KanDusi har satt seg som mål å utforske Fredriksten festnings bygg i en artikkelserie. Som guide har vi fått låne den kunnskapsrike og sprudlende Silje E. Hansen, som brenner for festningen og dens historie.
Regnet detter ned når jeg og Silje kjører opp den bratte, siste biten av Peder Colbjørnsens gate, og parkerer bilen på Borgerskansen rett foran Ingeniørboligen. Det okergule teglsteinsbygget ligger majestetisk og skuer ut over byen. Tomt og ubebodd, rader av mørke, gardinløse vinduer gaper mot oss. Vi går ut av bilen.
Borgerskansen var tilfluktsområde for byens beboere, men også for de soldatene som bodde nede i byen. Borgerskansen ligger som en lang befestningslinje mot byen, og strekker seg fra Dronningens bastion og ned mot byen, vestover og opp mot Georgs bastion. Før Ingeniørboligen ble satt opp slik vi kjenner den i dag var det en vaktstue på denne plassen – Corps de Garde. Men da den siste, store bybrannen rammet Halden i 1826 fikk Borgerskansens bygg hard medfart.
– Brannen i 1826 ødela mye av det opprinnelige bygget, forteller Silje mens vi går mot Ingeniørboligen, men Borgerskansens Corps De Gardes murer ble stående. Så ble dette bygget satt opp i 1827. Ingeniørboligen ble tegnet av arkitekt Balthazar Nicolai Garben.
Siden bybrannen ødela mye av det opprinnelige bygget vet man ikke så mye om vaktstua som lå her før.
– Vi vet ikke hvordan det opprinnelige bygget så ut, sier Silje, men det som er helt sikkert er at bygningen ble utvidet med fem meter i lengden da de satte opp et nytt etter brannen.
Silje låser opp ytterdøren til huset.
-Her bodde sjefen for Fredrikstens ingeniørdetasjement, forteller Silje mens vi går inn i en trang liten gang. Dette bygget ligger jo helt fantastisk til her på Vestre bastion, det blir som et bindeledd mellom gamle Fredrikshald og Fredriksten festning.
Vi går videre inn i huset, og ut i en stor stue med fire store vinduer. To av dem vender opp mot festningen, og de andre to vender ned mot byen. Utsikten er flott uansett hvilket vindu du velger å se ut av. På den ene siden ser vi bratte bakker og festningsmur, med klokketårnet som et lite hvitt slott helt øverst. Fra vinduene på den andre siden av rommet skuer man ut over byen.
Da Ingeniørboligen ble satt opp rommet den en forstue, syv værelser og ett kvistværelse. Huset hadde hele åtte jernkakkelovner!
-Det ble satt opp en sidebygning i tilknytning til Ingeniørboligen, forteller Silje. I sidebygningen ble det drengestue med kjøkken, pottemakerovn, matbod, stall, fjøs, brendeskur og utedo.
Sidebygget finnes ikke lenger, nå er det bare hovedhuset som står igjen. Jeg og Silje går gjennom rommene i første etasje. Det er stue, bad, soverom og kjøkken i første etasje, alt er slitt og kunne trengt en oppgradering.
Vi går opp trappa. Der finner vi et nytt, slitent kjøkken, og en stor staselig stue med doble dører i begge ender. Flere soverom. Og enda flottere utsikt!
-Vi vet ikke så mye om hva Ingeniørboligen har blitt brukt til i årenes løp, sier Silje mens vi går fra rom til rom, annet enn at bygget har blitt benyttet både som utleiebolig og kontorer i moderne tid. Den siste leietageren flyttet ut herfra i 2012, og da begynte bygget å bli ganske så slitent. Men siden 2012 har det altså stått tomt.
Her og der er det åpne sår i veggen og gulvet. Silje forklarer hvorfor.
-Bygget ble angrepet av hussopp for noen år siden, forteller hun, det var en vannlekkasje i taket. Da måtte man åpne opp vegger og gulv for å finne hovedverten, sånn at man fikk tatt kverken på soppen.
Vi står i den store stua og kikker oss omkring. Det er et flott rom, med nydelig lys.
-Tenk så fint det kunne vært her, sier Silje og går bort for å kikke ut av et av vinduene som vender ned mot byen.
Det er lett å se for seg at det kunne blitt staselig her, både innvendig og utvendig. Beliggenheten alene er jo staselig!
Vi går opp på loftet. En lang gang åpenbarer seg, med kott på hver side. Det er lavt under taket.
Silje går fra kott til kott og lyser med mobilen, hun leter etter tegn fra fortiden som vanlig. Denne gangen finner hun ikke så mye, enda loftet er stort og har mange kott. Det nærmeste vi kommer spor fra fortiden er et avisutklipp fra 2007. Ikke historisk nok for Silje. Vi går ned igjen, og ut i regnet. På vei til bilen stopper Silje opp og snur mot huset igjen.
-Det hadde vært moro hvis det kunne komme noen og investere litt penger i dette bygget, sier hun. Tenk å pusse opp her og bruke dette her som bolig for eksempel, jeg skulle gjerne ha bodd her! I dag står huset bare og forfaller, det er synd.
Les andre saker i serien her:
Kommentarer