I 2000 kjørte den første Hand 2 Hand-lastebilen med klær og leker til Romania. Tjue år senere har Tom Andreassen og H2H bidratt til å gjøre hundrevis av rumenske barns liv litt bedre.
Tom Andreassen er patriot. Han er Tistedalspatriot, fedrelandspatriot og Romaniapatriot. Tom bor naturligvis i Tistedal, med utsikt over Femsjøen. Jeg får lov til å komme på besøk i det koselige huset hans. Det er kaffe på kanna, og gråvær utafor.
– En rumensk ambassadør skulle introdusere meg på en scene i Bergen en gang, forteller Tom. Da sa han: Dette er Tom. Han er halvt norsk, og halvt rumensk.
Tom er født og oppvokst i Tistedal. Veien fra de glade guttedagene i Tistedal til livet som leder for en mangeårig frivilliginnsats for barn i Romania er lang, og med mange avstikkere.
– Min aller første jobb var borte på gamle Tanken, det var Tisdærns samlingspunkt. Da var jeg tretten. Det var den gangen det var skikkelig action med lokalfotballen, og det var ordentlig med liv i Tisdærn.
Da han var femten søkte Tom hyre på en båt. Men det ble aldri noe sjømannsliv på Tom, for da båten han hadde fått hyre på skipa ut hadde han sikra seg en jobb i NSB i stedet.
– Jeg starta som lærlingsbetjent, vi tok i mot reisegods. Det var kofferter og ski som skulle sendes med toget for eksempel. Senere fikk jeg opplæring i truck, og lasta varer. Det var alt fra leverpostei til makrell i tomat, den gang gikk det meste med toget. Og i Fredrikstad lå jo både Stabburet og Brynildsen fabrikker. Etter hvert ble jeg skiftekonduktør, og gikk mellom vognene og huka av og hekta på vogner. Jeg jobba i NSB i seksten år.
Etter en bilpåkjørsel fikk Tom nakkeskader som gjorde at han måtte gå ned i stilling. Til slutt ble NSB-jobben fysisk umulig. Tom snudde seg mot foto-faget, og fikk en treårig opplæring hos naturfotograf Jørn Bøhmer Olsen.
Er det fotograf du identifiserer deg som?
– Ja, egentlig. Det er jo det eneste faget jeg har utdannelse i. Jeg hadde jo eget studio her i Tistedal i mange år. Men etter en lang tids sykemelding var alle kundene borte. Jeg måtte finne på noe annet.
Og det var nettopp fotofaget som bragte Tom et skritt nærmere det som skulle bli hans livsmisjon senere i livet.
– Jeg holdt fotokurs for ungdom som hadde falt mellom de berømte stolene. Da fikk jeg smaken for det å jobbe med mennesker.
Da Norsk Nødhjelp søkte etter noen som kunne drive med layout og bilder i infobladet sitt søkte Tom, og fikk jobben. I årene hos Norsk Nødhjelp ble det mye reising på Tom.
– Vi reiste til Kenya, Tanzania og Romania. Plutselig satt jeg som prosjektleder for Norsk Nødhjelp i Romania.
Da Norsk Nødhjelp hadde bygd barnehjem i Romania var det Tom som viste Dronning Sonja rundt på åpningsdagen. Etterpå ble det middag med kongeparet og den rumenske presidenten.
– Det var kjempehyggelig. Jeg ble stolt og overraska over dronninga vår, den kompetansen hun hadde tilegna seg om situasjonen var imponerende. Hun stilte de rette spørsmåla, og visste alt om hvordan ting fungerte i Romania. Det var fantastisk.
Etter årene i Norsk Nødhjelp jobbet Tom i barnevernet en periode, både på institusjon og akuttmottak for ungdom. Men han lurte ofte på hvordan det gikk med barna i Romania.
– Jeg begynte å lure på om jeg kunne få til noe med frivillighet. Jeg ringte til min gode venn Kjell Ove Nygaard i Bergen, og nevnte idéen for ham. Han sa ja med det samme. Sammen med ham, Tormod Hansen , Mek service og Øystein Falck startet vi H2H. Vi begynte i det små. Vi samla sammen ting fra folk, og kjørte det ned til Romania. Vi fikk brukte datamaskiner, klær og leker. Så reiste vi ned, det ble oftere og oftere for hvert år som gikk.
H2H begynte å dele ut utdanningsstipend til unge mennesker som ønsket å utdanne seg men ikke hadde råd. Snart hadde Tom etablert en Hand 2 Hand-avdeling i Romania.
– H2H Romania har vokst veldig! Vi har mange frivillige der nede også, Alexandra Radescu er en av dem som har vært med siden starten. Men nå er hun faktisk fast ansatt. Alexandras lønn betales av Lindhaugen her i Halden, de dekker halvparten av lønna hennes. Den andre halvparten dekkes av hotellkjeden MMC.
Hand 2 Hand vokste seg sakte stor. Så ble Tom påkjørt igjen, og denne gangen sviktet nakken hans helt.
– Jeg ble femti prosent ufør. For noen år siden sa legen til meg nå er det nok. Folk synes kanskje det er rart, for når de ser meg så er jeg veldig energisk og påskrudd. Men på de dårlige dagene er jeg jo hjemme og tar det pent. Forutintatthet og fordømmelse har jeg lite til overs for. Jeg husker ikke hvem det var som sang det, men denne teksten synes jeg er fin: Kom och gå en mil i mina mockasiner. Vandra mina vägar för en dag. Medan regnet öser eller solen skiner. Sedan kan du säga «så’n är jag».
I dag er Hand 2 Hand et konsept som er kjent over hele Norge. Inntektene kommer fra konserter og innsamlingsaksjoner. Pengene brukes til å dele ut stipender, og til å kjøpe mat og nødvendige ting til folk i Romania – og ivareta barnehjem og familier der nede.
– En av tingene vi gjør er å ta med barnehjemsbarn på utflukter og opplevelser. Mountain Camp er et eksempel, teater og konserter er andre. I tillegg kjører vi ting vi har samlet inn her hjemme i Norge ned til Romania. Det er alt fra klær og leker til brannbiler.
Brannbiler?
– Ja, he he, vi har faktisk kjørt flere brannbiler ned dit. Det var Kristiansund Brannvesen som først ringte meg og lurte på om det var behov for en brannbil og en kommandobil. Det endte opp med at de kjørte begge bilene ned til en av forstedene i București; Periș. Men først stoppa de på Snøgg, og fylte bilen med bandasjer, brannsalve, plaster og alt som trengs til brannskadde. Nå er vi i ferd med å klargjøre den tredje brannbilen som skal kjøres ned. H2H har fått æresmerke innen det rumenske brannkorpset!
Da Kristiansund brannvesen dukka opp i Romania med brannbilen sto Tom klar og venta. De skulle vaske bilen før de avleverte den.
– Vi kjørte inn i Periș med blålys og sirener, og da vi svingte inn på parkeringsplassen sto det en fyr der med norsk flagg og vinka. Jeg gikk bort til ham og slo av en prat, og så viste det seg at han snakka norsk! Silviu heter han. Silviu kunne fortelle meg at han hadde lært seg norsk for å få mer utbytte av å se Elling-filmen! Han var nemlig stor fan av den filmen.
Da Tom kom hjem til Norge igjen ringte han til Per Kristian Ellefsen og lurte på om han kunne signere en film som Tom kunne ta med til Silviu neste gang han reiste til Romania. Per Kristian Ellefsen inviterte Tom til Oslo, dette ville han høre mer om.
– Jeg fortalte ham litt om prosjektet mitt, og så tok vi et bilde som vi la med den signerte filmen til Silviu. Silviu hoppa i taket da han fikk den. Det var starten på et lengre samarbeid med Per Kristian Ellefsen, han var jo med på en konsert vi hadde i Oslo for et par år siden også.
Hand 2 Hand har vokst ganske bra på tjue år.
– H2H er større i Romania enn folk er klar over, og folk der nede setter pris på det vi gjør. Det var en periode hvor det nesten ikke var en Romaniatur uten at jeg var i et intervju eller på et talk show.
– All publisiteten har bidratt til at ressurssterke rumenere har engasjert seg i det vi gjør. Så prosjektet har vokst, men det har først og fremst vokst i form av at vi er flere mennesker. Hand 2 Hand skal være lite, vi skal være i direktekontakt med mottageren. Det er litt av poenget.
I 2014 starta Hand 2 Hand et nytt prosjekt. Brev til julenissen, heter det.
– Vi dro til et barnehjem i november, og ba barna skrive et brev til julenissen. De skulle skrive ned tre julegaveønsker, og målet vårt var å oppfylle ett av ønskene. Første året var det vel førti barn som fikk ett ønske oppfylt hver. Dette ble lagt merke til både her i Norge og i Romania. Det tredje året vi hadde prosjektet ringte hotellsjefen for en hotellkjede i Gjøvik, Kai Michalsen. Han sa: Du Tom, det prosjektet med brev til julenissen; det vil jeg støtte. Vi blir med for 23 000. Euro! Jeg holdt på å dette av stolen. Takket være de donasjonene får nå over 1100 barn en litt bedre jul.
Tom er takknemlig for alle som donerer penger og tid til Hand 2 Hand. Mange artister har stilt opp gratis. Åge Sten Nilsen er ambassadør for Hand 2 Hand, og har bidratt med mye av sin tid til organisasjonen. Malin Möller er en annen artist som har bidratt mye.
Tom har også nytt godt av et langvarig samarbeid med Halden videregående skole.
– Det starta med skolestipendene. Den gangen jobba jeg på Tosterødberget som vikar, og så organiserte vi det sånn at inntektene fra OD-dagen gikk til skolestipender i Romania. Det er mange ferdig utdannede rumenere i dag som kan takke elevene på Tosterødberget for utdannelsen sin. Senere tok Musikk, dans og drama kontakt også, og ville donere inntektene fra sin OD-konsert til H2H. Konsertene har samlet inn mye penger!
Tom har reist til Romania i mange år, og blitt veldig glad i både landet og folket der nede. Det lå vel i korta at han kom til å finne seg en rumensk kjæreste også? I 2004 giftet Tom seg med Alina fra Romania. Det begynte med en mail og et bildevedlegg.
– En rumener jeg kjente lurte på om jeg kunne fikse noen strøjobber til ham her i Norge. Han ville gjerne spandere en ferietur på forloveden sin. Jeg ordna med det, og mens han jobba her i Norge bodde han hos meg. En dag viste han meg et bilde av forloveden sin sammen med en venninne. Det var Alina. Jeg sa: kan jeg få telefonnummeret og mailen hennes? Hun vil jeg gifte meg med.
Neste gang Tom var i București traff han Alina på Pizza hut. Det tok ikke lang tid før hun pakket kofferten og flytta til Norge. Tom og Alina giftet seg i tingretten i Halden 2004. Så ble det stort bryllup i Romania etterpå.
Skjønte du hva som ble sagt i talene på bryllupet?
– Nei, he he, jeg skjønte nesten ingen ting! Jeg bare glisa og nikka og håpet at jeg sa «ja» på de rette stedene jeg. Nå forstår jeg mye mer rumensk. Svigerforeldrene mine kaller meg «the Bandit». Jeg snakker helst ikke rumensk, men jeg skjønner jo det meste av det de sier til hverandre. Så jeg er litt snikete sånn, he he.
Tom reiser til Romania mange ganger i året, og setter stor pris på den rumenske naturen, og det rumenske folket.
– Romania er et utrolig vakkert land. Det er ikke bare fattigdom og elendighet, det er utrolig mange flotte steder å besøke. Jeg har vært oppe i fjellene i Transilvania, det er helt utrolig! Deltaområdene i Romania er også utrolig vakre. Jeg anbefaler virkelig Romania som reisemål.
Tom har opplevd mange spesielle menneskemøter gjennom tjue år med Hand 2 Hand. Mange av dem han har møtt har han blitt veldig glad i.
– Jeg bruker å si at jeg har fire barn, ett fosterbarn og 127 barn i Romania.
Er det noen av historiene som har gjort spesielt inntrykk på deg?
– Ja. Florins historie. Florin var bare fire, fem år gammel første gangen jeg møtte ham. Jeg husker det veldig godt. Florin, og søsknene Alex og Elena hadde blitt forlatt av moren. Barna har blitt utsatt for mye, de har lidd på mange måter. Historien er helt tragisk. De bodde midlertidig hos en familievenn, men det var snakk om at barna skulle splittes opp, og flyttes til hvert sitt fosterhjem. Vi laget en avtale med barnevernet, sånn at det ikke skulle skje.
– Møtet med Florin var sterkt. Han kom løpende mot oss og ville løftes den første gangen vi møttes, og jeg tok i mot. Det var som å løfte en melkekartong, han var så liten og tynn. Han har en spesiell plass i hjertet mitt.
Tom blir blank i øya.
Du er lettrørt?
– Veldig.
Hvordan går det når du er i Romania, omgitt av barn som ikke har det bra? Renner det over noen ganger?
– Nei, ikke der og da. Jeg prøver å ikke vise dem hvor lei meg jeg blir. Da blir jo de lei seg også! Men det er vanskelig noen ganger.
Er livet urettferdig synes du?
– Jeg synes jo det innimellom. Hvorfor skal de ha så lite, og vi ha det så bra her i Norge? Vi tar ting for gitt her, det er bare en selvfølge at det er som det er. Vi er veldig, veldig heldige, og vi må sette pris på det.
Gjør du det da?
– Hver dag. Når man er med og opplever og ser det jeg har sett, da gjør man det. Vi har en velferdsstat som funker, vi har det utrolig bra i Norge.
I høst skulle Tom og de andre i Hand 2 Hand fylle Brygga kultursal med folk og feire tjueårsjubileum. Men Covid var på fremmarsj igjen, og konserten ble utsatt. Tom håper at de kan samle folk i kultursalen i løpet av året, til en stor konsert for å feire tjue år med H2H. Og for å samle inn enda mer penger naturligvis.
Koronaen har naturligvis satt en stopper for Romaniaturene også.
Savner du å dra til Romania?
Tom drar hånda gjennom håret.
– Å ja. Jeg har ikke vært der på et år! Dette er ikke noe moro. Vi savner jo familien i Romania også. Jeg håper det snart er over, det her.
Hand 2 Hand har holdt det gående i tjue år, og Tom har ingen planer om å gi seg.
– Vi kommer til å fortsette som før. Jeg har ingen store og nye planer, men vi skal fortsette å gi litt av vår tid til disse barna som ikke har noen andre som står på for dem. Det betyr mye å se at man kan gjøre en forskjell. Det skal ikke så mye til i kroner og øre for å gjøre en forskjell. Kanskje det jeg gjør bidrar til å gjøre verden et bedre sted å være?
Kommentarer