Snipp snapp snute

Roger Dybedahl

Den siste strofa er sunget, kameraene slukket og programlederne varsomt pakket ned til bruk for seinere. Etter seksten sesonger er Allsang på grensen over. Snipp, snapp, snute.

Allsang har vært et eventyr. En stor drøm for mange. Og et skikkelig mareritt. Forstå meg rett. Jeg elsker Allsang med alt som hører med. Mennesker på tvers av generasjoner har møtt hverandre for å synge sammen med Secret Garden, Bettan og Carola, bare for å nevne noen. Små barn har blitt avbildet med idolet sitt, hundrevis av autografer er skrevet i bøker eller på gamle bilder.
Tv2 har reist fra byen, kanskje for godt, det vet vi ikke. Og igjen sitter en gruppe frivillige dugnadsarbeidere som skal rigge ned og rydde opp.
Det er ikke mange igjen av dem.
Gjennom en hel sommer har de stått på. Rigget opp Allsang samtidig som de har rigget ned opera. Og de har rigget om, for det er jo selvfølgelig forandringer underveis. Kiosk, arenavakter, billettører. Mange folk. På dugnad. Vakthold på dagene det ikke er innspilling. Telt som flakser pga uvær og sterke vindkast. En gjeng gubber som er tilgjengelig når noe skjer, men ikke alltid. Eldre kvinner, unge kvinner. Og russegrupper som har stillt på i mangel på annet. Så var det plutselig slutt.
Eller? Neida.
Så er det helt plutselig sykkelløp, både over grensen og over grensene. Det er fest under eika og fest ala americano og Gud vet hva. Det skal rigges opp, rigges om og det skal rigges ned. Det skal selges, serveres og det skal voktes.
Det er bare å ringe så kommer vi. Neida, det er ikke så enkelt. Frivillighet er ferskvare, noe verdifullt som må ivaretas med omsorg og omhu. Frivillighet skal forvaltes med respekt for den enskilte. For personen som gir av sin egen, tilmålte tid for å bidra for andre. Frivillige er en verdifull ressurs man ikke bare plukker opp i kurven som om det skulle være en melkekartong på butikken. Frivillighet er dyrbar arbeidskraft som blir avlønnet med knapper og glansbilder. Og et klapp på skuldra.
Uten frivilligheten stopper Norge. Vi er slitne nå. Har ikke så veldig mye mer å gå på. Dugnadsarbeiderne fortjener selv en fest under eika. En diger, pompøs fest. Men det er vel bare å ønske fortsatt god sommer. Så sees vi ved neste scenerigg. Ett eller annet sted. Ganske snart.

Kommentarer

kommentarer