For drøyt ti år siden var undertegnede vitne til en sterk musikalsk opplevelse i Bærum Kulturhus. Interessen for den klassiske musikken, og jakten på dens mystikk, hadde alltid vært der. Maikvelden i 2009 ble likevel en minneverdig seanse. At man forrige torsdag skulle oppleve en reprise, kunne ikke gledet mer. Midtpunktet er Beethovens Klaverkonsert nummer 3, i C-moll. I Bærum fremførte Det Norske Kammerorkester og Leif Ove Andsnes klaverkonserten. I Brygga Kultursal gjorde Det Norske Blåseensemble og solist Christian Ihle Hadland det enda bedre.
En helaften med Blåseensemblet skaper forventning. Heldigvis kan Steinar Granmo Nilsen mer enn å blåse i horn. Granmo Nilsen loser de alt for få fremmøtte igjennom kvelden med humor og kløkt, som en stødig konferansier, med anekdoter og relevant informasjon om det som vi skal få høre. Spennende denne gangen er at stykkene som spilles er nye for Blåseensemblets vedkommende og er egentlig ikke skrevet for blåseensemblet opprinnelig. Stian Aareskjolds gjendiktning har derfor æren for at dette blir tiårets Beethovenopplevelse.
Før karamellen får vi høre overtyren til Haydns «Skapelsen,» fra oratoriet som Haydn skrev på slutten av sin aktive periode som komponist. «Skapelsen» er jo et mangfoldig verk, der skapelsen beskrives i den midtre delen etter at verket innledes med det kaos som rådet før jordens tilblivelse. I den avsluttende delen av verket møter vi Adam og Eva. Overtyren gir gode frempek til alle verkets tre deler, og blir således en mangfoldig opplevelse. En styrke denne kvelden, er at man går rett over til å spille Beethoven, for å pirre ørene slik at man leter etter sammenhenger.
Christian Ihle Hadland er i midten av 30-årene og kanskje Norges beste pianist i skrivende stund. Undertegnede har hørt Ihle Hadland under festspillene i Bergen, og han har utviklet seg enormt de siste 6-7 årene. Det er en fryd å se og høre ham spille Beethovens nummer 3, så presist, lekent og usedvanlig klangrikt. Blåseensemblet har sin fulle hyre i å henge med, og klarer det nesten hele tiden. Dirigent Wolfram Christ, som er i Norge for første gang, leker seg igjennom stykket på elegant vis. Spesielt legger vi merke til fløytene som får skinne ekstra denne høstkvelden.
Etter en fortjent hvil, får vi høre Mozart sin Symfoni nummer 25, i G-moll. Balsam for ørene, disse tonene som Mozart skrev når han kun var 17 år gammel. Stykket preges av de mange brå skifter, der Mozart leker med tempo og uventede instrumentale «utbrudd.»
Dette ble en helaften vi sent vil glemme. Publikum burde ha løpt ned dørene til denne typer konserter, og jeg liker dårlig at en mann i begynnelsen av 40-årene skal trekke gjennomsnittsalderen til dels kraftig ned, i en sådan stund. En fremtidsidé kan kanskje være å eksperimentere mer med plassering av publikum. Det har fungert godt før. Amfi er tradisjonelt og trygt, men mulig Blåseensemblet kunne utfordret oss ytterligere, til glede for fremtidens lyttere?
…
Vil du kjøpe billetter til Blåseensemblet? De finner du her.
Kommentarer