Fredag 5. mai arrangerte Terje Støldal slippkonsert for sin første soloplate Fast Traveler på Aladdin scene. Men bassisten fra nord har gått en lang vei før han kom så langt som å lage og gi ut egen musikk.
– Jeg vokste opp i ei bitte lita bygd der ingen skulle tru at nokon kunne bu, sier Terje Støldal.
Terje tok sine første skritt i Hadsel kommune, helt i utkanten av Nordland. Man måtte kjøre båt for å ta seg ut til det lille stedet med knappe 300 innbyggere. Først utpå søttitallet kom det vei hele veien ut. Men det ble født mange barn i Hadsel, og i klassen til Terje var det nok av klassekamerater. Lille Terje var ikke en av dem stakk seg ut på skolen.
– Jeg var han litt stille i klassen, forteller Terje, jeg var ikke spesielt tøff. Jeg var ikke han som ble valgt først på lag. Jeg var ikke en av heltene på skolen.
Men det var på skolen Terje skulle oppdage at han egna seg for musikk.
– Det var ikke noe særlig musikk hjemme hos oss. Jeg kommer fra en klassisk arbeiderfamilie, det er stort sett sjøfolk og bønder og fiskere bakover i slekta mi. Men i klassen min var det et par gutter som spilte trekkspill og gitar. Jeg syntes de var gørflinke.
Året var 1975, og trekkspilleren og gitaristen i Terjes klasse trengte en trommeslager til et band som skulle spille på juleavslutninga på skolen. Det ble audition i gymsalen, der prøvespillerne måtte holde takta med en tamburin.
– De tøffe gutta var oppe og prøvde seg først, men de fikk det ikke helt til. Jeg sto der i gymsalen og lytta til dem, og tenkte: Dere gjør det feil. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte om jeg kunne prøve. De slapp meg til, litt motvillig, men jeg fikk det til med en gang. Det var i grunnen sånn jeg oppdaga musikaliteten min.
Terje fikk jobben som trommeslager på juleavslutninga. Og der åpna porten seg til et liv med musikk. Etter julegigen lurte musikergutta på om Terje kunne spille bass sammen med dem på fast basis. Terje visste ikke en gang hva en bassgitar var, men han sa ja allikevel. Ikke lenge etterpå fikk han nyss om en bass som var til salgs.
– Jeg dro hjem til mamma og spurte om vi kunne kjøpe den. Bassgitar? sa mamma. Jeg måtte forklare mamma da at en bassgitar var som en gitar, bare med fire strenger i stedet for seks. Og vet du, ho mamma kjøpte den bassgitaren til meg. Den kosta 350 kroner, og det var bra med penger for oss den gangen. Vi hadde ikke så mye.
Terje lærte seg å spille bassgitar hjemme på gutterommet, og så dro han ut sammen med de andre og spilte gammeldans. Men snart ble han frista av helt andre sjangre.
– Gammeldans blir fort dølt når man kommer opp i tenåra. Jeg begynte å lytte til popmusikk, spolte på kassetter og lytta til det bassistene gjorde. Jeg husker jeg syntes Queen var tøft. Og Billy Joel, Deep Purple, Led Zepplin, Police og Nina Hagen. Av bassister husker jeg at jeg syntes Stanley Clarke var veldig tøff.
Snart spilte Terje i rockeband som skrev og fremførte egne låter.
På midten av åttitallet dro Terje i militæret, og ble stasjonert i Bodø. Med seg på flyttelasset hadde han bassgitaren. Etter militæret begynte han å jobbe. Musikk var fremdeles bare en hobby.
– Jeg begynte å spille i et band i Bodø, og jeg jobba med ganske mange markante Bodø-artister etter hvert.
I 1987 tok Terje sjansen. Han flytta til Oslo for å forfølge drømmen om å bli musiker på heltid. Han hadde fått jobb som bassist i et coverband, så han solgte bilen og dro til Oslo med ti tusen i lomma. Sånn starta det. Men til tross for at bandet ikke var så aktivt som Terje hadde håpa, skaffet han seg kontakter han kunne dra nytte av senere.
– Jeg fikk jobbe med Frank Aleksandersen, som var en big deal den gangen. Han hadde et proft band og turnébuss og greier. I det bandet var det en fyr som het Armand Torp, han la en vinge over meg og lærte meg reglene. Jeg var jo helt grønn, og kunne ikke noe om musikerlivet. Han lærte meg masse. Det kommer jeg aldri til å glemme, han hadde jo ikke trengt å gjøre det.
Ballen hadde begynt å rulle for Terje, og snart fikk han tilbud om å spille i Kato; et coverband som dro rundt i Norge og spilte listepop.
– Vi reiste rundt i hele landet med turnébuss, og jobba hele tida. Vi rigga, bar utstyr og skrudde lyd og gjorde alt sammen sjøl. Det var bra folk i det bandet.
Men utpå nittitallet endret ting seg drastisk i musikk-Norge. Grønsjen meldte sin ankomst.
– Alt forandra seg. Klubbene kom, og Kato ble rett og slett utdatert. Det gamle markedet fisla ut, åttitallet var over. Det ble krise i bandet. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi tilpasse oss det nye? Men markedet var ikke der lenger, vi solgte buss og utstyr og gikk hver vår vei. Jeg spilte med Kato i fire, fem år. Det var en utrolig god skole.
I Terjes tidsregning er det et par vendepunkter i karrieren som er Før og Etter-punkter. Før og etter Ivan Andersen for eksempel.
– På midten av nittitallet fikk jeg spørsmål om å spille med en Fredrikstadgitarist ved navn Ivan Andersen. Ivan var stor den gangen, og han tok meg med fra det gamle og inn i det nye. Inn i nittitallet. I Kato skulle vi spille så nært på originallåta som mulig, det skulle høre ut som på plata. Men når vi bikka over til nittitallet så var det musisering som gjaldt, det gikk på improvisasjon og frispilling. Individuelle fremførelser.
Terje skjønte at han måtte hjem og øve.
– Ivan ble en gamechanger for meg. Han fikk meg til å forstå at jeg måtte fordype meg i instrumentet mitt. Jeg var flink til å spille bass, men jeg kunne jo ikke så mye. Hvis jeg skulle kalle meg bassist måtte jeg skjønne hva jeg holdt på med. Så først tjue år etter at jeg hadde begynt å spille, fordypet jeg meg i bassgitaren.
Terje fikk tak i noen opplæringsvideoer som han øvde til, og lærte seg både teknikk og teori. Samtidig spilte han med Ivan, og fikk nye kontakter i miljøet.
– Man blir lagt merke til når man spiller med sånne flinke folk. Ivan jobba på Smuget, og hvis han tok en telefon så fikk jeg jobb. Han var en inngangsport til et miljø som hadde blitt utilgjengelig for meg.
Terje ble spurt om å spille bass på en plateinnspilling med et Fredrikstadband i Ole Evenruds Oslo-studio Hitsville. Plata ble aldri gitt ut, men innspillinga ble allikevel en ny gamechanger for Terje. For etter jobben spurte Ole Terje om han ville spille bass på andre innspillinger også. Siden fulgte fire år med studiojobbing i Hitsville.
– Det var en utrolig spennende tid, jeg jobba med mange band og artister som var aktuelle den gangen. Jahn Teigen, Charlotte Nilsson, Ace of Bace, Jan Werner. Jeg fikk mange fete navn på CVen i de årene der.
Så navnet ditt står på mange CD-plater?
– Det gjør det ja. Og det var utrolig fine jobber, og dessuten bra betalt. Det var en ny verden for meg. Jeg har spist mye macaroni med ketchup jeg, særlig de første årene i karrieren.
Etter årene med studiojobbing ble Terje med på Henning Kvitnes’ karriereoppsving på 2000-tallet.
– Da Henning begynte å skrive på norsk, fikk han en ny oppsving. Det ble radiorotasjon og åpne dører over hele Norge, han ble en av de største mannlige artistene i Norge.
Terje var fast bassist for Kvitnes i over ti år, og reiste rundt på turné og var med på plateinnspillinger. Det ble plutselig mye å gjøre for bassisten fra Hadsel. Han var i husbandet på den første Allsang på Grensen, han spilte med Sivert Høyem, Lars Martin Myhre og Odd Børretzen, Jørn Hoel, Steinar Albrigtsen og Paal Flaata. Tommy Tokyo. Og mange flere.
– Det gikk nesten til hue på meg, jeg svømte i fete jobber. Det var jævlig mye å gjøre, og utrolig moro.
Men det var først etter tjue år som musiker på heltid at tanken om en egen plate begynte å surre i Terjes hode.
– Du vet, det er en prosess det der. Jeg er en langsom person, jeg har brukt lang tid på den prosessen. Jeg kjører mye bil i jobben min, og tankene har fløyet innom den muligheten der mer enn et par ganger. Jeg visste ikke helt hva jeg ville med det, men tanken var der.
Høsten 2010 var en spesiell høst for Terje. Samtidig med at faren hans lå for døden, fikk han en datter som var svært syk. Hun tilbragte sitt første halvår på sykehuset. Terje satt hjemme i Halden med sin andre datter mens samboeren bodde på sykehuset.
– Det var en mørk periode i livet mitt. Det å sitte hjemme og vente mens du har en unge på sykehus, det unner jeg ingen. Vi trodde jo at vi skulle miste henne.
Høstkveldene ble lange. Terje satt og klimpret på en Clas Ohlson-ukulele han hadde kjøpt til datteren sin. Plutselig kom det musikk til ham.
– Det høres corny ut, jeg vet. Men det var akkurat som en port åpna seg, alle disse låtene bare dukka bare opp. Jeg skrev så det spruta, jeg brukte all min overskuddstid til å skrive musikk. Hele denne skiva er skrevet på en ukulele til tre hundre spenn.
Låtene til Terje ble lagt i en skuff. Du vet, den skuffen de fleste musikere har et sted i huset, der drømmer og håp ligger gjemt. Og kanskje glemt.
– Da har man jo to valg: Enten lar man låtene ligge der i skuffen, og så tar man dem frem når man tar seg et glass vin, og drømmer og mimrer og tenker på hva det kunne ha blitt. En helt akseptabel bane for mine låter. Eller så er du så gærn at du gir dem ut. Man er jo litt gærn som setter i gang en sånn prosess. De to spørsmålene kom stadig til meg: Skal? Skal ikke?
Terje tok kontakt med Terje Johannesen, en musiker han liker og stoler på.
– På blokka mi som produsent sto kun hans navn. Jeg ville ha ham som min høyre hånd. Vi har jobba mye sammen, og har virkelig funnet tonen. Heldigvis sa han ja.
Dermed begynte Terje å samle sammen musikere til innspilling.
– Jeg er avhengig av å omgi meg med folk som vil meg vel, jeg orker ikke åndsnobberi og folk som for eksempel sitter med nesa nedi telefonen og overser andre. Jeg må være trygg på de folka jeg har rundt meg.
Plata ble spilt inn i et studio i Tønsberg. Terje er studioveteran, og har deltatt på x antall innspillinger med alle slags musikere og band. Men det var noe helt annet å gå i studio med eget materiale.
Var du nervøs?
– Veldig. Man blir så liten. Den første dagen i studio var helt jævlig, jeg har vel aldri følt meg så liten før. Det er sårbare greier å åpne seg på den måten. Og så skulle jeg synge også, det er jeg heller ikke vant til. Men jeg synger med den stemmen jeg har, det er formidlinga som gjelder.
Nerver til tross, det ble en opplevelse å høre egne låter med fullt band.
– Det var et kick! Selv om jeg var nervøs, så var det et kick. Det var på en måte både godt og vondt å være i denne prosessen. Man blir jo veldig analytisk og selvkritisk, samtidig er det utrolig spennende.
Hva handler tekstene dine om?
– Jeg tenker at folk må gjøre tekstene til sine egne. De kan handle om mange ulike situasjoner, det er observasjoner og tanker jeg har gjort meg om livet. Noen av dem er veldig personlige opplevelser, mens andre er mer generelle observasjoner, tankespinn rundt livet. Jeg har jo ei låt der jeg er irritert på besserwissere for eksempel.
Her kan du få en sneak peak på Terjes plate, lytt og nyt!
Plateprosjektet har tatt tid. Det har vært mange og lange timer i studio, og ikke minst heftig bearbeiding av lydspora i etterkant. Terje har vært med på alt.
– Jeg har sittet der hele tida, og vært med på alle avgjørelser, så jeg er produsent på plata sammen med Terje Johannesen. Det er dritmye jobb. Men det måtte bli sånn. Jeg hadde ikke klart å gitt fra meg kontrollen til noen andre. Men det tar jo lang tid. Det tyngste i denne prosessen var å ta stilling til miks, man må fordype seg i låtene på nytt. Og man blir jo så lei av de jævla sangene!
Pandemien satte utgivelsesesprosessen på hold i en lang stund.
– Den pandemien klussa det jævlig til, for meg og mange andre. Bare det å få dette trykka på vinyl er en lang prosess, det er lange ventetider nå.
Men nå er plata på vei. Releasekonserten holdes på Aladdin.
–Jeg lytta til skiva på vei hjem fra Göteborg her om dagen, og da ble jeg enig med meg sjøl om at det låter ganske bra. Det var en positiv opplevelse. Jeg har ikke orka å høre på skiva på tre år, så det var på tide. Men nå har jeg jo glemt tekstene, så de må jeg lære meg på nytt!
Blir det fint med releasekonsert?
– Å ja, det blir veldig fint. Det er siste dørstokkmil i dette her prosjektet. Jeg har heldigvis fått masse gode tilbakemeldinger på det jeg har ute allerede. Men det er definitivt utenfor komfortsonen å skulle gjøre dette live, uten tvil. Selv om det bare dreier seg om å flytte seg en liten meter på scena, føles det som å gå en mil.
Medvirkende på Fast Traveler:
Georg Storhaug innspillingstekniker
Terje Johannesen gitar og trompet og produksjon
Erlend Gjerde elpiano og akustisk
Trommeslager Eivind Kløverud
Trommer Jon Kirkeby Rosslund
Også med
Terje Norum
Frode Alnæs
Linda Kvam
Coverfoto: Veronica van Groningen.
Kommentarer