Tarjei og trombonen

Faren til Tarjei Grimsby var profesjonell trombonist, men selv valgte Tarjei å satse på trommer. Alt endret seg imidlertid en desemberdag på folkehøgskolen i Søgne, da han ikke hadde penger til toget hjem til jul. 

– Jeg visste veldig tidlig at jeg skulle bli musiker. Det har jeg alltid visst egentlig. Jeg har vokst opp i musikermiljøet, og vært på med på konserter siden jeg var liten gutt. Faren min var profesjonell trombonist, han spilte en fireårsperiode i Oslo-Filharmonien, og jobbet blant annet som teatermusiker. Men jeg valgte meg allikevel trommer. Jeg begynte vel å slå på trommer allerede som femåring.

Tarjei spilte trommer i korpset hjemme i Skjetten gjennom barne- og ungdomsårene. Etter videregående tok han med seg trommestikkene til Agder Folkehøgskole. Men da juleferien nærmet seg var lommeboka til Tarjei tom.

– Jeg hadde brukt opp alle pengene mine, og hadde ikke penger til togbillett hjem til jul. Men jeg turte ikke å fortelle mamma at jeg var blakk, jeg syntes det var utrolig flaut.

Tarjei kom opp med en snedig løsning på pengeproblemene. På skolen fant han en baryton som ingen brukte. Tarjei gravde frem et notehefte med julesanger, og begynte å blåse.

–  Jeg fikk med meg en fyr på skolen som spilte trekkspill, og så satte vi oss utenfor Domus i Kristiansand og spilte julemusikk en hel ettermiddag. Vi tjente så mye penger at det var helt sjukt. Vi tjente penger nok til både togbillett og julegaver. Men det jeg husker best er at jeg fikk et skikkelig kick av å spille melodi. Det hadde jeg aldri fått av å spille trommer.

Tarjei tok med seg barytonen hjem til jul, og overrasket familien med å spille julesanger. På slutten av skoleåret på Søgne fikk en av musikklærerne på skolen nyss om at Tarjei spilte baryton. Han lurte på om Tarjei ville ta noen trombonetimer med ham? Det ville Tarjei.

– Helt på slutten av året ble jeg kalt inn til rektor. Han og trombonelæreren hadde blitt enige om at jeg måtte spille mer trombone. De ville at jeg skulle fortsette på skolen ett år til, de skulle lage et opplegg for meg med tromboneundervisning.

Tarjei sa nei takk. Han hadde jo spilt trommer siden han var fem, hvordan kunne han bare bytte instrument, og begynne helt på scratch? Men trombonen hadde fått fotfeste hos Tarjei. Det siste året i korpset byttet Tarjei fra trommer til trombone, og på musikklinja på videregående bytta han fra slagverk til trombone i løpet av det første året. Trombonen hadde kommet for å bli.

Etter videregående prøvespilte Tarjei for Musikkhøgskolen, og kom inn. Men han følte ikke at han hadde jobbet grundig nok med trombonen, derfor valgte han å gå hos Aline Nistad, den gang alternerende solotrombonist i Oslo-Filharmonien.

– Jeg følte sjøl at jeg hadde godt av å jobbe grundig, jeg hadde nok tatt det litt på hælen fram til da. Det var først da det virkelig sank inn at jeg måtte jobbe hardt for å bli skikkelig god.

Mens Tarjei tok timer i klassisk trombone med Nistad spilte han jazz på si.

– Jeg turte ikke å si til Ali at jeg hadde vært på Smuget og spilt jazz kvelden før. På den tiden var det ikke sånn man gjorde, man kombinerte ikke jazz og klassisk. Man skulle velge seg en sjanger, og gå for den. Men jeg skjønte ikke hvorfor det måtte være sånn.

Tarjei begynte på Musikkhøgskolen, men skoleårene ble stadig avbrutt av vikariater han fikk rundt i Norge. Han var blant annet vikar i Divisjonsmusikken her i Halden, og han tok flere jobber i teateret. Tarjei begynte å komme inn i musikkmiljøet i Norge. løpet av studieårene og vikariatene ble det klart for Tarjei hva slags musiker han ville bli.

– Jeg merka tidlig at jeg er allsidig. Orkesterverdenen hadde jeg slått fra meg, jeg følte at jeg ikke var typen til å sitte i orkester. Hvis man spilte i orkester den gangen, kunne man ikke fly rundt og spille jazz i storband samtidig. Det var ganske strengt. Man mente teknikkene ville komme i veien for hverandre. Jeg ser poenget, men tenker at det handler om hvor mye tid man legger ned. Og bevissthet.

Tarjei bestemte seg for å bli frilanser.

– Jeg har alltid hatt trangen til å spille mye, og som frilanser kunne jeg gjøre akkurat det jeg ville. Det funka kjempebra, jeg fikk mange jobber. Jeg jobba i teater, på eventer, i storband. Jeg spilte i Skal vi danse-orkesteret. Det har vært mange morsomme jobber.

Da Forsvaret la ned Divisjonsmusikken i Halden, og ensemblet ble sivilt, trengte de trombonister. Tarjei hadde hatt to årsvikariater i Divisjonsmusikken, og visste at han trivdes der.

– Det var jo det beste militærkorpset. De var bevisste på å være allsidige, og spilte mange rytmiske produksjoner. Jeg var ofte innom og spilte der, og likte meg godt. Allerede den første gangen jeg spilte her tenkte jeg: Her sitter det mange enere. De har vært bevisste på hvem de ansetter, og fått tak i dyktige folk som er spesialister på hver sine felt.

Blåseensemblet trengte én basstrombone til de klassiske produksjonene, og én jazztrombonist til storbandmusikken. Men de hadde ikke råd til å ansette to trombonister.

– Jeg fikk en telefon fra Christer Bergby. Han spurte: Er det mulig å kombinere det å spille klassisk basstrombone, og jazzlead på en liten jazztrombone? Det var som om stillingen var laga til meg. Jeg sa: det går helt fint. Jeg hadde ikke spilt så mye på basstrombone, men jeg lånte en av en kompis. Jeg hadde tre dager på å øve før prøvespilling, men det gikk fint. Jeg fikk jobben.

Tarjei ble fast ansatt i Blåsensemblet idet de tok sine første, sivile skritt.

– Dette ensemblet her har vært i gjennom mye, både politisk og økonomisk. Hele tiden spørres det: hvorfor skal vi ha et Blåseensemble i Halden? Vi må finne på ting som rettferdiggjør at vi skal finnes. Musikerne her har et fighter-instinkt, og alle jobber mot det samme målet, selv om vi har ulike syn på hvordan ting skal gjøres.

I Det Norske Blåseensemble er musikerne i stor grad med å påvirke ensemblets retning. Det er ikke så vanlig i orkesterverden.

– Det er noe av det fineste med denne arbeidsplassen. Det er et veldig spennende og krevende sted å jobbe, men man får samtidig eierskap til ensemblet fordi man er såpass delaktig, og får lov til å mene og komme med forslag.

Tarjei er, sammen med trompetist Frank Brodahl, Blåsensemblets egne jazzavdeling. Jazzen ligger Tarjeis musikerhjerte nær.

– Det er når jeg spiller jazz jeg føler jeg at jeg får utløp for den jeg er som musiker. Men når det er sagt: barokkmusikken, tidligmusikken, er nært beslekta med jazz spillemessig. Måten man spiller på, og hvordan man uttrykker seg og fraserer, er ganske likt.

Se Tarjei spille sin selvkomponerte «7th avenue blues» på sackbut i videoen under. (Med på bass: Roger Morland. Med på «godis og brus»: døtrene til Tarjei.)

Trekk frem noen konserter du husker ekstra godt!

– Vi gjorde et par konserter med Maria Schneider, en Grammy-vinnende dirigent som er vanvittig dyktig. Hun dirigerte et par produksjoner med oss, og det var noen fantastiske konserter. Vi gjorde samme konsert med den amerikanske trompetisten Nicholas Payton i operaen noen år etter. Det var åpningskonserten for Oslo jazzfestival, og vi spilte for en fullsatt opera. Det var også en stor opplevelse.

Tarjei har vært en av forkjemperne for Blåseensemblets sanntidssatsning. Da Tarjei var leder ensemblets kunstneriske råd, ble han med i en arbeidsgruppe som skulle utarbeide ny strategiplan i samarbeid med ledelsen.

– Sanntidsmusikken et kom som et resultat av at vi måtte finne en måte å utnytte musikerne og deres egenskaper på. Jeg var overbevist om at sanntidsmusikk var noe vi måtte gjøre. Men det ga seg ikke sjøl, og i begynnelsen kom det ikke folk på konsertene. Folk skjønte nok ikke helt hva det var. Men i sanntidsmusikken har vi funnet en nisje som gjør Blåseensemblet unikt.

Blåseensemblet er en sammensetning av musikere fra ulike bakgrunner og tradisjoner. Tarjei mener det er en av ensemblets store styrker.

– Det er viktig at vi tar vare på det. Det er personlighetene i ensemblet som gjør oss til det vi er i dag. Hvis vi trenger en ny trompetist kan vi ikke bare løpe ut og hyre en ny. Blåseensemblet er det vi er i dag på grunn av alle personlighetene, og egenskapene musikerne besitter. Beatles ble Beatles på grunn av John Lennon og Paul McCartney. Hvis du hadde bytta ut dem med noen andre, så hadde det ikke blitt Beatles. Sånn er det med Blåseensemblet også. Blåseensemblet er oss; musikerne.

Alle foto: Veronica van Groningen

Film: Stein Johnsen/Contentvideo

Vil du lese om flere av Blåseensemblets musikere?

– Jeg elsker å spille konserter

En amerikansk fagottist i Halden

Med lidenskap for hornet

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer