Sverre og høsten

– Det er vel dette som kalles livets høst? spør Sverre Stang.

Sverre er født i oktober, han er et høstbarn. Men i det siste har han begynt å fundere over dette med livets høst.

Hva er høst for deg?

– Når høsten kommer er ikke naturen så vennlig lenger, og setter flere grenser. Man må fyre for å holde det varmt inne, og så må man lete etter ulljakka – hvor pokker var den ulljakka igjen? Jeg tenker på meg selv, som nå har fylt 76. De beste årene har jeg lagt bak meg, rent statistisk sett. Ungdomstiden og all den moroa det innebar, det er borte.

Den som kjenner Sverre vet at han sjelden ser svart på ting. Sverre ser mulighetene i begrensningene.

– Høsten betyr at man er i en annerledes setting. Visse ting visner, eller man får et annet forhold til dem. Kroppen er mer sliten. Og så kommer de gamle vondtene tilbake.

Sverre Stang farger håret fiolett for å gjøre hverdagen litt mer fargerik. Foto: Ellen Midtfjeld.

Hester og artrose

En gang på åttitallet fikk Sverre to hester over seg på en flytur. Sverre jobbet som journalist, og skulle tilbringe flyturen sammen med hestene bak i flyet for å skrive om det. Da flyet stoppet fikk han boksene med hestene over seg.

– Alle trodde jeg var dau, men jeg levde jeg. Jeg trodde kanskje de skulle hjelpe meg til et sykehus, men de bare kjørte meg bort til den andre enden av hangaren og pekte på et medisinskap og sa; der er det bandasje hvis du trenger det. Men poenget med de hestene var jo at de ødela et kne. Og det kneet plager meg mer nå enn før. Hvis jeg løper ekstra mye hit og dit en dag på jobben så kommer plutselig de hestene løpende etter meg, da kjenner jeg kneet igjen.

Sverre Stang i havestuen på Knardal, flankert av husets nåveærende eiere: Jon-Harald Thorsås og Øyvind Høyem. Foto: Ellen Midtfjeld.

Leddsmerter har også vært en plage for Sverre. Den velger han imidlertid å se bort fra.

– Når det fysiske svikter så utvikler man andre ting hos seg selv, man lærer seg å bruke hjernen mer. Der ligger det en kraft i høsten. Når kroppen avtar, går autopiloten og viljen på. Jeg har artrose, men det gir jeg faen i. Innstilling er alt. Men jeg er heldig som har høy smerteterskel.

Plattformen

Sverre har drevet åtte spisesteder og én fiskebutikk, og vært journalist i flere tidsskrifter og aviser. Arbeidssky har han aldri vært. Det kommer hjemmefra, mener Sverre.

– Det har med plattformen å gjøre. Jeg har vært heldig, jeg hadde en praktfull barndom på Knardal. Jeg vokste jo opp på landet, Knardal var faktisk landet den gangen. Vi måtte gjøre noe hele tiden, dette var ikke noe overklasseliv.

Det ble stilt krav?

– Ja, det var ikke noe å lure på, det var sånn det var. Men jeg var veldig dårlig på skolen. Den første gangen jeg fikk gode karakterer var på journalistskolen. Jeg var veldig sløv.

Akkurat ordet sløv er det nok få som forbinder med Sverre Stang. Han har tilsynelatende energi nok for to.

– Det er kanskje medfødt? Min mor sto så lenge hun klarte å stå oppreist og laget mat, bakte kake hver eneste dag. Hun hadde masse energi. Energien kommer nok via min mors side, det har jeg tenkt på.

Sverre vokste opp på flotte Knardal gård, her avbildet på en hageomvisning i forbindelse med Kammerfest Østfold i august 2019. Foto: Ellen Midtfjeld.
Sverre Stang forteller om Knardal gård på omvisningen i 2019. Foto: Ellen Midtfjeld.

Sverre og dyrene

Oppveksten med dyr preget vesle Sverre. Han elsket dyr som liten, og det har fulgt ham siden.

–Jeg har alltid vært veldig opptatt av dyr. Foreldrene mine sparte sammen til en rød tråbil da jeg var liten, de ville overraske meg på en bursdag. Men jeg begynte bare å gråte. Mamma sa: hvorfor gråter du? Jeg svarte: Det skulle vært en brun italiensk høne! Jeg hadde jo sett sånne høner, og jeg ville så gjerne ha en sånn. Et levende dyr, ikke noe mekanisk. Jeg nektet å bruke den tråbilen, jeg tror de måtte gi noen til den andre.

Fikk du en høne?

– Året etter. Da kom presten Kielland med en kurv med en brun italiensk høne.

Sverre elsker alle dyr.

– Jeg føler nærhet og slektskap til dyr. Jeg har både hund og katt. Jeg har en festlig gærn katte som heter Petra, hun er en bengaler. Og hun skal ha kos hver eneste morgen, på en helt spesiell måte. Hun har et klorestativ, og hun går opp på det hver morgen og så skal vi stange hode. Det må vi gjøre hver eneste morgen, ellers blir hun sur.

Det er hun som bestemmer, og det sier jeg til henne stort sett hver dag: Jada, det er du som er sjefen Petra, sier jeg.

Petra er sjefen, det ser dere vel? Foto: Sverre Stang.

Visegutt og journalist

Sverre har hatt mange jobber, og den første jobben han hadde utenfor hjemmet var som visegutt hos Kjøpmann Sverre Olsen i gågata.

–Jeg stablet smør og veide opp kaffe i kolonialbutikken til Sverre Olsen. Han liret av seg morsomheter hele tiden. Det lettet livet for meg.

I store deler av yrkeslivet har Sverre arbeidet som journalist. Plattformen for skrivegleden ble lagt hjemme, der ordet sto høyt i verdi.

–Pappa var litterær, han skrev de vakreste kronikker i Aftenposten. Ordene og ordenes valør sto høyt i verdi hjemme på Knardal, og det er nok derfor jeg fikk en interesse for språk. Jeg er heldig som kommer fra en tenkende slekt. Men det var først da jeg begynte å skrive i Smaaalenenes Amtstidende at jeg for alvor fattet interesse for ordet. Det å skrive har alltid falt meg naturlig.

Skrev du liker ornert den gangen også?

– Joda, jeg hadde nok et litt blomstrende språk da også. Mine omgivelser hadde blomstrende språk, min pappa hadde et meget blomstrende språk – også muntlig.

3 stykk Stang: Niels Anker Stang, Ragna Abigael Vogt Stang og vesle Fabian Stang helt foran.

Livet i hovedstaden

Da Sverre hadde tatt artium flyttet han til Oslo. Han skulle studere til jurist.

– Det var så skrekkelig kjedelig. Jeg kjedet meg hele veien. Vi leste Handelsrett, men jeg ga blaffen i når Peder Aas hadde tatt over eierskap av den dumme kua. Jeg ga opp, jeg orket ikke mer. Den eneste grunnen til at jeg holdt ut så lenge var mamma, hun ønsket nok at jeg skulle bli advokat. Jeg måtte ringe hjem: Mamma, du har fått en sønn som er lege, men du får ikke en advokat, sa jeg. Hva skal du bli da, spurte hun? Journalist, sa jeg. Jeg ville jo bare skrive. Hvorfor har du ikke sagt det før? sa hun da. Verre var det ikke.

Den 1. september 1968 startet Sverre som lærling i Morgenbladet. Der ble han i mange år, og han rykket stadig opp i gradene. Og så fikk han en samboer.

–Jeg har alltid vært ærlig om å være homofil.

Når forsto du at du var homofil?

– Jeg tror nok jeg skjønte det allerede som ung tenåring. Men jeg var nok ikke bevisst på det før senere, den gangen var ikke det noe alternativ som lå i løypa. Det var en tid uten alternativer. Foreldrene mine var liberale, og tok det fint. De var opplyste mennesker, det var ikke noe feil med dem. Min mor sa; du kommer aldri til å gifte deg, men der tok hun jo feil.

Sverre Stang bak disken på Erlandsen. Alltid like blid. Foto: Ellen Midtfjeld.

Har du møtt motstand ute i samfunnet?

–Jeg har aldri hatt ikke hatt noe behov for å ha flagg på utsiden. Det er jo en privatsak. Så jeg har fokusert på arbeidet mitt, og aldri følt at legningen min har angått noen andre enn meg selv.

Sverre var 25 da han fikk sin første kjæreste. Etter 22 år sammen begikk partneren selvmord.

– Det var grusomt. Jeg visste at han var syk, men jeg visste ikke at han var så syk at ikke at han ønsket å leve mer. Det var et forferdelig sjokk.

Har du klart å slippe det nå? 

– Nei, det har aldri sluppet. Sorgen går aldri helt over. Den kommer tilbake når jeg har tid og anledning – og behov – for å tenke. Jeg har så mange arbeidstimer per uke, jeg rekker nesten aldri å gå helt i bunnen fordi jeg er så travel. Skyldfølelsen fikk jeg heldigvis sluppet ganske tidlig, jeg fikk beskjed av psykologen min om å ikke tenke at det var min skyld. Det var ikke noe jeg kunne ha gjort for ham.

Hjem til Halden

Etter flere tiår i Oslo flyttet Sverre hjem til Halden.

– Oslo ikke føltes så trygt lenger. Det var stadig økende vold, man kunne ikke gå hjem alene på natten lenger. Og så begynte også min mor å bli gammel, jeg tenkte det var fint å være litt nærmere henne. Men hva pokker skulle jeg gjøre i Halden?

Sverre landet på mat. Han måtte gjøre noe med mat, det var hobby nummer to etter hester. Matgleden kommer fra Sverres mor.

– Der kommer frua inn, hun laget mat og bakte kaker hver dag.

Siden Sverre flyttet hjem på nittitallet har han drevet åtte spisesteder og én fiskebutikk i Halden: Søilegaarden, Friluften, Berga, Fjøskaféen, Skomakergården, Fredriksten Kro, Fabian, og Erlandsen. Og så Stangs Lille Populær da. Fiskebutikken.

– Det er nok fiskebutikken som har ligget meg nærest til hjerte. Det var så moro å drive den! Vi lærte oss masse om fisk. Hun som drev sjappa før meg hjalp meg i gang, jeg ansatte henne sånn at jeg kunne gå i lære hos henne det første halvåret.

Fullt hus på Erlandsen Conditori en liten uke etter at Sverre åpnet stedet i 2017.

Erlandsens Conditori er også viktig for Sverre.

– Erlandsen føler jeg mye for. Etter at jeg la ned Fabian ble jeg sittende hjemme, men en dag sa jeg til meg selv: Skal du sitte hjemme og sture? Nei, skjerp deg, finn på noe nytt! Her på Erlandsen hadde stakkarene gått konkurs, det var ikke noe morsomt. Jeg la inn et bud og fikk kaféen. Det har vært moro hele veien. Men det dukker stadig opp nye utfordringer! Koronaen var en nedtur, da kom høsten allerede på våren.

Hvor lenge driver du her?

– Ingen grenser. Så lenge det går, kroppen og hue er med. Jeg er midt i høsten, jeg har ikke tenkt til å ta vinteren ennå, hehe. Det er ingen aldersbegrensning på å verken det å jobbe eller å tenke.

Sverre bak disken på Erlandsen under åpningsuka i 2017. Foto: Ellen Midtfjeld.

Latter og temperament

Sverre er en morsom fyr. Dessuten er han en fyr som stadig ler, og som ofte smitter andre med sin latter.

– Humor er viktig. Jeg ler masse hver dag. Rafael, som jeg deler livet med nå, han ler jeg masse med. Humoren ligger latent hos meg hele tiden.

Som de fleste har Sverre levd et liv med noen mørke perioder, men han har klart å bevare sin humoristisk sans gjennom det hele.

– En sak har alltid to sider. Jeg har også lært meg å telle til ti. Lokket flyr av noen ganger, jeg har jo temperament!

Kan du bli skikkelig fly forbanna?

–Å ja. Men jeg kontrollerer det. Jeg kan jo ikke gå rundt og være gærn hver dag. Det bobler under overflaten noen ganger, men jeg passer på hele tiden. Men jeg har et heftig temperament altså. Rafael har også temperament, men hvis jeg flyr av skaftet da skvetter han nok litt. Det er ganske sjelden det skjer.

Sinne og humor henger sammen kanskje?

– Å ja. Jeg er jo ingen flat strek.

Sverre er ingen flat strek. Her har han teipet opp øyelokkene sånn at dere kan se ham rett i øya. Visste du at Sverre er født uten muskler i øyelokkene? Kan teip være en mulig løsning på problemet?

Hva ler du av selv?

–Gode replikker! Leif Juster var morsom. Den gammeldagse revyen får meg fremdeles til å le. Da kan jeg le så jeg ikke klarer å stoppe! En gang i tiden sa jeg til en journalist: ord er viktigere enn mat. Hvis man skal se det i opphøyet sammenheng så er den mentale føden det viktigste, ordet er viktigst. Jeg er glad i mat altså, ikke misforstå meg. Jeg er faktisk alt for glad i mat. Hvis jeg går opp i vekt, og det gjør jeg rett som det er, da kommer de hestene fra det flyet løpende igjen. Herregud sier hestene, nå må du ned i vekt! Da får jeg vondt i det kneet igjen da vet du, og da må jeg ned, sikkert ti kilo.

Brageteateret og Fredrikshald Theaterselskab

Sverre har tilsynelatende ubegrenset kapasitet. Han driver kafé, og jobber selv hver dag i kaféen. På kveldene gjør han forefallende administrativt arbeid, og så skriver han. Journalist har han vært hele veien. Og jammen får han tid til å spille teater også! Teaterinteressen kom da Sverre var ung.

Sverre som dommer i Fredrikshald Theaterselskabs «Jeppe på Berget» i 2017. Til venstre for Sverre; dommer Arne Dalene og hoveddommer Johnny Nilsen. Foto: Ellen Midtfjeld.

– Teateret ble redningen for meg da jeg var ung. Pappa var syk lenge, og hjemme måtte vi være stille. Jeg ble med i Brageteateret, det betød utrolig mye for meg. Jeg var ikke skoleflink, så teateret var det eneste jeg virkelig engasjerte meg i på den tiden. Senere ble jeg jo Bragesjef også.

Etter Brageteateret ble det ikke mer amatørteater på Sverre på mange år.

– Men jeg var en ivrig tilskuer, og jeg opplevde mange av de store skuespillerne i Oslo. Per Aabel, Ase Bye. Lillebil Ibsen og Wenche Foss. Alle disse storhetene opplevde jeg også på nært hold. Morgenbladet arrangerte julematiné hvert år en søndag tidlig i desember. Da opptrådte skuespillerne gratis, og så gikk overskuddet til byens fattige. Jeg hadde gleden av å treffe både Leif Juster og Per Aabel privat.

Det skulle gå femti år før Sverre tok opp amatørteater som hobby igjen.

–Det er Mogens Skovborg som skal ha æren for at Fredrikshald Theaterselskab ble til, han hadde et sterkt ønske om å sette opp klassiske stykker i teateret.

Sverre spiller redaktør i den lokale avisen i Fredrikshald Teaterselskabs oppsetning av » En folkefiende» i mars i år.

Sverre ble med i styret i Fredrikshald Theaterselskab. De besluttet å sette opp Ludvig Holbergs klassiker Jeppe på Berget. Sverre var på scenen i flere roller. Senere har det blitt enda et Holbergstykke, og endatil et av Ibsen; En Folkefiende.

– Både Ibsen og Holberg er gode, de var på høyden på sin tid. Begge taler til menneskesinnet. Det er ganske mye humor og sarkasme hos Ibsen, men også en innsikt i menneskesinnet. Det er veldig morsomt å være med i Theaterselskabet, jeg synes vi har fått til mye fint.

Sverre forsøker å være ordstyrer i folkemøtet på «En folkefiende» i mars i år. Foran ser vi Johnny Nilsen, som spilte doktoren i stykket. Bak: Veronica Mittet, Jonas Borge Stafsengen og Gro Janet Haug Mo.

Høsten

Sverre holder seg opptatt med å drive kafé, skrive og spille teater. Men nå føler han at høsten forsiktig har meldt sin ankomst.

Hvordan kjenner du høsten?

– Det er en tiltagende kulde rundt meg. Jeg kan ikke løpe rundt i tynn skjorte, jeg har behov for mer varme. Jeg må legge et pledd over beina. Jeg går mindre ut. Og jeg må hente ny energi hjemme etter en lang arbeidsdag. Jeg må hvile litt, sette strek.

Er det vemodig med høst?

– Nei, men litt melankolsk. Så lenge jeg henger med i svingen og finner interesse i ting så smaker det ikke så mye høst. Jeg finner glede i store og små ting. En av de tingene som fremdeles betyr mye for meg er Provence. Jeg har vært mye i Provence. Min kusine Monne var gift med Sveriges kulturattaché i Paris, og jeg besøkte den familien mye. To ganger i året har jeg vært der, frem til i dag. Hvis jeg skulle bodd noe annet sted enn Halden måtte det bli Provence, det har jeg drømt om mange ganger.

Sverre avbildet i Provence sammen med sin kusine Monne Lundberg. Provence og slekta der har vært svært viktig for Sverre. Foto: privat.

Hvis du skal oppsummere så langt; har livet vært bra?

–Helt fabelaktig. Og da er jeg tilbake til plattformen min igjen. Jeg var veldig heldig med plattformen i livet, mamma og pappa og stabile forhold hjemme.

Skal du ikke skrive en bok snart?

– Haha, jo du, jeg har allerede gjort det jeg. Jeg skrev en gang en bok som heter Mine kvinner, men forleggerne sier det ikke er noe business i den. Så foreløpig har jeg lagt den på is. Jeg hadde tenkt at bok nummer to kanskje kunne hete Mine menn. Hadde ikke det vært morsomt?

Terningkast på høsten så langt? 

– Hm. Jeg tror kanskje jeg kaster en femmer for høsten. Eller kanskje til og med en sekser! Jeg synes høsten er fin enn så lenge. Kanskje går jeg her og steller til jeg er 80, eller lenger også? Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å sprelle til jeg er 124. Meningen med livet er jo også at det skal slutte, det synes jeg er helt i orden. Men enn så lenge så synes jeg det er veldig ålreit å være med og røre i grytene.

Sverre Stang skal røre i grytene en stund til. Foto: Ellen Midtfjeld.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer