Karene i Planet Mastergod er tilbake med sitt fjerde album, 4 år etter sitt forrige. Dette er et Haldenband som har holdt på i nærmere 15 år nå, men som holder en ganske lav profil. De er ikke et band som gjør mange konserter, men de dukker opp innimellom, akkurat som jojoen.
Årets album, «There Are Snakes in These Woods», vil jeg påstå at er bandets modigste utgivelse til nå. Ser man på utviklingen fra deres første album, «April Sweet Come In» og til nå, så har bandet gradvis gått fra korte, 3 minutters, rett-på-sak-låter, og sakte, men sikkert jobbet seg opp til å levere lengre og lengre låter for hvert album.
Dette er et album bestående av 4 låter hvorav 3 av låtene er på 10+ minutter(!) Stilmessig plasserer de seg i post-rock-sjangeren med fokus på atmosfære og melankoli. Men hvordan låter nå årets musikkassett? (albumet er kun trykket opp i vinyl. Red. anm.) De åpner med låta, «The Doomriders Prayers». Et tungt, minimalistisk riff som bygger seg opp over 4 minutter hvor intensiteten bare øker. På mange måter kan den minne om litt tidlig Seigmen. Spesielt sangen «Monument». Det drønner i trommene, rumler i bassen og gitarene danner et nærmest meditativt lydbilde. Innimellom kommer det noen skikkelig skitne synther som får nakkehårene til å reise seg. Så etter 4 minutter kommer vokalen inn og musikken roer seg litt før Lars growler til på refrenget og drar intensiteten opp til 11 igjen. Og slik går låta videre.
Låt nr.2, «Dyret», er min personlige favoritt. Dette er bandets første låt med norsk tekst og er ei sart, hjemsøkende vakker låt. Det er en ganske nedstrippet versjon, med kun gitarer og synth som akkompagnerer vokalen. Her vil jeg si at Lars leverer sin beste vokalprestasjon jeg har hørt fra han. Her legger han alle følelser han har i teksten. Dette er en sang som bør nytes med øreklokker og dempet belysning. Så bra er den faktisk.
«Secular Detox» heter skivas tredjespor. Den bygges opp litt på samme måte som «The Doomriders Prayers», med et riff som hele tiden vokser, dog her får man litt mer uforutsigbarhet, da det grooves i 11/4-takt. Et annet band jeg vil trekke assosiasjoner til her er bandet Oceansize, som også har mye av den samme måten å bygge låter og harmonier på. Låta bruker litt tid på å komme i gang, men når vokalen setter inn, så kommer alle harmoniene frem og det er masse spennende smådetaljer som dukker opp hele tiden. En liten bonus er at de har fått med seg en av byens aller beste stemmer, Lise Backstrøm, med på refrenget. De gjør en flott duo her.
Avslutningslåta, «The Monsters In Your Skies», er også bortimot 10 minutter lang, men den har litt mer «normal» låtstruktur. Litt mer variasjon i riff og arrangement, samt at det er mer vokal på sangen. Dette er ei låt som jeg syns oppsummerer Planet Mastergods sound veldig bra. En krysning mellom det stemningsfulle og brutale, tunge riff og sarte melodier, growl og sang. En god avslutning på et album litt utenom det vanlige.
Dette er absolutt ikke et album som vil appellere hos alle. At de har valgt å gå for lange låter med mye repeterende riff og fokus på stemning fremfor fremdrift, er en risk å ta, men det viser også at Planet Mastergod er et band som først og fremst lager den musikken de selv vil lage, og ikke hva andre forventer at de skal lage. Det er slik man skaper god musikk. Personlig syns jeg dette var et veldig bra album. Det er et album som krever aktiv lytting fra begynnelse til slutt. Sitter man og har skiva på som bakgrunnsmusikk, vil den nok virke monoton. Men setter man seg ned og virkelig lytter på albumet gjør man nye oppdagelser for hver gjennomhøring, og de minimalistiske riffene blir plutselig veldig innholdsrike. Det er godt mikset og godt produsert. Planet Mastergods dype skoger bør man ta en lang tur i, men du må følge med; det er tross alt slanger der.
Lytt til There Are Snakes in These Woods her:
Planet Mastergod holder releasekonsert for den nye plata si på Feelgood lørdag 14. september!
Kommentarer