Skjerf av kjærlighet

Mørke høstkvelder senker seg som et teppe over landet. Varme sommerdager er byttet ut med regn og vinden som skriker sin vrede inn i husveggene. Gradestokken synker for hver natt som går og fuglene har reist vekk med sin lystige morgensang. Trærne løsner sine fargerike blader som danser vakkert med vinden, før de ender sin reise i takrenna til naboen.

Jeg liker denne årstiden, som er en slags «ventetid» mot jul og vintersesongen. Det å bedrive aktiviteter utendørs i plaskevær og heftige stormkast er ikke helt min greie, så derfor blir det mye innetid. Høsten er en fin periode for refleksjon og ettertanke, sa en eldre dame til meg her om dagen. Hun leverte noen oransje skjerf som var strikket til Kirkens Bymisjon. – Når jeg strikker skjerf til folk som trenger det, så tenker jeg hvor fint jeg har det i livet.

Noe av det som imponerer meg mest, er alle strikkeglade damer som bruker atskillig tid på å strikke Norge til et varmere samfunn. Dessverre alle menn; her er vi i fåtall, dette er damenes verden! Det er tusenvis av kvinner som i disse tider strikker med omsorg og kjærlighet. I september og oktober strikkes det oransje skjerf som utgjør avstanden fra Halden til Hvaler (over 30 km).

For å sette det litt i perspektiv, så ville ett menneske brukt 60 år med strikking, hvis man klarer et skjerf om dagen.

Historien bak det som har blitt en folkebevegelse er både vakker og fascinerende. Det er faktisk en hjemløs som frøs om natten som har en helt sentral rolle i opphavet til Kirkens Bymisjons oransje skjerf. Hobbyklubben hang i 2010 ut hjemmestrikkede ullplagg for å vise frem norske håndverkstradisjoner. De oppdaget at et stort plagg utenfor kontorbygget ble tatt ned og brukt i løpet av natten og hengt opp igjen grytidlig om morgenen. Det viste seg å være en hjemløs som brukte det til å varme seg gjennom natten.

Det ga ideen om et samarbeid med Kirkens Bymisjon. Året etter hang vi sammen ut nærmere 100 hjemmestrikkede oransje skjerf i Oslo sentrum, for å spre varme og oppfordre til varme og inkludering i en mørketid som oppleves tung for mange: Mange står alene, mange går en kald høst og vinter i møte, og mange gruer seg til jul.

Engasjementet og oppmerksomheten rundt de oransje skjerfene har eksplodert, og stadig flere har begynt å bære skjerfet i solidaritet med mennesker som fryser og som kjenner på utenforskap. I år vil det trolig bli strikket over 20 000 skjerf på landsbasis. Det er utrolig imponerende at et oransje skjerf de siste årene har utviklet seg til et symbol på ønsket om et varmere og mer inkluderende samfunn, som bæres av alle.

Hvis du aldri har prøvd, så anbefaler jeg på det sterkeste at du prøver å bære et av disse oransje skjerfene rundt halsen. Regionleder Ulf Lervik fra LO Viken – Oslo beskrev kraften og symbolikken i skjerfet på en fortreffelig måte: – Det er mange flere som hilser på meg når jeg går med skjerfet. Ulf forteller lattermildt om første gang han gikk med oransje skjerfet på et stort næringslivsmøte hvor hele Norges elite var samlet: – Selv Erna nikket smilende til meg, noe som aldri har skjedd tidligere.

Oransje skjerf-aksjonen har blitt Kirkens Bymisjon sin viktigste markering. Ikke bare fordi man setter søkelys på utenforskap og alle som sliter seg gjennom en vanskelig tid, men kampanjen «Gled en som gruer seg til jul» er også en viktig inntektskilde. Den finansiere alle møtestedene som organisasjonen har rundt i Norge. Steder hvor mennesker blir møtt med respekt, omsorg og rettferdighet. Litt varme, kaffe og mat, kanskje få vasket klærne og tatt en etterlengta dusj? Disse plassene er avhengig av gavmildhet fra sine omgivelser. Kafé Møtestedet på jernbanestasjonen hadde ikke eksistert uten gaver fra hyggelige haldensere, overskuddsmaten fra Kiwi og ikke minst alle de fantastiske frivillige som bruker mye av sin tid for å glede andre.

Jeg vil bare takke alle dere som legger så mye kjærlighet og omtanke bak hver maske som strikkes. Skjerfene blir til slutt en viktig påminnelse om at det lever mange mennesker i byen som trenger å kjenne varme og inkluderende fellesskap. Ikke glem at vi gjør dette for hverandre!

Trond Henriksen

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer