Til kjærligheten

Jarlsberg Vokal

Ståle Hebæk Ødegården, klaver

Margrete Moen Birkedal, klaver

Fredrikshalds Teater

Torsdag var det Brahms-aften med Jarlsberg Vokal. Det ble en heftig opplevelse, med både Liebeslieder Walzer og Zigeunerlieder på programmet. To sangsykluser som fletter seg inn i Brahms store produksjon av sanger, til sammen hele 200 stykker.

Liebeslieder Walzer opus 52 er en samling kjærlighetssanger og ble skrevet da Brahms var dypt forelsket i Clara Schumann, og inspirert av Franz Schubert. De ble fullført i 1868 og to åretter ble de urfremført med både Clara og komponisten på flygelkrakken. Det er en sangsyklus for firhendig klaver og fire stemmer, brukes både for kor og – som her – for fire sangere. Det ble den gang skrevet for å bli fremført i mindre sammenhenger, men vakrere ramme enn Fredrikshalds Teater skal man lete lenge etter.

Dette er sprelske sanger; livsbejaende, forelskede, muntre, korte, temperamentsfulle. Fulle av glede, men også sårhet og avvisning. Men til tross for at både disse og Zigeunerlieder tilhører Brahms lystigere repertoar, krever de stor presisjon, tett samspill og sterke soloprestasjoner. Alt går i valsetakt og blir tett fulgt av fortryllende, lekent klaverfølge.

Brahms benytter alle varianter og muligheter for denne besetningen, fra solo til duett, trio og kvartett. Det veksler mellom kvinne-og mannssanger. Allerede i den første sangen, Rede, Mädchen, allzu Liebes, var temperaturen og intensiteten på plass. Den nydelige fuglesangen, Ein kleiner , hübscher Vogel ble vakkert fremført, og det brede spekter av følelser og uttrykk, fremført av 4 sangere som står så godt til hverandre,gjorde denne konserten til en løfterik opplevelse. Spesielt vil jeg nevne sopranen Hanne Marit Mordal Iversen som var hentet inn for anledningen og som har en varm, stor og flott sopran. Aasmund Kaldestad har vakker, klar og presis tenor og gjorde en flott solo i Nicht wandle, mein Licht. Alle stemmene står godt til hverandre og utgjør en vakker helhet.

Mellom de to syklusene fremførte Margrethe Moen Birkedal Intermezzo nr. 1 i h-moll vakkert, vemodig og stemningsfullt.

Så tok det helt av! Den andre avdelingen med Zigeunerlieder brakte konserten til enda nye høyder. Det var tett, konsis klaver med Ståle Hæbek Ødegården, og sangene er raske, morsomme, saftige og stemningsfulle. Her viste kvartetten et utrolig samarbeid fra vemodig klagende toner over til plutselige, saftige partier.

Dette er musikk som passer utrolig godt til ensemblet. De skal ha ros for å sette opp et så krevende repertoar, som ofte er å høre på innspillinger, men sjeldent fremført her til lands. De 18 sangene i første syklus og de 11 i den andre gikk unna som en røyk. Det er jo ironisk at Brahms måtte være bunn ulykkelig forelsket for å skrive så utrolig vitalt og morsomt.Han har riktig nok skrevet den største kjærlighetssorg-sangen av dem alle: Alto Rhapsody, men det er en annen historie.