17. mai var en stor dag i min bevissthet, fra jeg var ung. Presten Kielland eller pappa heiste det digre flagget på den litt for korte flaggstangen.
Barnetoget, som jeg jo var en del av i 13 år, endte alltid på Torvet. Taler og sanger, som vi var drillet for å kunne synge sånn cirka rent, gjorde dagen alvorlig.
Jeg var litt lei meg for min kledsel: Kortbukser og alpelue med knupp. Min trøst; jeg fikk holde lekekamerat Kjells vindleke. Den surret så de suste i min fantasi.
Og enda en trøst: Jeg var henfallen til årets is på Torvbaren. Frua hadde tatt på seg spanderhatten og betalte. Hatten var fjong. Den så ut som en bløtkake. Frua var flink til å kle seg. Hatt, hansker og veske måtte matche.
Da løyene i byen var over brettet Frua ut sitt svære koldtbord, alltid med en god kabaret og hennes strålende varme karbonader.
En stor bløtkake? Ja, naturligvis! Hva jeg absolutt husker med glede var at 17. mai var eggedosisens dag. Fruas lille mixmaster jobbet på spreng. Så ble nå eggedosisen ferdig! Så søtt og grisegodt!
De voksne fikk en skvett cognac i. Presten Kielland humret av glede. Visst var det deilige 17. maier til også før i verden!
Kommentarer