Trombonist i Det Norske Blåseensemble Torild Berg planla aldri å bli musiker, hun skulle bli enten lærer eller sykepleier. Men små tilfeldigheter førte til at Torilds livsvei ble en helt annen.
Vi kan muligens takke Torild Bergs lange armer og dårlige ballfølelse for at hun spiller trombone i Det Norske Blåseensemble i dag.
– På Biri drev man enten med fotball eller korps. Og jeg hadde ikke ballfølelse, så da ble det korps. Jeg startet med å spille kornett, og jeg var nok ikke så veldig flink. Jeg øvde jo nesten ikke, og var ikke så veldig interessert. Jeg begynte i korpset mest fordi vennene mine gikk der.
Men så er det sånn at Torild har ganske lange armer. Da dirigenten oppdaget Torilds brede armspenn fikk han en idé.
– Han lurte på om jeg ville bytte til trombone. Skal man spille trombone må man jo ha langer armer. Han så nok ikke noe stort talent, men han så et par usigelig lange armer! Jeg takket ja. De kule gutta i korpset spilte trombone, så jeg syntes det var et fint bytte.
Korpset ble plutselig mye morsommere.
– Alt ble mer gøy, og jeg følte at jeg fikk til trombonen. Jeg hadde nok lett for det, for det gikk greit uten at jeg øvde noe særlig. Mamma spurte meg: Er det ikke vanlig at man øver når man spiller i korps? Jeg svarte: neida, det trenger vi ikke. Jeg hadde jo ingen planer om å bli musiker, jeg ville bare ha det gøy.
Torild gikk naturfaglinja på videregående, og planla å søke seg til lærerhøgskolen eller sykepleieren etterpå. Men så var det skidag på skolen. Trøttsomme greier, syntes Torild.
– For å slippe skidagen ble jeg med en venninne på en master class for trombone på Tonheim folkehøgskole. Jeg spilte for PK Svendsen, en dyktig trombonist fra Malmö. Han mente at jeg var et kjempetalent. Jeg ble skikkelig overraska, jeg hadde aldri tenkt at jeg var spesielt flink.
PK Svendsen anbefalte Torild et år på Tonheim etter videregående, og Torild fulgte oppfordringen. Hun så nok først og fremst på Tonheim-oppholdet som en fin pause fra skolen, etterpå skulle hun jo starte på et av de studiene hun hadde planlagt. Men sånn ble det ikke.
– Jeg hadde nok pils i blikket da jeg begynte på Tonheim, men så ble jeg veldig inspirert av de andre som gikk der. Det var mange flinke folk der! Og jeg hadde en kjempefin trombonelærer. Han mente at jeg måtte ha noe å øve mot, så han meldte meg på prøvespilling på blant annet Musikkkonservatoriet i Stavanger.
Det ble verken lærerutdanningen eller sykepleierskolen på Torild, for hun kom inn i Stavanger. Der utdannet hun seg til trombonelærer i et treårig utdanningsløp. Etterpå ville hun spille enda mer, og søkte seg til Musikhögskolan i Göteborg, der hun tilbragte et helt år med å bare spille.
– Jeg skjønte at jeg måtte spille mer, og ikke bare undervise. Jeg syntes det var veldig gøy å spille trombone.
Torild hadde sett for seg at hun skulle jobbe i en kulturskole et eller annet sted i Norge, og tenkt at det skulle bli en morsom karriere. Men det var jo så moro å spille! Torild meldte seg på et par prøvespill, og fikk etter hvert flere spillejobber. En av prøvespillingene Torild meldte seg på var for Divisjonsmusikken. Og hun fikk jobben.
– Jeg tenkte at jeg kunne spille i Divisjonsmusikken så lenge det var gøy, så kunne jeg alltids falle tilbake på lærerjobben senere. Men jeg har jo bare blitt. Det har vært gøy hele veien.
For en trombonist er det stor forskjell på antall arbeidstimer i et orkester som Blåseensemblet og arbeidsmengden et vanlig symfoniorkester. I et symfoniorkester er det strykerne som utgjør den mest tallrike gruppen, og som spiller aller mest. Er man ansatt som trombonist, har man som regel mange pauser i løpet av en konsert. Kanskje skal ikke trombonistene være med i det hele tatt.
– Et godt eksempel er Händels Messias. Hvis jeg hadde jobbet i KORK, og vi skulle spilt Messias, hadde jeg sittet hjemme og drukket kaffe. Der er det jo ingen trombonestemme. Men i Blåseensemblet får trombonene være med og spille på Messias, og vi spiller hele konserten. Der er det noen aldeles nydelige trombonestemmer, spesialskrevne til oss av Stian Aareskjold.
Stian Aareskjold spiller trompet i Blåseensemblet, men han arrangerer også mye av det ensemblet spiller.
– Vi har en helt annen besetning enn et symfoniorkester. Blåseensemblet er verken korps eller orkester, så alt må tilrettelegges – vi får skreddersydde arrangementer til alle konserter. Stian er så heldig at han vet hvem han skriver for, det er jo en stor fordel. Vi er kjempeheldige sånn sett.
Det hender folk spør Torild om hun savner å spille i symfoniorkester.
– Det å spille i et symfoniorkester er ofte drømmejobben når man er student. Men de som jobber der går jo ofte og venter på å få spille. Som trombonist i Blåseensemblet får vi være med på alt! Det er kjempegøy å få spille mye. Jeg får spille cellostemmer, jeg spiller bratsj, jeg får spille så utrolig mye fin musikk! Og vi har nok en helt annen grunnkondis enn blåserne i et symfoniorkester, siden vi spiller hele tiden.
Torild synes det er spennende å få lov til å spille så mye som hun gjør, men det har noen utfordringer å være messing- eller treblåser og skulle spille halvannen time i strekk.
– Strykere kan spille i det uendelige, mens vi blåsere blir jo slitne. Blåsere er eksperter på å porsjonere ut kreftene sine, man må holde ut helt til mål. Jeg kan ikke svi av alt kruttet på en prøve for eksempel. Man må vite akkurat hvor grensene ens går. Hvis musklene rundt leppene blir slitne, bommer man på tonene og får dårligere klang. Min gamle trombonelærer sa: Du treffer kun et visst antall høye F-er i livet, du må ikke bruke dem opp på tull.
Hvordan får man så kondis til å spille hele konserter? Vel, man må øve ganske målrettet.
– Man må ha mye mengdetrening, og mye av det får vi på jobben, nettopp fordi vi spiller mye. I perioder vi ikke spiller konserter stilles det store krav til det vi gjør hjemme. Vi må holde kondisen oppe, det holder ikke å bare få til en nydelig ansats eller fin klang. Vi må få til at det låter fint lenge.
Som de andre musikerne i Blåseensemblet har Torild to og en halv times egenøvingstid hver dag. Tiden brukes flittig.
– Vi trener muskulaturen, i tillegg til å øve på repertoaret. Jeg står hjemme og spiller lange toner, øver kontroll og spiller forskjellige tonearter. Jeg må ha kontroll på alle skalaer, de må jeg kunne inn og ut. For messingblåsere er det også viktig å trene tunga, for vi skal ha masse fine ansatser.
Seks uker før en konsert får musikerne utdelt noter som de skal øve på hjemme.
– Alle stemmer må sitte før første prøve. Hjemme hører jeg gjennom hele verket, sånn at jeg skjønner overganger og vet hva som skjer. Så er det bare å terpe, det skal sitte skikkelig. Når vi kommer til første prøve er det ikke for å øve på egen stemme, det er for å spille sammen. Det å komme forberedt er å vise respekt for kollegene, det er en ære i det å ikke skulle være en belastning for de andre.
Torild pendler til Halden fra Ås. På loftet i firemannsboligen har hun sitt øveværelse.
Blir det ensomt og ensformig å stå og øve hjemme alene?
– Nei, det blir faktisk ikke det. Vi er jo litt nerdete vi musikere, de fleste elsker å stå og øve for seg selv. Da koser vi oss virkelig, da driver vi med egenpleie. Vi kan nesten ikke få nok øvetid! Heldigvis har jeg barn som er tolerante, de er vant til at jeg øver mye. Men det hender minstemann i huset kommer opp til meg med muten hvis han vil se på TV i fred.
I løpet av en sesong kan Blåseensemblet spille alt fra Frank Zappa, til Bach, til Abba og samtidsmusikk. Bredden er stor, og musikerne i ensemblet må by på seg selv innimellom.
– Jeg hadde nok aldri tenkt at jeg skulle spille trombone i en tre nummer for stor løvedrakt i en barnehage, det er nok ikke så vanlig innhold i en trombonestilling. Men noe av det fineste vi gjør er nettopp å spille konsert for de som egentlig ikke hadde planer om å gå på konsert. De får servert noe de ikke har bedt om. Da får man jo veldig ærlige tilbakemeldinger.
For mange i Blåseensemblet er Messiaskonserten de holdt i Temple Church i London noe som har satt spor.
– Messiaskonserten med BBC Singers i London var helt fantastisk. Det er nok den konserten jeg husker jeg best av alle. Fantastisk kor, fantastisk kirke, fullt hus og stormende jubel. Men vi har hatt mange fine opplevelser. Jeg er en hverdagstype, og liker veldig godt de oppsøkende konsertene vi gjør i hverdagen. Som de gangene vi spiller nettopp i en barnehage, og føler man treffer publikum på en fin måte. Det blir ikke stort bedre enn det.
Video: Stein Johnsen/Contentvideo
Alle foto: Veronica van Groningen
Kommentarer