Svar på brev frå Helga

Uforglemmelig teaterstykke om heftig lidenskap, veivalg og savn.

I Svar på brev frå Helga møter vi den aldrende bonden Bjarne Gislason, som ser tilbake på livet og minnes sin eneste, store kjærlighet. Som han lot gå.

Bautaen Helge Jordal er glitrende i rollen som den nitti år gamle sauebonden Bjarne. På sitt egne underfundige og humorøse vis forteller Jordal om et levd liv gjennom sine vittige, lidenskapelige og sorgtunge brevlinjer til sin store kjærlighet, Helga, mangfoldige år etter at deres forhold tok slutt.

De fikk bare ha hverandre et år, Helga og Bjarne. Et år med lidenskapelige møter i skjul, i skjul for den vesle bygda de bor i og sine ektefeller. Det lykkeligste året i Bjarnes liv. I Helgas liv. I kjølvannet av Bjarnes fortelling stiger kulissene for kjærlighetsfortellingen deres frem: En islandsk bygd, sauedrift, fjøs, traktorer, bygdeliv, sladder og tradisjoner. Og et barn, som til slutt blir det uungåelige resultatet av Bjarne og Helgas hemmelige forhold.

Ragnhild Gudbrandsen og Helge Jordal som henholdsvis Helga og Bjarne. Foto: Erik Berg.

Og denne Helga, hun er et syn. Er det slik hun har figurert i Bjarnes hode i alle disse årene? Løpende over gresskledde koller i bare føtter, i sommerkjole, med sjøvind i det utslåtte håret og skjelmsk huldreblikk? Ragnhild Gudbrandsen maner stilsikkert og effektivt frem Helga slik hun er i Bjarnes drømmer, slik han husker henne.

Men i sceneversjonen av Svar på brev frå Helga har Helga også egne meninger. Hun er ikke bare Helga sett gjennom Bjarnes øyne, hun er også sin egen. En stolt Helga, en lidenskapelig Helga, en uredd Helga. En Helga som utfordrer Bjarnes syn på verden. Stemmer det egentlig, at hun lente seg over den grinda den gangen, så brystene veltet seg utover plankene?

-Nei, ler Helga, det gjorde eg ikkje.

Helga er er ikke bare Helga sett gjennom Bjarnes øyne, hun er sin egen også. Foto: Erik Berg.

De sparsomme og minimalistiske kulissene gir rommet som trengs for alle de store følelsene i stykket. Sakte men sikkert vokser det frem heftig lidenskap mellom de to på scenen, tiltrekningskraften er stor. Den fyller rommet, fyller salen. Noen få, enkle lydspor understøtter fra tid til annen historien som fortelles. Barnelatter, måkeskrik, litt traktordur, noen sauebjeller. Et dust landskap projekteres på veggen bak skuespillerne. Ellers ligger hele stykket i skuespillernes hender, og de bærer historien frem med overbevisning.

Helga vil ta med seg Bjarne og flytte til storbyen. Men hvem skal Bjarne være i Reykjavik? Han, den stolte sauebonde, den niende i rekken i sin slekt, han som er formann i komitéer og har sin rolle i bygda? Skal han grave grøfter for rike amerikanere i den støyende, kalde og smakløse storbyen?

Menneskesamfunn er som eple, sier Bjarne når de to snakker om storbyen. Di større, di mindre smak.

Bjarne klarer ikke å velge Helga. Han blir gående og se på henne på avstand i stedet. I kikkert fra sitt eget gardstun, mens hun bærer frem deres datter. Mens datteren vokser opp. Og det river i ham. Helga skiller seg fra ektemannen, og flytter til Reykjavik. Bjarne gjør et forsøk på å vinne Helga tilbake, bare for å finne ut at det er for sent. Men hvordan skulle Bjarne ha klart å velge Helga den gangen? Å velge Helga betød å velge byen, et umulig valg for Bjarne.

Det er for sent for Helga og Bjarne. Foto: Erik Berg.

-Hadde du arvet en gård skulle du levere den fra deg i litt bedre stand enn den den var i da du fikk den, sier Helge Jordal til meg etter stykket. Man snudde simpelthen ikke ryggen til et slikt ansvar. Bjarne tror heller ikke Helga kan være glad i ham hvis han går og dingler inne i Reykjavik. Den Bjarne hun elsker er en stolt sauebonde, han driver gården sin med sikker og stø hånd. Hvem er han i Reykjavik? En grøftegraver? Kjærlighetens vilkår, hvordan er de? Er de hevet over alt? Jeg tror ikke det.

Jordal og Gudbrandsen brukte litt tid på å finne flyten når de skulle øve inn stykket, det å levere replikker på arkaisk nynorsk og være lidenskapelig på scenen samtidig er ikke bare bare.

-Det tok ukesvis, forteller Jordal, det hadde vi et helvete med. Jeg slet litt med boken også, da jeg leste den første gangen. Jeg var vel en blanding mellom imponert og forbannet! Men det er mye man kan kjenne seg igjen i her, de fleste av oss har kjent på disse følelsene.

I oversettelsen fra bok til teater har Helga fått mer plass i historien. Slik Ragnhild Gudbrandsens gestalter Helga representerer hun mye av lyset og lidenskapen i historien.

-Den Helga vi møter her på scenen har fått lov til å vokse ut fra de få beskrivelsene som finnes av henne i boka, forteller Ragnhild. Vi har dratt frem og forsterket Helgas trekk fra boka, som for eksempel dette at hun ikke er så opptatt av dette med skam. Hun er ikke så opptatt av hva de andre mener, hun er mer opptatt av å følge hjertet sitt.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer