Soltilbederen Petra

Så sannelig har ikke vinteren med corona og krig tæret på to og firbente skrotter. Bengaleren Petra understreker dette med bred pote og et tydelig mjau: Vær hjemme da, pappa! Men slike tanker går jo ikke, gode frøken pus!
Så er lyset her. Petra er i overkant morgenpigg. Hun ser lyset komme over åskammen. Klokken er neppe mer enn fire. Sånn stå-opptid, mener Petra. Så blir det slik, da. Tunfisk er skjønt i den årle morgen. Om jeg ikke er rask i oppstandelsen, så holder hun på til jeg gir meg.
Vi har en innebygget avtale noe senere Petra og jeg. Etter dusjtid. Mens jeg finner rent tøy, så har Petra inntatt pidestallen. Der sitter hun og kose-masserer underlaget med sine klør. Bebreidende ser hun på meg: Hadde du tenkt å snike deg ut uten kos?
Solen spiller i hennes tigerfarver. Snart i en ørliten rødtone. Så brungult og sort. Hun sikler over den gode kosesstunden og over vårsolen. Store dråper henger i hennes munn.
Kroppen får akkurat plass på pidestallens tak. Hun strekker seg ut. Solen varmer og forsøker å ta igjen for vinterens tristesse. Vår fem-minutters kos blir til ti.
Visst blir det vår – også iår.

Kommentarer

kommentarer