Fredag 12. mai skjer det: The Boogietraps slipper andreplata Trouble! Slippkonserten skal spilles på Kulturhuset.
Jeg møter The Boogietraps på øver’n, i andre etasje over Berg Bil. Hvis det finnes folk der ute som lurer, så snakker vi altså om Olle Hov, Ulf Rasken, Nils Tempo og Ole Magnum Olsen.
Først og fremst: Er dere i trøbbel?
Nils: Nja, det kommer an på klokkeslettet, og hvilken hatt man har på. Men først og fremst: Bo Diddley og Ramones hadde en del sånne låter der de stava ut orda i refrenget. Jeg tenkte at jeg skulle lage en låt som var sånn. Da jeg spilte den for kjæresten, trodde hun at låta handla om Emil, bikkja vår. Men så er det jo også sånn, at Olle har en hatt, som han tar på seg når sveisen detter ned etter vi har spilt konsert. Og når han tar på seg den hatten, så går det gjerne gærnt.
Olle: Ja, da er det null brems.
Nils: Trøbbel, ikke sant. Så dette her er en kombinasjon av bikkja mi og hatten til Olle.
Kan dere sjangerplassere dere sjøl?
Ole: Nei.
Nils: Joda. Vi spiller høyenergisk rock n’ roll. I krysningspunktet mellom britisk pubrock og amerikansk punk rock.
Ole: Det er så mye sjangerbåser og undersjangre og sånt, som musikere på død og liv skal plasseres i. Så må man passe inn i den lille båsen man har satt seg i etterpå. Jeg synes ikke det er så tøft.
Nils: Nei, men man må jo være litt bevisst på hva man driver med da. Vi driver jo med det vi driver med.
Dere kunne ikke plutselig spilt reggae liksom?
Olle: Nei. Men av en eller annen merkelig grunn så ender vi alltid opp med å høre ut som oss sjøl når vi lager ting. Selv om låta ikke er lik noe annet vi har laga før, så høres det alltid ut som oss. Det er litt moro.
Ulf: Det vi driver med krever jo et visst oppsett. Det er noen streker vi må fargelegge inni for at det skal være oss. Og vi fire er stort sett ganske enige om hvor vi skal ligge.
Nils: Ja, det er visse rammer vi holder oss innafor.
Låta I’m Trouble ligger allerede ute på Spotify:
Selv om bandmedlemmene er ganske enige om hvordan Boogietraps skal låte, og har en del felles referanser, ser platebunkene ganske forskjellige ut.
Nils: Brutter’n hører en del på Pink Floyd for eksempel, og Syd Barrett. Det skjønner ikke jeg noe av. Til gjengjeld kan jeg høre på Hank Williams, som han ikke skjønner noe av. Jeg hører på alt av gitarrock egentlig. Bo Diddley, Dr. Feelgood. Ramones og Devil Dogs har alltid vært der.
Ole: Jeg hører vel på alt mulig egentlig. The Beatles, Ramones og diverse punk rock. Zappa. Og Alf Cranner.
Dere andre da? Hva går det i?
Olle: Det blir mye rockabilly og country, men også en del på punk rock og vanlig rettfrem-rock. Stort sett alt som er gitarbasert. Og det er dritbra å spille i band sammen med disse folka, det ramler stadig inn gode musikktips.
Ulf: Jeg er veldig glad i den klassiske rocken fra søtti- og åttitallet. AC/DC for eksempel. Men også punk og garasjerock. Ramones og Devil Dogs. Jeg kan høre på synth også, jeg. Depeche Mode og sånt.
Ole: Det kan jeg like også.
Olle: Det får jeg helt mark av.
Devil Dogs er en fellesnevner.
Så Devil Dogs er til inspirasjon for alle?
Ulf: På en måte. Men det går nesten ikke an å se på det som inspirasjon lenger. Det er på mange måter blitt grunnmuren i hvordan jeg tenker musikk.
Ole: Ja, det ligger i DNAet. Når vi lager musikk så blir det gjerne den samma kaka om igjen. Den kanskje ser litt forskjellig ut, men i bunn og grunn smaker den jo ganske likt. Du kjenner den igjen.
Lytt til førstealbumet A Piece of the Action her:
Den første Boogietraps-skiva ble til ved at alle skrev litt hjemme. Denne gangen er det Nils som har vært den pådrivende kreative krafta.
Ole: Nils har hatt en ekstremt produktiv periode.
Tok du for mye Møllers tran, Nils?
Nils: Vel. Det stoppa plutselig litt opp etter den forrige plata, jeg vet ikke helt hvorfor. Så jeg bare begynte å skrive, og følte plutselig at jeg knakk en kode. Det blir jo motivasjon i seg sjøl. Man må bare fortsette å lage låter. Mange blir det ikke noe av, men noen av dem vil jo funke.
Men selv om Nils har sittet hjemme og skrevet låter, blir sluttproduktet utforma i fellesskap. Kanskje Ole tweaker litt på melodien, eller teksten. Alle legger litt av sitt inn i låtene, og alle er med og mener noe om både melodi og tekst.
Olle: Noen ganger funker teksten, men ikke låta. Da tar vi vare på teksten og bruker den til noe annet.
Plateproduksjonen har gått lekende lett, ifølge bandet sjøl. Det er lite krangling. Når et av bandmedlemmene melder ifra om at det noe som ikke funker, er gjerne de andre enige.
Nils: Vi har blitt såpass gamle nå, at vi tør å si i fra, og tåler å høre det. Det går ikke utover stoltheten, det er bare en låt. Så vi blir nok aldri uvenner over ei låt.
12 fete kutt har det blitt. Vi går gjennom dem, én etter én:
She’s My Baby
Ulf: Denne har blitt en typisk åpningslåt for oss, den åpner vi mange konserter med.
Ole: En perfekt åpningslåt. En fest av en låt.
Nils: Jepp. Den setter standarden.
I Can’t Get You Back
Ole: Et forsøk på å skrive en Ramones-låt.
Nils: Jeg satt og hørte på Pleasant Dreams, og tenkte: «Sånne låter har jeg lyst til å lage.» Så ble det ikke helt sånn da. Men det ble allikevel ei låt jeg liker veldig godt.
Have You Heard the News?
Ole: En kjappis.
Nils: Ja. En rythm n’ blues låt som går jævlig fort. Litt sånn som Sonics ville gjort det. Med tekst om en som har tatt litt feil valg.
Olle: Der har du noen som er i trøbbel.
I Just Wanna Be a Brat
Ole: Det her et forsøk på å skrive ei Basement Brats-låt.
Nils: Teksten består av linjer tatt fra forskjellige Basement Brats-tekster. Hvem var det forresten som fikk den ideen?
Ole: Du. Jeg fikk oppdraget. Jeg satte meg ned og leste gjennom masse Basement Brats-tekster, og plukka ut tekstlinjer. Det ble en slags story ut av det også.
Kult! Basement Brats revisited?
Ole: Vi jobber faktisk med en samleplate med Basement Brats, og den skal hete nettopp I Just Wanna Be a Brat.
Oh Yeah All Right
Nils: Feelgoodlåt om å være glad for å treffe kjæresten
Ole: Jeg fikk i oppdrag å si noe sleazy i instrumentalbrekket på den låta. Og det gjorde jeg.
Lurer du på hvordan Ole låter når han er sleazy? Da må du kjøpe plata.
Do You Remember
Nils: Jeg vet da faen jeg. Hva handler den om, egentlig? At man trodde ting var bedre før, men så var det ikke sånn allikevel? Musikalsk sett er den litt annerledes enn resten av skiva. Den går saktere, beaten er litt annerledes.
I’m Trouble
Nils: Ja, det her er jo forsøket på å lage en Bo Diddley-låt da. Om trøbbel. Om Emil eller Olle, alt ettersom.
You’re No Good
Ole: Emil igjen, eller?
Nils: Nei, Emil er good, han. Den her handler ikke om noen spesielt trur jeg. Det her er kanskje det nærmeste vi kommer å være Basement Brats.
Ulf: En kjapp låt, up tempo.
Got You on Their List
Ole: Jeg vet akkurat hva den handler om, men jeg vet ikke om jeg kan sette ord på det. En desperat følelse, nå er du langt nede.
Destination Nowhere to Go
Ole: Litt rennesten her også, egentlig, med litt Cramp-stook. Eventuelt Elvis. Eller begge deler. Og litt sånn jeg føler meg for tida, egentlig.
Nils: Musikalsk sett muligens i Cramps-land ja, med ekko på gitar’n og «hulke»-vokal fra brutter, med en tekst om å føle seg utafor, mistilpass , alt går på tverke! Et skritt frem, to tilbake, typ.
The Way She Walks
Ulf: En hyllest til tjejer?
Nils: Up tempo.
Ole: En gladlåt. Skikkelig festlåt.
Wilko & Bo
Nils: Denne her har fått navnet fra Wilko Johnsen, gitarspilleren i Dr. Feelgood, og Bo Diddley. Den handler i grunnen om at det er mye mer gøy å spille i rockeband enn å gå på jobb. Ikke dyp poesi, men en hyllest til våre gitarhelter.
Rock Alliance
Nils: Handler litt om det samme som den forrige. At det er mer moro å spelle rock enn å bære hvitevarer. Eller levere post. Eller hva faen dere holder på med alle sammen.
Ole: Stand up in proud defiance, let’s hear it for the Rock Alliance.
Plata er spilt inn i Espen Holtans studio i andre etasje over Berg Bil, to skritt unna øver’n til The Boogietraps. Et slags musikalsk kollektiv har i grunnen vokst frem der oppe, en felles, utvida man cave.
Nils: Innspillinga har funka veldig bra. Espen er en flink og fin fyr, og han har jobba mye med denne plata. Han har sitti her oppe mange netter og tweaka på låtene, og det har gitt resultater. Dette her låter mer dynamisk og åpent enn den forrige plata.
She’s My Baby ligger også ute på strømmetjenestene, gi den en lytt!
Hva har skjedd fra den første til den andre plata?
Ulf: Jeg føler det har skjedd mye. Det må gå fremover, hvis ikke blir det kjedelig. Vi prøver jo alltid å bli litt bedre. Jeg synes det låter skikkelig bra nå.
Slippkonserten blir altså på Kulturhuset fredag 12 mai, ute i det fri hvis været tillater sånt. Der vil The Boogietraps spille fra plata, ispedd både gammalt og nytt. Er ikke noe å lure på det, vel?
Konserten starter ni. Vær der, eller vær skikkelig firkant.
Tom Skjeklesæther kasta en femmer da han anmeldte plata i HA, les mer her!
Kommentarer