KanDusi har satt seg som mål å utforske Fredriksten festnings bygg i en artikkelserie. Som guide har vi fått låne den kunnskapsrike og sprudlende Silje Estella Haugerud, som brenner for festningen og dens historie.
Det regner fra en mørk og grå himmel når jeg parkerer på festningens parkeringsplass denne marsmandagen. Inne i kommandantboligen venter Silje.
-Har du paraply, sier hun og ser ut av vinduet.
Det har jeg. En stor en. Vi rusler oppover mot Place d’armes under den store paraplyen mens regnet plasker ned rundt oss.
-Vi skal til kruttlaboratoriet på Huth, sier Silje.
Vi trasker inn i indre festning, og begynner på bakken opp mot Huth. Brosteinen er glatt, og bakken er bratt. Når vi kommer på toppen smeller regnet i paraplyen. Den avlange gule bygningen står majestetisk og troner over byen i gråværet.
-Mange tror at denne bygningen heter Huth, sier Silje og peker på det gule murhuset, men dette er jo bare en bygning som ligger ved Huth. Så teknisk sett heter dette bygget Laboratoriet på Huth. Det er batteriet bak huset her som egentlig heter Huth.
Huth er altså et av festningens batterier, det vil si at det var kanonstilling her i gamle dager. Oppe på murbygningene sto kanonene klare til bruk. Et skur-tak beskyttet kanonene mot vær og vind, men kunne lett løftes av hvis festningen var under angrep og kanonene skulle brukes.
Vi går inn i de kalde steinhallene under den gamle kanonstillingen.
-Her var det oppholdsrom for soldatene, forteller Silje. Og akkurat som under de andre batteristandene på festningen er dette bygd som bombesikkert hvelv, du ser buene under taket her.
Silje peker opp mot det buede taket. De tykke murveggene er satt opp i bueform, akkurat som i Kongshallene og bakeriet.
Vi går ut igjen, og rusler over plassen til Kruttlaboriatoriet.
Laboratoriet på Huth sto ferdig bygd i 1828, og arkitekten bak er den berømte B.N. Garben. Batteriet er oppkalt etter general Heinrich Wilhelm von Huth, som var øverstkommanderende for den norske hæren sent på 1700-tallet.
Silje låser opp døra, og vi går inn i den trange gangen. Hun vil opp på loftet først, vi går opp den bratte trappa.
-Her oppe var det kontorer og lager, forteller Silje og går bort til vinduet.
Vi ser ut over byen, det føles som vi står på Haldens tak!
-Kruttlaboratioriet ble lagt her etter bybrannen i 1826, forteller Silje. Før brannen lå kruttlaboratoriet ved den gamle byporten, den såkalte Gammelporten. Det er der Montessoriskolen ligger i dag. Der gikk også veien fra byen og opp til festningen. Etter brannen bestemte de seg for å legge laboratoriet på et mer egnet sted, nemlig ved kanonstillingen på Huth.
-Inne i dette huset satt de og fylte kruttet i karduser, forteller Silje, det er små, tynne papirposer som de fylte til kanonene på batteriet. Kruttet ble henta i tønner fra Fredrik IIIs hall. Det var ikke bare bare å veie opp og pakke krutt. De måtte ta hensyn til kruttets kornstørrelse, kruttmengde og kardusenes kaliber. Alt dette varierte ut fra hvilken kanontype man skulle ha kruttet til. Det var risikofylt arbeid. Den største trusselen var gnister som følge av statisk elektrisitet. Man visste ikke om elektrisiteten, og dermed heller ikke om nødvendigheten av jording.
Vi går ned trappa igjen. Silje åpner døra til kjelleren og kikker ned.
-Vi må gå ned her og se, sier hun og begynner å gå nedover trappa. Så bråstopper hun.
-Jeg vet ikke om du skal gå ned her jeg Ellen, sier hun og begynner å gå opp trappa igjen. Her er det noen sværinger!
Sværinger. Edderkopper altså. Etter en kort konsultasjon med Silje bestemmer jeg meg for å gå ned likevel. Det får være måte på.
Nede i kjelleren er det jordgulv, lavt under taket og ikke spesielt hyggelig. Silje vil vise meg en safe.
-Se på denne da, sier hun begeistret klapper på safen.
Så begynner Silje, på typisk Silje-vis, å romsterer rundt i rommet og åpne skaper og dører.
Heldigvis blir vi fort ferdige nede i kjelleren og kan gå opp til de hyggelige, edderkoppløse rommene i første etasje. Vi går inn i det minste av de to rommene i huset. Gjennom vinduet ser man ut mot havna, og opp mot Klokketårnet.
Mot slutten av 1800-tallet ble det ikke blandet krutt i huset lenger, nå ble det i stedet brukt som arsenal. På begynnelsen av 1900-tallet ble huset bygd om til befalsmesse, og i den anledning ble det satt opp en veranda på vestsiden av bygget. Altså med utsikt over byen.
-I 1950 ble det åpnet kafé her, forteller Silje. Den ble drevet helt frem til 1965. Da hadde de gjort om verandaen til en vinterhage. Tenk deg å sitte her og spise og se ut over byen, det var sikkert kjempefint! I 1976 tok Heimevernet over huset, og de hadde det i mange år. I dag leies dette huset av Mona Espelien, hun har atelier og kurslokaler her.
Og ute i gangen utenfor hører vi nettopp Mona Espelien, som har kommet opp for å treffe oss på Huth denne regnvåte marsdagen.
-Nå står dere faktisk i kursrommet mitt, sier den alltid like blide Mona. Her i dette rommet har jeg undervisning. Jeg holder på med noe som heter Vedic Art, og holder kurs i det her.
Vedic Art er utviklet av den svenske kunstneren Curt Källman for kunstnerlig og personlig utvikling. Det er en moderne metode som bygger på prinsipper fra de gamle vediske kunnskapstradisjonene kombinert med praktiske øvelser og en spesiell fremgangsmåte. Med Vedic Art lærer du ikke kunsten å male, men å komme i kontakt med den skapende kraften i deg. Det er ikke fokus på teknikk eller resultat, men på gleden og prosessen ved å skape.
-Undervisningen tar utgangspunkt i 17 prinsipper som ikke skal læres, men erfares praktisk for å vekke opp det indre potensial, forteller Mona. Vedic Art overføres muntlig etter vedisk tradisjon. Her gir jeg elevene et prinsipp av gangen, og med hvert prinsipp følger det med en øvelse. Så går man inn i det andre rommet for å male og erfare prinsippet. Her maler vi i absolutt stillhet og hver enkelt har fokus på sin egen prosess.
Vi går inn i Monas atelier, det største rommet i kruttlaboratoriet. Det er stort, lyst og luftig, og har mange vinduer. På veggene henger Monas fargerike malerier, og langs veggene står staffeliene stablet.
-Her holder jeg til, sier Mona. Jeg holder kurs her fra påsketider og frem til oktober, men på vinteren tar jeg en pause. Hit kommer det folk fra hele Norge for å gå på kurs, men det kommer også noen fra Sverige og Danmark. Dette blir min fjerde sesong her på Huth, og til sommeren blir det fem forskjellige ukeskurs her. Det er veldig godt å male her.
Mona ser ut av vinduet.
-Dette må være Haldens beste tomt, sier hun.
Så er omvisningen på kruttlaboratoriet over. Silje er ferdig snakka, og vi rusler nedover mot kommandantboligen igjen. Men før vi gir oss helt for dagen vil Silje at vi spiser vi lunsj på Fredriksten hotell, hun har snakket med kokken som har lagt av litt villsvin (!) til oss til lunsj denne dagen.
Villsvin er faktisk innmari godt.
Vil du lese om de andre bygningene vi har besøkt på festningen? Sjekk sakene under:
Kommentarer