Benedict Parton
Nina Elisabeth Ebeltoft Nordbø måtte til slutt tape kampen mot en sykdom som hun på aller tøffeste vis stod frem og fortalte om. Tirsdag ble hun stedt til hvile i Asak Kirke.
Litt paradoksalt, egentlig, for hvile er vel ikke akkurat ordet man helst forbinder med Nina. Hun var et oppkomme av kreativitet, lekenhet, hjerterom og for den saks skyld husrom.
Undertegnede ble kjent med Nina og Knut, Hege og Helle for rundt regnet 25 år siden, og over en periode besøkte jeg dem nokså ofte, både om jeg hadde en grunn eller noen ganger rett og slett fordi jeg stakk innom. Der var det nemlig det hjerterommet og husrommet. Å besøke Nina og familien var enkelt, rett og slett.
Her kom man inn på langbordet på kjøkkenet og ble disket opp med den deiligste mat. Det var grillaftener og noen ganger nesten musikalske minifestivaler i bakgården.
Sågar utdrikkingslag, uten at Nina var til stede der.
Ved det tilfelle stilte hun huset til disposisjon og gikk annetsteds – muligens på cafè for å mingle med sine venner, som det var, er- og alltid vil være mange av.
Noen av de ansvar Nina hadde var for en kulturinstitusjon som heter ‘Juleselskapet’. Og det finnes mange av oss i kulturmiljøet som har en stor ‘takk’ å komme med her. På samme måte som jeg vet Nina takket alle de som bidro opp gjennom årene hun var aktiv, som en slags multiproblemløsende Nissemor.
Nina serverte gjerne en kaffe i sin litt pussige butikk ‘Krem’ i Storgaten, også. Som den naturligeste ting i verden. Det spilte ingen rolle om det var kunder som trengte hjelp, de ble rett og slett innlemmet i samtalen. Hun var av den typen som ved rett og slett å være seg selv, fikk andre til å føle seg vel.
I dag går tankene til Hege, Helle og Knut. Og så går noen av tankene til det rare faktum at til tross for at hun gikk bort i så alt for tidlig alder, så føles det som at hun var her lengre, rett og slett for all vitalitet og for å være en som ga så mye. En av de som det falt seg helt naturlig for, og som ikke forventet overskrifter i avisen av den grunn. Hun gav fordi det rett og slett var slik hun var.
Dette skriver jeg (Vi, heter det vel egentlig. Tro meg; det er mange av oss) fordi Nina var et eventyr, og fordi hun trolig har betydd mer enn hun ville ant for mange fler enn sine aller kjæreste nærmeste.
På vegne av en haug med folk som har nytt gjestfriheten og varmen til Nina, familien og huset.
Benedict Parton
Kommentarer