Teateranmeldelse av ”Tung tids tale” i Brygga kultursal.

Søndag kveld gjestet Riksteateret Brygga kultursal i Halden med en dramatisering av Olaug Nilssens prisbelønte roman ”Tung tids tale”.  I halvannen time holdt skuespillerne publikum i age for tilslutt å ta i mot stående ovasjoner.

Tittelen på stykket er hentet fra Haldis Moren Vesaas kjente dikt, skrevet under andre verdenskrig. Det begynner slik: Heretter heiter det ikkje lenger eg, men vi.

Men dessverre møter foreldre med psykisk utviklingshemmede barn ofte ikke et ”visamfunn”. De blir ofte overlatt til seg selv og sin ”krig” for og mot barnet sitt.

Stykket omhandler hvordan det er å skulle ha ansvar for Daniel, en sterkt utagerende autistisk gutt. Vi følger utviklingen hans fra å være velfungerende til gradvis å bli verre gjennom dramatisering av små og lengre tablåer.

Når lyset går ned i salen, ser vi en svart boks midt på scenen, satt inn i et avgrenset området med lyslister. Denne svarte boksen beveger seg rundt på scenen og illuderer alle spillestedene. Det fungerer utmerket, skuespillerne farer inn og ut av dører og luker, men hele tiden sitter vi igjen med en klaustrofobisk følelse. Ansvaret for Daniel kommer omsorgspersonene aldri unna. Heller ikke den nagende følelsen av at samfunnet rundt deg mistenker at det er noe galt med oppdragelsen som har ført til autismen.

Den svarte boksen på scenen innga en klaustrofobisk følelse. Foto: Erik Berg.

Her alternerer alle skuespillerne om å spille alle rollene, og det som i utgangspunktet kan virke problematisk, fungerer sømløst. Den tre kvart fulle salen har ingen problemer med å henge med i svingene. Vi blir ført gjennom alle problemene med å skaffe hjelp og avlastning for Daniel.

Denne kampen mot byråkratiet blir heldigvis gjort med en dose humor, ellers hadde det nesten blitt for mye. Vi kan alle kjenne oss igjen når vi blir gjort til ”kasus” i møte med eksperter i hvite frakker,  når vi ringer for å få hjelp og aldri treffer rette vedkommende eller blir møtt med en automatstemme.

Eksperter i hvite frakker. Foto: Erik Berg.

Musikken som blir brukt er også velvalgt, Debussys enkle pianotoner skaper en nostalgisk følelse om hvordan det var da Daniel var synonym foreldrenes stolthet og ubesudlede kjærlighet. I kontrast til vill utagering og raseri i Death Metal-låter.

Stykket om ”Daniel” tar opp et problematisk tema på en måte som gjør at vi som publikummere blir sittende igjen med en stor både intellektuell og følelsesmessig forståelse for foreldre med ”avvikende barn”. Mitt håp er at de bevilgende og bestemmende myndigheter også ser dette stykket. Det ville antagelig gjøre en forskjell.

Jan de Vibe

«Tung tids tale»
Av Olaug Nilssen.
Regi: Marit Moum Aune
Lysdesigner: Ola Bråten
Lyddesign: Nils Wingerei

Maskedesign: Tonje Lie
Dramaturg: Toril Solvang
Scenograf: Even Børsum
Produsent: Emnet Kebreab
Med: Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø

Alle foto: Erik Berg.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer