Skriverøa – på vandring i historien

Etter måneder med et Korona-virus som nesten har lukket ned Norge, er det kanskje viktigere enn noensinne å sørge for at vi får mosjon og frisk luft. I Halden er vi så heldige at vi har mange turområder tilgjengelige – det være seg i byen eller omgivelsene.

I de siste ukene har myndigheten begynt å åpne opp samfunnet igjen – ikke bare barnehager og skoler. Men vi må huske på at det er like viktig nå som i ukene bak oss at vi HOLDER AVSTAND, VASKER HENDER – OG IKKE TENNER BÅL!

Når dere planlegger tur, ha alltid et par alternativer til turmål. Er det mange biler parkert så kom heller tilbake på et annet tidspunkt. Det er ingen god ide å gå i kø når vi skal nyte natur og spennende kulturminner!

Økomuseum Grenseland har i dag 30 besøksmål tilrettelagt for gode opplevelser. Men slik det er i disse korona-tider er det bare omtrent halvparten som er tilgjengelige – den andre halvparten ligger i Sverige. Og det er forbudt område i disse krisetider!

Skriverøa, som navnet sier, har opprinnelig vært en øy, men ettersom landet stiger har den blitt landfast. Skriverøa ligger ca. 9 km fra Halden sentrum rett utenfor Ystehede og omtrent midt i Iddefjorden. Selve navnet har antagelig vært knyttet til kirkelige gjøremål, og navneforskeren Kåre Hoel antyder at navnet kan komme fra «Henrich schriffuer» – og da er vi tilbake på 1500-tallet.

Skriverøa eies i dag av Halden kommune som i 2016 kjøpte den av det tidligere stenbolaget Grønseth & Co i Oslo. Grønseth hadde drevet uttak av granitt her i et par mannsaldre. I dag er det Skjebergfirmaet Johansen Granitt (Jogra) som driver stenbruddet her. I motsetning til den gamle driften med mange småbrudd spredt utover hele øya, går Johansen Granitt virkelig i dybden. Dette muliggjøres med moderne teknikk som med diamantvaier og datastyring sager ut store granittblokker.

JOGRA – Johansen Granitt – tar ut granitt av meget god kvalitet i stenbruddet. Foto: Svein Norheim.

Men på vår vandring på Skriverøa skal vi først og fremst se på den gamle historien. Og det er store spenn i historien her – fra bronsealder og jernalder til kampene mot Karl XII og granittindustriens slitere.

Veien dit

Vi tar av Iddeveien ut mot Ystehede rett før gamle Iddevang skole, og vi passerer flere gårder på høyre hånd før vi passerer veien til Torpbukta. Vi begir oss opp bakken med en del eldre hus på høyre side og nye hus på venstre side. Her oppe på toppen lå tyskernes arbeidsleir, og fortsatt står ein brakke igjen som faktisk ble brukt som Folkets Hus etter krigen – og deretter som tilhold for Hjemmevernet i Idd.

Ved parkeringen møter denne skiltingen deg – da er du på rett vei. Foto: Svein Norheim.

Men vi fortsetter ferden ned bakken. Vi kunne ha tatt en avstikker og sett på helleristninger, men det får bli en annen gang. Nede i bunnen av bakken der den siste moderne boligen ligger, lå det til ut på 1980-tallet en stenhoggerbrakke som brant på 1980-tallet. Og her lå også en snodig bygning ute på pynten, det var kontorbygningen til stenbolaget «Brookes Granite Coy» som drev stenbruddene som lå langs bukta her og videre utover Ystehedeneset. Ser dere godt etter på venstre side av veien ser dere en oppbygd voll der det har gått en skinnebane for dampkraner. Ute ved velforeningens festplass er denne skinnebanen tydelig. Banen går videre utover mot Ystehedeneset.

På vandring

Vi skal parkere der veien deler seg! Så fortsetter vi til fots over landtunga som har gjort Skriverøa landfast. Rett fram ser dere et par litt falleferdige hus – kompressorbygning og spisebrakke og kontorbygning til høyre. Videre på vår vandring passerer vi plassen der det sto hoggeskur for finstenshoggere. Rett bortenfor ligger restene av en kran som nærmest er omfavnet av en bjørk!

Kompressorhuset – en av to bygninger som står igjen etter stenindustrien på Skriverøa. Vi tar til høyre i krysset her. Foto: Svein Norheim.
Spisebrakke og kontorbygning. Denne har tida løpt ifra! Foto: Svein Norheim.
Rester av manuelt drevet kran. Her stor det hoggeskur for finstenshoggere. Foto: Svein Norheim.
Idd og Enningdalen Historielag ønsker deg velkommen til Skriverøa. Historielaget har hele veien lagt opp til god informasjon og veivisere. Foto: Svein Norheim.

Skriverøbarakken

Her skal vi ta opp til venstre ved skiltet til Idd og Enningdalen Historielag. Et lite stykke opp i bakken ser vi en stor grunnmur på høyre side. Stedet er skiltet og grunnmuren er ryddet av historielagets Ryddegruppe. Dette er Skriverøbarakken. Folketellinga i år 1900 forteller at det var 29 beboere i stenhoggerbrakka hvorav 18 kom fra Sverige, og det var 8 barn. Det var 13 kvinner og døtre hvorav ei drev spiseforretning. Brakka var i to etasjer med svalgang, to piper og totalt 8 leiligheter. Seinere ble brakka plukket ned og satt opp igjen ved Holtlia på Sannerød. Rett ovenfor ser vi grunnmuren etter uthuset der det var utedo, vedskjul og bryggerhus. Nedenfor stenhoggerbrakka ser vi fortsatt brønnen!

Skriverøbarakken. En to etasjers stenhoggerbrakke med svalgang. I 1900 bodde det 29 personer her hvorav 18 var svenske. Foto: Svein Norheim.
Historielagets informasjonsskilt for Skriverøbarakken. Foto: Svein Norheim.
Skriverøbarakken. Vi ser anlegget for svalgangen i forkant. Foto: Svein Norheim.
Skriverøbarakken sett fra nedsiden. Foto: Svein Norheim.
Skriverøbarakkens uthus. Nærmest lå bryggerhuset. Foto: Svein Norheim.

Vi fortsetter turen videre oppover. Her ligger småbruddene på begge sider av veien. Et godt stykke oppe i bakken vil den oppmerksomme registrere noen parallelle linjer i granittfjellet der veien går. Dette er gripespor for hesten som stenhoggerne hogg på vanskelige partier. Vi kjenner dette også fra andre steder i Idd. Snart når vi et veiskille. Idd og Enningdalen Historielag har skiltet hvor veiene fører hen. Vi velger å ta til venstre. Snart er vi framme ved et stort anlegg fra Karl XIIs tid.

Oppe i bakken mot toppen av Skriverøa finner vi innhogde gripespor for hest. Foto: Svein Norheim.
Stien deler seg – og er behørig skiltet. Foto: Svein Norheim.
Skilting i stidele. Foto: Svein Norheim.

Redutten på Skriverøa

Et anlegg bygd av de norske soldatene et hektisk døgn sommeren 1718. Redutten er et innelukket rektangulært skanseverk ca. 35 x 42 meter og vollene er omtrent 1,5 meter høye inne i skansen og et par meter utenfor der det er gravet en «vollgrav».

Redutten på Skriverøa. En 35 x 42 meter stor skanse bygget under kampene mot Karl XII sommeren 1718. Inngangen til skanse bak skiltstolpen. Foto: Svein Norheim.
Idd og Enningdalen Historielags skilting av redutten. Foto: Svein Norheim.

Historien om Skriverøa og Karl XII er som følger:

Karl XII

Under Karl XIIs angrep på Fredriksten festning i 1718, arbeidet de svenske styrkene for å få kontroll over Iddefjorden. Innseilingen gjennom Svinesund var sperret med skanser både på norsk og svensk side.

Iddefjorden

Karl XII planla en båttransport over land fra Strömstad til Pilegården tvers overfor Skriverøa. 12 større og mindre båter ble fraktet 25 kilometer over land og innsjøer – et forferdelig slit for opptil 800 soldater. Året før hadde Tordenskjold innledet en tilsvarende transport av norsk krigsfartøy fra Røsneskilen til Knivsø. For å overvåke de svenske bevegelsene ble det opprettet en «Brandvakt» på Skriverøa.

Tvers over fjorden for redutten på Skriverøa ligger Hällesmörkviken. Der sjøsatte Karl XII sine 12 galärer sommeren 1718. Med disse fikk han til slutt kontrollen med Iddefjorden og forsyninger og tropper kunne føres opp Torpbukta og Iddesletta til beleiringsstyrkene som lå ved Fredriksten festning. Foto: Svein Norheim.

Redutten på Skriverøa

I slutten av juli 1718 ble det utkommandert 200 norske soldater til Skriverøa og 235 mann til å behandle flåten. I løpet av noen få dager ble det kastet opp en firkantet jordskanse med tre kanonbatterier. Fra Fredriksten festning ble det utlevert følgende skyts: 4 stk. 18 punds kanoner, 2 stk. 12 punds kanoner. 1 metallmørser. Fra Fredrikstad festning ble det overført: 4 stk. 6 punds metallfeltkanoner. (kanon = jernkanon, metallkanon = bronsekanon, mørser = kanon som skyter granater/bomber).

Inngangspartiet til skansen. Foto: Svein Norheim.
Skansevollen. Foto: Svein Norheim.

Pilegården skanse

De svenske styrkene bygget en skanse på Pilegården og aktiviserte krigsfartøyene som ble angrepet av den norske galeien Achilles og to sjalupper. Nordmennene ble beskutt av 12 punds kanoner fra Pilegården skanse. På svensk side ble det også bygget et titalls prammer av lær og blikk både ved Pilegården, Krokstrand, Blomsholm og i Strömstad.

Den norske retretten

Natta mellom 9. og 10. august ble batteriene montert på Skriverøa. For å avlede svenskenes oppmerksomhet ble det «demonstrert» ved Svinesund. På avtalt signalskudd fra Rørbekk skanse ble det åpnet ild fra Skriverøa. Innen kl. 8 formiddag hadde det blitt skutt 218 stk. 18 punds, 128 stk. 12 punds og 125 stk. 6 punds kanonkuler og kastet 3 granater. I tillegg kom krigsfartøyenes beskytning. Generalitetet fikk det inntrykk at ilden var virkningsløs og besluttet å rømme redutten på Skriverøa – mot Landsbergs protester. Natt til 11. august 1718 ble alt skyts ført bort – til svenskenes store forundring. Antagelig var også grunnen til retretten at stor svensk troppestyrke var på vei fra Bokerød mot Iddesletta.

Oppmarsjen mot Fredriksten

De svenske fartøyene kontrollerte nå Iddefjorden helt inn til Eskeviklandet der et nytt kanonbatteri ble anlagt. Karl XII satte sine styrker i land i Torpebukta og oppmarsjen mot Fredriksten festning var begynt!

Gravrøyser

Turen går videre til sørspissen av Skriverøa. Her møtes vi av en stor gravrøys som vi antar er fra bronsealderen (1500 – 500 f.Kr. f.). I Riksantikvarens «Kulturminnesøk» sakser vi følgende beskrivelse:

Rundrøys, kan ha vært 2 kammer i den. Diameter 8m, høyde ca. 1,3 m. Bygget av rundkamp og bruddstein. Krater på ca. 1,6×3 m. I nærheten ut mot stupet: En mindre røys, diameter ca. 3 m.

Bronsealderrøys på sørspissen av Skriverøa. Foto: Svein Norheim.
Skilting av gravrøysa. Foto: Svein Norheim.
Bronsealderrøysa. Svein Norheim.

Røysene ble i sin tid oppdaget av Sverre Nygaard og innrapportert til Universitetets Oldsaksamling av Kari Norheim og undertegnede.

Det er en fantastisk utsikt oppover Iddefjorden, og her er det fin å holde rast. På heldige dager kan man se både havørn og fiskeørn sveve over fjorden.

Utsiktspunkt med flott panorama over Iddefjorden. Svein Norheim.

Vi må minne om at det ikke er lov å flytte på noen stener i områdene rundt gravrøysene. Disse er fredet etter Kulturminneloven. Og vi skal heller ikke lage bålplasser der det er kulturminner – noen har en innebygd trang til å lage bålplasser overalt!!

Stiene er godt merket. Foto: Svein Norheim.
Gravrøys nummer to, som ligger litt sørvest for den store røysa. Foto: Svein Norheim.
Fra den minste gravrøysa har vi flott utsikt mot svensk side. Foto Svein Norheim.

Til utskipningsstedet

Nå forlater vi den brede vei og følger stimerkingen videre nordover og ned fjellsida inntil vi treffer på en «ordentlig» vei igjen. Vi følger den ned til fjorden. Der har det vært utskiping av sten og her sto stenhoggerne og hogg gatesten og finsten. Det ligger her og der igjen noen finstensemner. Og vi ser rester etter en stor fastkran.

Og langs vannet har det gått en skinnebane som fraktet stenblokker og produkter. I enden av skinnebanen står det en trekkanordning som styrte transporten. Igjen har Idd og Enningdalen Historielag gjort en kjempejobb med å rydde vegetasjon i området.

På utskipningsplassen står rester etter en stor kran. Foto: Svein Norheim.
Endepunktet for skinnebane langs fjorden. Foto: Svein Norheim.
Rester etter skinnebanen. Foto: Svein Norheim.
Ved enden av skinnebanen står trekkanordningen som styrte transporten. Foto: Svein Norheim.
Et stenhoggeri trengte ei smie. Her er grunnmuren etter ei relativt stor smie. Foto: Svein Norheim.
På plassen har det vært finstenshoggeri, og her er en av produktene som ligger igjen. Foto: Svein Norheim.

Rundløypa – tilbake til start

Nå begir vi oss opp den bratte bakken, den er så bratt at vi kjenner det i beina og pusten. Vel opp kommer vi til et kryss – igjen merket av historielaget om hvor du finner hva.

Opp fra kaia går veien bratt oppover. Foto: Svein Norheim.

Vi går til venstre og kommer snart til det som er markert som en «1905-stilling». Følg blåmerket sti.

Idd og Enningdalen Historielag har behørig skiltet det som antas å være en observasjonspost fra unionsoppløsningen i 1905. Foto: Svein Norheim.

Her går vi bokstavelig talt i «stenhoggerens rike». Overalt er det tatt ut sten, så å si alt er endevendt! Følger vi slavisk blåmerkinga kommer vi tilbake til stenhoggerbrakka – «Skriverøbarakken». Men vi kan også ta av til venstre slik at vi kommer ned til fjorden og bukta mot Ystehede. Her har Ryddegruppa i historielaget en flott brygge som det kan passe å avrunde turen med en god rast!

Ryddegruppa i Idd og Enningdalen Historielag har bygd ei flott brygge på østsida av Skriverøa. Her er det gjort mulig for båter å legge til. Og brygga er utstyrt med selvbygde rastebord. Svein Norheim.

Kanskje du fortsatt har litt krefter igjen til en liten oppdagelse? Rett nord for brygga er det en oppbygd mur. Bak den skjuler det seg noen «skipsristninger» som nesten ligger i vannkanten. To navngitte båter er hogd inn i fjellet: Bra-Kar og Idefjord. Og her om dagen oppdaget jeg jammen en båt til – en seilbåt! Husk at det er viktig Ikke å skade ristningene på noen måte – de skal være til glede for generasjoner etter oss.

Ristning i berget av båten «Bra-Kar». Foto: Svein Norheim.
Ristning i berget av båten «Idefjord». Foto: Svein Norheim.
Ristning i berget av en vakker seilbåt – kanskje en Hvalerskøyte?? Foto: Svein Norheim.

God tur til Skriverøa!!

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer