Smeden og lærlingen

Inne i den hyggelige smia på festningen holder smed Jens-Erik Wielsgaard Langstrand til. Der står han ved essa og hamrer og lager fine ting. Jeg blir invitert inn i smia en dag Jens-Erik har besøk fra Tønsberg.

Hvis du går deg en tur i indre festning på dagtid kan det hende du hører det. Kling, klang, taktfaste hammerslag mot glødende jern og ambolt. Hvis du stikker hodet innenfor døra vil du straks bli ønsket velkommen. Smed Jens-Erik tar gjerne slår gjerne av en prat med folk som lurer på hvordan arbeidet i en smie foregår.

Jeg kommer til ham en kald vinterettermiddag, nordavinden stryker langsmed Øvre magasin når jeg småløper nedover brosteinen. Kling, klang, klirr, lyder det ut av den åpne døra til smia. Inne ved ambolten finner jeg en strålende blid Jens-Erik, og den like blide lærlingen Kristoffer.

-Vil du ha kaffe? spør smeden.

Kaffe høres bra ut. Jeg får vafler også. Jens-Erik har nemlig vaffelrøra klar, og setter straks i gang vaffelpressa oppe på «hemsen» i smia. Kristoffer og jeg slår oss ned i hver vår stol. Nittenåringen har fullført VG2 på Hjerleid håndverksskole på Dovre, der de har linjer for tradisjonelle håndverk som smiing, treskjæring og lafting. Etter endt utdanning følger to år med lærlingstid, før Kristoffer kan ta svennebrevet. Kristoffer holder til på den andre siden av Oslofjorden, men kommer kjørende til Halden fire ganger i måneden for å få opplæring i smedfaget av Jens-Erik. Til daglig smir han nagler og deler til Stiftelsen Saga Osebergs vikingskip. Det er der han er ansatt som lærling.

Kristoffer er lærling hos smeden på festningen.
Smedens tenger henger på rekke og rad, lett tilgjengelig ved essa.

-Jeg lager hengsler og alt mulig rart de trenger, forteller Kristoffer. Men når jeg er her i Halden så går vi gjennom alt man må kunne for å jobbe som smed. Alt fra rene faglige ting til hvordan man skal behandle brannsår. Og det blir noen av dem for å si det sånn.

Jeg ser på henda til Kristoffer. Det er et par skikkelige arbeidsnever. Svarte fingre, med noen arr og minst ett, ganske ferskt brannsår.

Når smed Jens-Erik ikke bruker tid på å lære opp Kristoffer jobber han med bestillinger han får fra nær og fjern.

-Før jul fikk jeg en bestilling på et hyttenavn som skulle henge på en hyttevegg, forteller Jens-Erik, og i desember laget jeg også en adventskrans til Berg kirke. Jeg får bestillinger på alt mulig. Men med Kristoffer må jeg sørge for at vi går gjennom læreplanen, han må være forberedt til svenneprøven når den kommer. Nå har vi holdt på med å kopiere en gammel museumsgjenstand. Jeg og Kristoffer har det artig sammen. Vi forstår hverandre, det er god kjemi.

Jens-Erik smir ikke bare fine ting, han lager veldig gode vafler også. Han steker enda et par vaffelhjerter. Jeg og Kristoffer spiser og koser oss. Når vi har spist ferdig går vi ned i smia.

-Det var bakeri her på 1700-tallet, forteller smeden og peker inn mot den gamle bakerovnen bak essa si.

Jens-Erik ved essa. Til venstre for essa, innover i veggen finner du den gamle bakerovnen fra den gang bygget var bakeri.

-Bak skorsteinen der så er det jo hemmelig rom vet du, sier Jens-Erik. Her ligger det jo minst ett lik, det er jeg helt sikker på. Men jeg har ikke hatt tid til å sjekke. Så jeg vil jo gjerne sette opp et teaterstykke her, som skal hete Å rette baker for smed. Historien er jo Wessels, det handler om en baker som blir tatt for mordet som en smed som har gjort. Det passer fint her. Her er det jo plenty av historie i veggene. Men det var altså bakeri her før. Da de bygget bakeri på andre siden her så tok de i bruk lokalene her til lokum.

Lokum?

-Ja, latrine da. Og så ble det innredet til smie i 2005. Det har vært noen andre smeder innom her før jeg tok over.

Jens-Erik er ikke i smia si hver dag, han drar opp når han får inn en bestilling. Og så har han åpent når festningen har julemarked så klart. Innimellom har han kurs. I smia henger det flere fine ting Jens-Erik og Kristoffer har smidd.

Jens-Erik har laget en fin ørn som henger i taket oppe i smias pauserom.

Kristoffer tar plass ved ambolten, og begynner å slå med hammeren sin. Jens-Erik betrakter den høyreiste lærlingen sin og ler.

-Det er en kraftig lærling jeg har, sier han og finner frem en skammel.

Nå skal de vise meg, smeden og lærlingen, hvordan man smir to samtidig. Smeden klyver leende opp på skammelen, for å komme nærmere Kristoffer i høyde. Han er jo tross alt nesten to meter på strømpelesten, denne lærlingen. Så går de i gang, taktfast og selvsikkert hamrer de løs på det glødende jernet på ambolten, annenhver gang. De jobber godt sammen.

Hva er du flinkest til å lage, Kristoffer?

-Han er veldig god på å lage karameller, ler Jens-Erik.

-Pynteting er gøy å lage, forteller Kristoffer. Jeg kan like å lage fine dørklinker. Og hårspenner, det er artig.

Jens-Erik finner frem en hårspenne Kristoffer har laget.

-Se på denne, er den ikke fin?

Kristoffer lager fine hårspenner.

Smeden sjøl er glad i å lage ting som er inspirert av naturen.

-Det blir mye blader og blomster på det jeg lager, sier Jens-Erik, det blir fort litt organisk.

Jens-Erik har smidd en lampe med organiske former på bestilling.

Jens-Erik og Kristoffer skal fortsette å jobbe utover kvelden. Det er fyr i essa når jeg går, og når jeg rusler oppover forbi Curtisen hører jeg smeden og lærlingen prate og le mens det klinger i redskap. Det var innmari hyggelig å tilbringe en drøy time hos festningssmeden, jeg skal jammen kikke innom neste gang jeg har veien forbi og døra er åpen. Jeg får sikkert en kopp kaffe da også.

Kommentarer

kommentarer