Christer Falcks folkefinansierinsprosjekt Norske Albumklassikere produserer stadig nyopptrykk av tidligere, norske platesuksesser på CD. Platene akkompagneres gjerne av en liten musikkbiografi, og dersom det tikker inn hundreogfemti forhåndsbestillinger, blir det bok. I fjor var det blant annet Onkel Tukas debutplate Geriljagress som fikk æren av å innlemmes i den hellige bokrekka, med forfatter og Tuka-venn Levi Henriksen som pennefører. Nå står Norges aller første pønkband for tur! Front Pages førsteplate, Qualified, ble trykka opp på CD i fjor, og i år kommer boka. Knut Nærum har tatt på seg skrivejobben.
– Jeg har faktisk aldri sett Front Page live, forteller Knut per telefon fra Oslo. Men jeg kjøpte den første singelen da den kom. Jeg flytta fra Halden akkurat da dette her begynte, det var det året jeg gikk ut av åttende. Det var vel omtrent da Henning Kvitnes startet Ice Cream Band også. Jeg så forresten Young Lords på Kalvøya i 1979, det var flott. Og intenst. Kalle Storm Andersen spilte seg til blods, det spruta utover brettet.
Front Page ble starta i 1978, og er regna som Norges første pønkband. Besetningen besto av Kalle Storm Andersen, Ronny Jensen, Steinar Karlsen, Morten Milde, Ulf Richter Svendsen og Chris Nielsen. Bandet ga ut to skiver, og ble oppløst i 1983.
Boka om debutplata Qualified vil by på førstehåndskildringer fra folk som var i handlingens sentrum den gangen, men også tilbakeblikk på forfatterens egen ungdomstid.
– Det blir et slags samspill mellom Front Page, Halden og meg. En slags trekant der, på den ene siden. Og så har vi en slags tidsakse som går fra søttitallet og opp til i dag, som handler om hvem vi var da, og hvem er vi nå.
Knut bruker også noen avsnitt på å reflektere over rocken som sjanger.
– Hva er rock nå? Er det nå blitt musikk for gamle menn? Er det mulig at det som var ungdommens musikk nå har blitt kællenes musikk? Rocken er jo ikke der den var lenger. Du finner den ikke på listene lenger, men den er svær på konserter og festivaler. Der finnes rocken fremdeles. Jeg har vært glad i denne musikken siden jeg var tolv, tretten, og går fortsatt på konserter. Konserter med stadig eldre band, sammen med et stadig eldre publikum. Jeg sto på galleriet på Sentrum Scene på og så ned i salen på en Ian Hunter-konsert for en stund tilbake, og det skinte i hårløse skaller nede i salen. Det var rent så man ble blendet.
Vi skal også bli litt bedre kjent med Knut og hans forhold til musikk i denne boken.
– I tillegg til å plassere Front Page i norsk rockhistorie, tar jeg også for meg mitt eget forhold til denne musikken, og til dette bandet. Det er et par artige personlige forbindelseslinjer som strekes opp. Det blir noen spede tilløp til sjølbiografi med andre ord. Alle forfattere skriver jo egentlig om seg selv hele tiden, jeg trenger jo ikke late som at jeg gjør noe annet.
Siden tar Knut for seg hele albumet, låt for låt.
– Dette albumet er et stykke musikk frosset i tid, et monument over sin tid. Det låter så ungt, så utrolig friskt. Det spruter ung utadvendthet av dette. Mens jeg har lytta til dette her, har jeg tenkt: har det noensinne vært laget noe så ungt?
Går du musikkteknisk til verks på hver enkelt låt?
– Joda, jeg prøver meg jo på en slags analyse. Jeg har satt meg fore å beskrive låtene, det er kanskje noe av det vanskeligste jeg har gjort.
Er du anmelder?
– Nei, jeg går for å beskrive mer enn å synse. Jeg prøver å forklare låtene for folk som kanskje ikke har hørt dem den siste uka. Men det er som Frank Zappa har sagt, i ett av hans kanskje mest kjente sitater, «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Jeg håper allikevel at denne boka kan føre til at noen får lyst til å høre på disse gamle Front Page-låtene, og kanskje kjøpe CDen.
Knut hadde flytta fra Halden da Front Page vokste seg store i Norge, og opplevde dem altså aldri live.
– Etterpå har jeg jo skjønt at det var der man skulle være. Helt foran scenen, i et ikke alt for stort rom, når svetten rant av vinduene. Front Page var jo et av de store rockebanda i Norge på den tiden, med et særdeles godt rykte som liveband.
Etter det første singelkjøpet ble det ikke mer Front Page i Knuts platehyller.
– Jeg ble en musikksnobb, og den amerikanskbaserte haldenrocken ble fremmed for meg. Så jeg vokste fort bort fra det. Men så har jeg jobba meg sjøl i de neste førti åra. Man blir jo rundere med åra, mildere stemt. Mindre opptatt av hva hippe folk mener at man skal like. Jeg oppdager stadig ny musikk, og tenker ofte: oj, dette kan jeg like. Nå liker jeg jo det meste.
Boka om Front Page dukker opp i Norske Albumklassikeres nettbutikk en gang før sommeren.
– Senest i dag skrev jeg et lite kapittel om det å høre til. Det å være fra Halden. Disse gutta her synger på engelsk, men på baksiden av plata er det et kart over Halden. På den ene siden vil de vekk, men på den andre siden vil de representere stedet de er fra. Det der er kjempespennende å se litt nærmere på. I musikken, men også i all slags kultur.
Er det gøy å skrive der her?
– Joda, det er gøy. Men det er vanskelig. Det er gøy fordi det er vanskelig. Det blir en liten bok, ikke så voldsomt mye tekst. Men ambisjonene er skyhøye. Jeg skal ikke bare skrive om dette albumet, dette bandet, men jeg skal også gjøre det til et stykke historie, og et stykke sjølbiografi. Jeg må finne den gode måten å flette alt dette i hverandre, uten at det blir for langt.
Kommentarer