Slippkonsert for Frank Skovrand Trio på Reis

Lørdag inntar Frank Skovrand Trio Siste Reis for å spille og feire at den nye skiva Opphørets time er ute på strømmetjenestene.

 Frank Skovrand og Freddy Holm har hatt skiva Opphørets time på lur i snart fire år.

 – Det har vært en lang prosess. Vi begynte på plata helt tilbake i 2017. Tanken var å legge ut én og én låt og så bygge plata videre.

Fire låter ble spilt inn, mastret og lagt ut på strømmetjenestene i tur og orden. Men da Frank en dag skrev låta «Opphørets time», tok prosjektet plutselig en ny vending.

– Mens vi jobbet med låta begynte vi å eksperimentere, og dra det i en helt annen retning. Vi fikk lyst til å gå videre ned den veien, og begynte å tenke på et helt annet konsept. Låta sto for et slags vendepunkt, sånn musikalsk sett.

– Det var veldig eksperimentelt, med mye lyder, og samtidig mer nedpå. Trommer og synt. Flere muligheter til å skape et univers, rett og slett. Det resulterte i et nytt bandkonsept, og tanker om nye innspillinger.

Men så ble Freddy veldig travel, og fikk mindre tid til egne prosjekter. Frank og Freddy måtte sette plata på vent. Halvannet år gikk mens Frank startet nok et sideprosjekt under tittelen «Frank gjør alt selv» og ga ut et par/tre låter fra eget studio, der han som tittelen sier gjorde alt selv. Alt fra å skrive låtene, spille de inn, traktere alle instrumenter selv til å produsere det og så videre. Plutselig skrev vi 2019. Og så kom koronaen.

– Da Norge stengte fikk vi plutselig tid til å holde på med utgangspunktet igjen. Vi ble enige om å ta opp tråden, men så landa vi på at vi skulle gjøre ferdig det vi hadde startet på i 2017, og fullføre prosjektet sånn som det hadde starta. Vi hadde også lyst til å børste støv av trioen vår og dra ut å spille tingene live når pandemien tillot det.

Frank og Freddy gikk i studio og begynte å spille inn resten av plata.

 Hadde du et knippe med sanger da?

–Jeg har alltid et knippe med sanger. Jeg har den neste skiva klar også jeg.

Selv om eksperimenteringen ble utsatt til en annen gang, tok allikevel Frank og Freddy med seg en dæsj av det nye konseptet inn i låtene når de spilte inn resten av plata.

– Det ble allikevel en liten knekk i en ny retning. Vi har kanskje hogd av oss det ene countrybeinet? Musikken er gjenkjennelig, og innenfor samme univers som før, men allikevel er det mye som er annerledes. Den detouren vi tok i 2017 har fargelagt prosjektet på en ny måte. Så vi har remastret de fire låtene som allerede er ute, sånn at de skal passe inn i konseptet slik det er nå. Når det er sagt, så er det jo en konseptplate, der alle låtene handler om opphør i en eller annen form. Den røde tråden er absolutt tilstede.

Sjanger?

– Hva skal en si? Jeg liker jo å kalle meg visesanger. Men dette skjærer jo i retninger som kanskje ikke har noe med viser å gjøre, men visen viser seg i bunnen på et vis. Det er jo hint av både blues, jazz, rock, folk og country. Men jeg synes det er vanskelig å kategorisere meg sjøl. Hva er de kaller det; Eurokana? Det er jo en slags offspin fra amerikana, den europeiske varianten av amerikana. Vet ikke. Andre får mene noe om det.

Frank er en historieforteller. Tekstene er navet i musikken.

– Teksten er hele grunnlaget for låtskrivinga. Det er en historie i bunnen der, som jeg vil fortelle. For meg er musikken bare fargelegging av budskapet. Musikken må underbygge teksten, hjelpe til å fortelle historien.

Frank liker å skrive lagvis.

– Jeg sier sjelden ting rett frem, og jeg liker å bruke poetiske vendinger og legge opp til at ord og setninger kan ha fler betydninger. Det er jo masse jeg sier som folk kanskje ikke skjønner noe av. Men det er ikke så farlig. Målet er vel at folk skal lytte, og tolke tekstene og skape sine egne univers. Det er jo ekstra moro hvis folk har lytta til låtene mange ganger, og plutselig oppdager noe helt nytt i teksten. Kanskje de har hørt en låt, eller lest noe som får noen brikker til å falle på plass. Det er jo masse referanser til andre ting i tekstene. Det synes jeg er gøy.

Du liker de doble bunnene?

– De triple også!

Opphørets time er en plate om opphør og forfall.

Hvorfor skriver du så ofte om triste ting?

– Jeg vet ikke. Jeg er jo en grunnleggende fornøyd fyr. Men det å finne frem til kontrastene i livet, det liker jeg. I teateret foretrekker jeg jo å spille bad guy. Jeg synes det er spennende å forske litt i de følelsene som jeg ikke går med i kroppen til vanlig. Altså, jeg har jo vært ute en vinternatt før jeg også, så jeg har jo steder å hente de følelsene fra. Men hovedpoenget er vel at jeg synes det er gøy å skrive om de mørke sidene i livet.

Frank er vel vant med opphør. Det meste han driver med av kulturelle krumspring er jo datostemplet. En konsert er alltid den siste i rekka, og ingen teaterforestillingsrekke varer evig.

– Det er prosjekter alt sammen, uansett om det er film, teater eller konserter. Det er intense perioder, og man treffer hyggelige folk og blir godt kjent, og så plutselig er det over. Kanskje man aldri ser de folka igjen. Sånn er store deler av livet mitt. Man skal jo alltid videre.

Her finner du Frank Skovrand på Spotify:

Opphør og forfall er kanskje den røde tråden på skiva, men Frank skriver ikke bare tristesse.

– Poenget er vekke et eller annet hos lytteren. Enten latter eller tårer. Eller sinne. Nidvisene mine skal jo skape et engasjement. Får jeg publikum til å le, gråte, bli bank i øyet og/eller humre i smilet på en konsert, da har jeg oppnådd det jeg vil. Historiefortelling skal vekke noen følelser. Middelmådighet synes jeg ikke noe om. Det må rive litt. Jeg liker sjøl å høre på ting som treffer meg på noe vis. Jeg har også tenkt mange ganger at jeg skal skrive en gladplate, men jeg får det ikke helt til. Dessuten synes jeg det er morsomt å fortelle fine ting på en trist måte, og triste ting på en fin måte. Rote det litt til. Kanskje gi en veldig trist tekst en lystig melodi, eller omvendt. Kontraster.

I studio er det Frank og Freddy som lager musikk, men på konsert har de med seg Roger Morland også. Trioen har ikke fått spilt sammen på lenge, og er konserthungrige nå.

– Vi spilte på Magenta forrige helg, og det var vanvittig gøy. Publikum var helt overveldet, og vi var i ekstase. Det er få ting som slår det.

Lørdag 23. oktober kan du høre Frank og bandet spille fra plata på Siste Reis. Men det blir ikke bare opphør på Reis.

– Vi kommer til å spille andre ting også, det er ikke alt på plata som funker live for en trio. Det viktigste er å gjøre en jævlig bra konsert. Og ingen konserter er helt like, man må være der for å få akkurat den opplevelsen. Freddy og Roger gjør jo aldri helt likt heller.

Rett som det er legger de ut på ferd?

– Hehe, ja. Det er jo utrolig moro.

Er du fornøyd med plata di eller?

– Kjempefornøyd. Jeg synes dette er den fineste plata jeg har laga.

Og på lørdag kan du få høre sjøl! Da spiller altså Frank Skovrand Trio på Siste Reis. Konserten starter halv åtte.

Billetter finner du her.