Sommerkonsert med Risumgjengen

Tidligere denne uken var jeg på sommerkonsert med de utrolig dyktige musikkelevene fra musikk og drama på Risum vgs.

Jeg vil på forhånd bare advare om at dette er et litt annerledes konsertanmeldelse enn de fleste av dere kanskje er vant til.

Jeg tror hovedgrunnen til at det er dette som strømmer ut av fingrene mine og ned på tastaturet, er en kombinasjon av det uendelige savnet av kultur det siste halvannet året, det enorme savnet jeg har kjent på i forhold til å reise og bevege meg rundt i verden, og ikke minst det knusende fraværet av nye opplevelser, smaker og utvidelser av personlig horisont.

Hvorfor er denne beskrivelsen av konserten dere snart skal få lov til å lese litt annerledes? Jo, det som skjedde var at jeg ankom Black Box, eller Sparebanksalen, som har blitt nydelig pusset opp. Jeg var litt nervøs, og følte meg nesten litt kriminell, når jeg ble vist til plassen min av dyktige smitte-verter, og fikk beskjed om at jeg nå kunne ta av meg munnbindet, så lenge jeg holdt meg på stolen min.

Inne i Black Box er det ganske mørkt, ute hang det mørke skyer faretruende på himmelen, og jeg var ganske klam og spent.

I det sekundet første tone fløt ut i salen, så satt jeg ikke lengre på denne stolen, i dette mørke rommet, under disse uværsskyene. Jeg ble tatt med på en reise. Til både nære og fjerne strøk.

Som jeg nå inviterer deg som leser til å bli med på:

Kveldens første reise er det Melina som tar oss med på. Med myke, store og varme toner fra Bach og verket #Preludium i C-dur», føler jeg at jeg sitter i et fly. Svevende, mange tusen meter over bakken. Under meg er det hvite, store, fluffy skyer, og over oss er det bare blå himmel og sol så langt øyet kan se.

Jeg vet ikke helt hvor jeg er på vei, og det spiller heller ingen rolle, for akkurat nå er det bare deilig å sitte her og nyte følelsen av å være fri som fuglen.

Jeg har savnet dette! Selvfølgelig det å fly til nye spennende, situasjoner, men det jeg snakker om er savnet etter å kjenne musikk på kroppen. Det er ikke det samme å sette seg på en stol midt i stua, dempe lyset og la musikken strømme ut av det ganske så bra surroundanlegget, selv om det også kan være hyggelig. Men det er noe helt eget ved å sitte her, sammen med andre, og faktisk føle musikken på kroppen. Og når jeg i tillegg kan lukke øynene og late som jeg sitter på første klasse i et ganske stort og fancy fly, ja da er jeg i grunn en ganske fornøyd dame.

Flyturen vår er ikke så lang, før Trill tar over, med «Alleluia, fra Exsulsate, jubilanten» av Mozart. Og vipps så sitter jeg i en liten båt på en av kanalene i Amsterdam. Med noe godt i glasset, blide og fornøyde turister rundt meg på alle sider, en entusiastisk omviser som peker til høyre og venstre så fort og ofte at vi snart får kink i nakken alle sammen, og ørten glade syklister, som ringer med bjellene hver gang de krysser en av de titalls broene vi seiler under. Det at Tiril synger med hele seg, ikke bare med leppene eller lungene, men absolutt hele kroppen, gjør opplevelsen bare enda mer minneverdig og herlig.

Turen går videre. Og nå sitter jeg på torget i gamlebyen i Praha. Den astronomiske klokken har akkurat spilt sin vakre melodi, og rundt meg sitter folk å skravler og nyter en lat sommer ettermiddag i denne bedårende byen. Ut av det blå tyter det frem dansende og syngende tsjekkere. Det er Emmelie og Iselin som har bragt disse dansende, vakre menneskene frem fra kriker og kroker, med sine spenstige toner i en duett fra Hänsel und Gretel. Det er umulig å ikke bli smittet av dansegleden og livsgnisten, men jeg får holde meg til å bli sittende her på stolen min med et stort smil og to føtter som dupper opp og ned i takt med tonene.

Sjøen duver behagelig og blank. Solen speiler seg, og en måke seiler forbi på hvite vinger.

På et svaberg sitter Jonas med sin gitar, og klimprer. Det lukter solkrem og grillmat, og livet er rett og slett skjønt. Hvem elsker vel ikke en vakker mann, med sin gitar ved sjøen og solen. Hvis man bare lukker øynene kan man kjenne havbrisen som stryker kinnene med øm hånd. Jeg lukker øynene og dupper nesten av, i en behagelig døs, til tonene fra «Gran vals in A»

Men vi har ikke tid til å ligge her! Vi skal videre til de dype daler og mørke skoger! Alfred entrer nemlig scenen med sin fiolin og «Norsk fantasi». Og det er akkurat det det er. Det er norsk, det er fantasi og det er fantastisk. Her møter jeg både tusser og troll, små bekker i grønn skog, lange kystlinjer og høye fjell. Det er bryllupsfest på garden, melking av kyr og det å bare ligge i en blomstereng å kikke opp på skyene som duver sakte forbi. Man skal absolutt ikke kimse av en god Norgesferie, det er nemlig noe av det nydeligste jeg noen gang har vært med på.

Dagens siste verk på den klassiske delen av programmet, er det Ellen på gitar og Alfred på fiolin som skal ta oss med på, akkompagnert av tonene til «To John»

Og nå sitter jeg på en båt, som stille og rolig tar meg med ut til øya Hvar i Kroatia. Mørket har senket seg, himmelen er full av stjerner, og langt der fremme kan jeg skimte havnen og torget, med sjokoladebrun marmor og kjærestepar arm i arm, på vei hjem fra en bedre middag. De rusler sakte over marmoren, langs vannkanten, og setter seg ned på en benk under et enormt tre. Der kikker de hverandre dypt inn i øynene, lenge. Og her jeg sitter i Black Box, med lukkede øyne, kjenner jeg på en stor takknemlighet og en ærbødig respekt for disse utrolig talentfulle ungdommene.

Jeg er tilbake på flyplassen, sammen med Daniel, Iselin og Ingrid.

Vi står her sammen, under den store tavlen med avganger, men vi er ikke helt sikre på hvor vi skal.

Det gjør ingen ting, for mens Daniel synger «Who Says», så dukker det opp mange idèer. Jeg tror kanskje jeg vet hvor jeg skal, og kikker tilbake på Daniel, som smiler og blunker, med sin litt nonchalante holdning og glimt i øyet. En perfekt overgang til pop-delen av kveldens program.

Sommerkjolen flagrer rundt beina mine. Sole henger høyt på himmelen. En vakker mann i dress og hatt smiler til meg i det vi passerer hverandre. Jeg svinger innom hotellet mitt, skifter til en aftenkjole, og strener avgårde for å kjøpe meg et glass med noe godt i.

New York er et godt sted å være!

Særlig i selskap med Kornelia og Frank Sinatra-låten «I could write a book»

Dette er en herlig jazzete versjon, og foten min vipper opp og ned her jeg sitter og ser for meg at jeg drikker en manhattan og ser på alle der herlige menneskene som haster forbi.

Når Jonas spiller kjenningsmelodien fra «Pink Panther», så er det jo umulig å ikke reise til Paris! I nattens mulm og mørke sniker jeg meg rundt i mørke bakgater, mens jeg kikker over skulderen min for å se om inspektør Jacques Clouseau er på sporet av meg enda. I håndvesken har jeg nemlig verdens største diamant, den rosa panteren! I det jeg runder et hjørne tårner Eiffeltårnet opp foran meg, i all sin pomp og prakt. Jeg elsker Paris!

Men jeg har ikke tid til å drive å snike meg rundt hit. Jeg må nemlig videre. Og denne gangen til verdens høyeste fjell! Vi skal nemlig klatre oss helt til toppen av Mount Everest, sammen med Catharina og Tirill, med låten «Into the unknown». Her skal vinden dra oss i alle retninger, suse gjennom ørene våre, sammen med de helt sinnsykt vakre og høye tonene til Tirill, og Catharinas innstendige, ærlige og utrolig vakre stemme. Jeg kan se henne for meg, Catharina, der hun står på toppen av fjellet og synger ut i natten. Og Tirill som sniker seg rundt med vinden, og blåser oss forsiktig i øret med sine fortryllelser. Dette er rett og slett nydelig, vakker og skikkelig bra sunget! Og jeg vet ikke om det er sangen eller tanken på kulden der på toppen, men jeg har gåsehud fra topp til tå.

Tirill blir stående på scenen litt til. Hun skal nemlig ta oss med under vann, med låten «Remedy».

Fargerike fisker glir forbi, en stor skilpadde stopper og spør om jeg vil henge på. Og det vil jeg jo. Så da glir vi avgårde da, på havets bunn, med alle de eventyr og mysterier man finner der. Og det gjør ikke noe at jeg ikke har gjeller og egentlig ikke kan puste her nede, og plutselig er jeg visst ikke så redd for hai som jeg trodde jeg var. Og når solen treffer vannoverflaten og sender gnistrende stråler ned til oss, føler jeg nesten at jeg er som en havfrue, her jeg svømmer rundt blant koraller og maneter.

Med et håndkle rundt skuldrene, stiger jeg opp av vannet, og inn i Cape Town. Her, hvor to verdenshav møtes, finner man også to store motsetninger. Langs bryggekanten er det luksuriøse butikker, overdådige serveringssteder og mennesker med så tjukke lommebøker at det er vanskelig å sitte på en stol hvis du har den i baklomma.

En kort kjøretur i en av byens minibusser, og jeg er fremme hit jeg egentlig vil, townshipen rett utenfor sentrum. Orginalt ble disse «landsbyene» konstruert av apartheid-regimet, for å flytte den svarte delen av befolkningen ut av byen. Ut av de rike strøkene. Og vekk fra den hvite, såkalt «overlegne» befolkningen. Her er det trangt om plassen, dårlig infrastruktur, og nesten fravær av ting vi tar for gitt, som rent vann, toalettfasiliteter og dusj.

Allikevel, av alle mine reiseminner, er dette kanskje en av de mest gjestfrie, gavmilde og varmeste stedene jeg har vært. Mens Vg3 bandet synger «In the ghetto» kan jeg lukke øynene og huske tilbake på da Mama Africa, som vi kalte henne, delte ut mat, kaker og drikke, mens barna sprang rundt å lekte med en ødelagt fotball, mannfolka spilte kort og damene flettet hverandres hår. Og de flettet mitt hår. Den minste gutten i familien ble knytt fast på ryggen min med et stort tørkle, og der satt han hele dagen. Jeg har aldri følt meg så velkommen, så ivaretatt og så inkludert noen gang i hele mitt liv. Det er et vakkert, litt vemodig minne, som passer helt perfekt til Vg3 bandets utrolig vakre fremføring av denne låta.

Vi har kommet til reisens ende. Men hvis du trodde at vi skulle gå ut med noe annet enn et stort bang, så tar du rimelig feil!

Vi skal nemlig avslutte denne turen vår på et matmarked i Lisboa, sammen med Alfred og bandet hans, med den fantastiske låta «The Trans-Love Express»

Det krever all min konsentrasjon og viljestyrke å bli sittende på denne stolen. Jeg vil nemlig danse!

De fantastiske rytmene, en helt sinnssyk trommesolo, et band som helt tydelig elsker å stå sammen på scenen, og tidenes kuleste låt, gjør at jeg bare har lyst til å slå meg løs!

En fotball flyr over plassen og noen barn løper etter. En dame i rød kjole danser sensuelt foran mannen sin, mens kompisgjengen der borte skratter, ler og skåler. Og plutselig ramler det inn en hel karnevalsparade! Den gamle damen ved siden av begynner å danse, servitørene svinger seg rundt med fulle glass og til og med gatehundene her i Lisboa ser ut til å danse i takt med musikken.

Herregud, JEG ELSKER DET!

Jeg er så forelska i livet. I kultur. I Opera Østfold som har satt i gang denne festivalen, og ikke minst alle de fantastiske elevene og lærerne på musikk og drama her i Halden!

Når konserten er ferdig danser jeg meg ut av Black Box og inn i den norske sommernatta. De svarte skyene er borte, og jeg føler at jeg akkurat har vært på mitt livs beste ferie.

Alle foto: Stein Johnsen.