Tankevekkende og poetisk om Brecht

Ensemblet Tilbud og Etterspørsel overbeviste oss i Brygga kultursal i går kveld: Verden må faktisk omorganiseres.

– Hva er det verste? Eie en bank, eller rane en?

Vigdis Hjorth stiller spørsmålet, men svaret får vi ikke. Det vi imidlertid får, er søttifem forførende og insisterende minutter med Brecht; opplest, følt, fortalt og sunget. En heftig konsertforestilling som kaster oss rett inn i refleksjonen og selvransakelsen på poetisk vis. Men først: en Brecth-prat i lenestoler med Vigdis Hjorth og Ann-Elisabeth Lande. Vigdis siterer Brecht:

– Soldaten til generalen: Skulle min kropp råtne, for at din idé skal triumfere. Er du full? Brecht løser ikke opp problemene våre, men han stiller presise spørsmål, sier forfatteren.

Vigdis og Ann-Elisabeth samtaler rundt Brecht, rundt Vigdis’ 2018-roman Lærerinnens sang, rundt hvordan man kan velge å være menneske i denne verden. En time raser av gårde!

Så kommer Tilbud og Etterspørsel inn på scenen. De åpner med Mackie Messer, den fengende åpningsvisa fra Tolvskillingsoperaen. Den morbide teksten kontrasterer heftig mot den vennlige og lystige melodien. Jørn Simen Øverli spiller den lette og glade tangoen på gitaren sin, samtidig som han lakonisk formidler den harde teksten om banditten Messer på norsk.

Bak Jørn Simen kommer Ruth Wilhelmine Meyer syngende inn, hun synger på tysk. På enden av scenen sitter Espen Leite og knatrer lystelig i vei på sitt akkordeon. Vigdis Hjorth kommer smygende inn på scenen som en sort skygge, med tekster i en perm. Slik begynner det.

Sakte men sikkert maler ensemblet frem et bilde av mannen Brecht, hans tankesett og virke. Vigdis Hjorth leser og forteller, hun er den alvorlige   søylen i sentrum av scenen.  Ruth Wilhelmine og Jørn Simen synger Brecht på tysk og norsk, gjentar det den andre sang på sitt valgte språk, eller svarer hverandre. På hvert sitt særegne vis.

Jørn Simen Øverlis slentrende fremføringer av Brechts tørrvittigheter minner oss om at det er humor bak neste sving hele veien i Brechts univers.

Men Vigdis henter frem kynikeren Brecht:

I mine tomme gyngestoler om formiddagene
plasserer jeg meg med noen kvinner til hygge.
Og jeg ser sorgløst på dem og sier til dem:
I meg har dere en på hvem dere ikke kan bygge, siterer hun.

Ruth Wilhelmine fargelegger det hele med sin underlige og fjetrende vokalteknikk og vakre sang. Espen Leite er den tause akkordeonisten for enden av scenen som ytterligere fyldiggjør paletten. Sammen forteller de historien om Brecht, den kyniske menneskevennen, hvis tanker er brennende aktuelle også i dag. Kanskje spesielt i dag.

– Jeg sitter i veikanten og ser på at sjåføren skifter ut et hjul. Jeg liker meg ikke der jeg var, jeg liker meg ikke der jeg skal. Hvorfor ser jeg på hjulskiftet med utålmodighet? siterer Vigdis.

Musikk og tekst veves uanstrengt sammen, og forestillingen rusler elegant videre. Men treffer som en pisk.

Er du Brecht-novise? Vel, frykt ikke for dette. Dette er ikke høyttravende og kompliserende fremstillinger av en stor tenkers tanker – slik den selverklærte intelligiensiaen fra mine universitetsdager bedrev, dem jeg gikk omveier for å unngå i korridorene. De som bar sin forståelse av Brecht som en slags ekslusiv Armani-jakke, og berettet pompøst om sine enestående innsikter – mer opptatt av å få deg til å forstå at de hadde forstått enn å faktisk, faktisk forstå.

Dette er en ektefølt og poetisk presentasjon av evig aktuelle tekster som i sannhet overbeviser meg om at verden faktisk er nødt til omorganiseres. Og det visste jeg jo fra før, men nå vet jeg det enda en gang.

Eie en bank. Å eie en bank er det verste.