Stolper i migrasjonsdebatten

Vi lever i en tid med store folkevandringer som følge av krig, konflikt, fattigdom og klimaendringer. Men dette er ikke noe nytt, slik har det vært i årtusener. Det nye er hastigheten, antallet, og mulighetene til å reise over lange avstander på kortere tid.

Migrasjonsdebatten bidrar til å polarisere, ikke fordi den politiske og prinsipielle uenigheten er så stor – men fordi enkeltsaker og enkeltskjebner engasjerer, og fordi det er krefter som bruker innvandrings og asyldebatten til å tegne skremmebilder.

La oss derfor se hva vi kan samle oss om;

Vi som bor i Norge er heldige. Norge er et av verdens beste land å bo i. Det handler om plasseringen vår på kartet, naturen vår, hvordan vi har forvaltet naturressursene våre – og måten vi har valgt å organisere samfunnet vårt på. Fellesskapet, dugnaden, velferdsstaten – gjør din plikt, før du kan kreve din rett.

Millioner av mennesker i verden lider. De opplever redsler, krig, sult, undertrykkelse – ett hverdagslig helvete som er så fremmed for oss at vi ikke engang evner å ta det inn over oss.

Alle mennesker er like mye verdt. Derfor har vi blitt enige om noen grunnleggende rettigheter uavhengig av kjønn, alder, religion eller nasjonalitet. Menneskerettigheter kaller vi dette, og vi har tatt dem inn i norsk lovgivning.

Menneskerettighetserklæringen begynner slik; Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Når vi er enig om at vi skal handle mot hverandre i brorskapets ånd – da er det en selvfølge at vi som har vært så heldig å trekke vinnerloddet stiller opp for de som opplever et helvete i hverdagen. Sult. Krig. Undertrykkelse.

Jeg er blitt utfordret på hvor jeg står i denne debatten, la meg derfor slå ned noen stolper;

Verdenssamfunnet har sviktet. I 2018 lever millioner av mennesker i en apokalyptisk hverdag full av redsler og undertrykkelse. I brorskapets ånd er det skammelig at verdenssamfunnet ikke gjør mer.

Vi skal ha respekt for asylinstituttet. De som kommer hit, og som har et reelt beskyttelsesbehov – de skal få beskyttelse. De som ikke har behov for beskyttelse, skal ut av landet med en gang. Det handler om respekten for asylinstituttet.

Vi skal ha kontroll på grensene våre, slik at myndighetene kan ha kontroll på hvem som oppholder seg i riket. De som oppholder seg innenfor rikets grenser, skal opptre i henhold til norsk lov. Evner man ikke det, har man heller ikke noe i landet vårt å gjøre.

De som får opphold i Norge, må forholde seg til den norske samfunnskontrakten. Arbeidslinja ligger fast, alle som kan skal bidra i arbeidslivet og tjene til livsopphold for seg selv og sin familie. Velferdsstaten er bygd på felleskapets blod, svette og tårer. Et grunnleggende premiss for velferdsstaten og de universelle ordningene vi har utviklet, handler om å gjøre din plikt, før du kan kreve din rett.

Den beste og mest rettferdige måten vi kan hjelpe er å bidra til fred, utdanning og respekt for grunnleggende menneskerettigheter over alt i hele verden. Det gjør vi best gjennom nordisk, europeisk eller internasjonalt samarbeid.

Den beste og mest rettferdige måten å hjelpe flyktninger på er gjennom FNs system for kvoteflyktninger. Vi skal ta vår andel, ikke mer – ikke mindre.

Europa kan ikke løse utfordringene i Afrika og Midtøsten ved å åpne grensene og si ja til alle som vil flykte hit. Samtidig har vi en plikt til å stille opp for mennesker i nød, da må hjelpen Norge, Europa og verdenssamfunnet yter i Afrika og Midtøsten trappes opp.

Det beste vi kan gjøre, er å bidra til at folk kan leve gode og frie liv der de er – uten å måtte flykte. En ukontrollert innvandring til Norge eller Europa, det er ingen tjent med – heller ikke de som har behov for hjelp eller beskyttelse.

Arve Sigmundstad, gruppeleder i Halden Arbeiderparti.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer