I 1981 kjørte to unge klarinettister i Gardemusikken fra Oslo til Halden for å prøvespille for Divisjonsmusikken. Siden har Tor Egill Hansen og Roar Aarum sittet side om side i Det Norske Blåseensembles klarinettrekke.
Tidlig på 60-tallet ble to fremtidige Blåseensemble-klarinettister født på hver sin kant av landet. Roar Aarum vokste opp i musikkbygda Landevåg på Sunnmøre, og Tor Egill Hansen tok sine første skritt på Kurland i Sarpsborg. Tjue år senere ble begge tatt opp i Hans Majestet Kongens Garde.
– Vi hadde vel strengt tatt møtt hverandre før, forteller Roar. Vi spilte jo faktisk sammen i Norges Nasjonale Ungdomskorps i ungdomstiden.
Tor Egill nikker. Begge husker tiden i NNU godt, men klarinettistene hadde lite å gjøre med hverandre da de reiste rundt med Ungdomskorpset.
– Vi var jo ganske mange i korpset, forteller Tor Egill, vi var godt over hundre stykker. Man rakk ikke å bli kjent med alle.
Da Roar og Tor Egill møttes igjen i Gardemusikken noen år senere, ble de imidlertid godt kjent. De to klarinettistene skulle følge hverandre gjennom hele karrieren, men det visste de jo ikke da.
Både Roar og Tor Egill husker året i Garden som spennende og lærerikt.
– Det var et fint år, sier Tor Egill. Mange av dem som spilte i Gardemusikken det året har blitt profesjonelle musikere i ettertid. Det var et veldig fint og inspirerende miljø, selv om ikke det militære var like morsomt.
– Vi var heldige, legger Roar til, det var mange dyktige musikere i vårt kull. Det var nok året i Garden som ble avgjørende for meg, sånn karrieremessig. Da skjønte jeg at jeg skulle bli musiker.
Mot slutten av året i Garden ble det utlyst to klarinettstillinger i Divisjonsmusikken i Halden. Tor Egill og Roar bestemte seg for å søke, til tross for at de begge hadde planer om å ta en utdanning innen musikk.
– Vi kjørte til Halden sammen, forteller Tor Egill, jeg hadde bil. Så prøvespilte vi rett etter hverandre.
Det må ha gått greit på prøvespillingen, for i januar satt både Roar og Tor Egill i klarinettrekka i Divisjonsmusikken. Tor Egill hadde permisjon fra Musikkhøgskolen for å unnagjøre førstegangstjenesten, men han fikk ikke forlenget permisjon for å spille i Divisjonsmusikken.
– Jeg måtte ta et valg, forteller Tor Egill. Jeg hadde jo veldig lyst til å gå på Musikkhøgskolen, men jeg visste jo også at det ikke var mange faste jobber der ute. Så jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg.
Roar måtte også ta et valg. Han har tatt private timer hos en musikkprofessor for å øve mot opptaksprøver på Musikkhøgskolen. Heldigvis var læreren hans en klok fyr, han mente Roar burde velge jobb før utdanning.
– Han sa; «skjerp deg Roar, du har jo fått jobb! Hvorfor skal du sitte fire år på skolebenken da?»
Roar og Tor Egill valgte fast jobb fremfor utdanning. De pakket koffertene sine, og reiste til Halden.
– Vi ble veldig godt mottatt i Divisjonsmusikken, forteller Roar, vi kom fort inn i varmen. Både hos den eldre garden som var på vei ut, og av de unge, nye musikerne.
Det var store utskiftninger i Divisjonsmusikken på åttitallet, mange unge musikere har fått jobb i korpset. Men selv om Roar og Tor Egill følte seg velkomne i korpset, ble ikke hverdagen som divisjonsmusiker akkurat sånn klarinettistene hadde sett for seg. Det var januar, og konsertvirksomheten var ikke helt i gang ennå.
– Det eneste vi gjorde den første tiden, var å spille lunsjkonserter på Remmen, forteller Tor Egill. Noen ganger spilte vi i lunsjrommet til Saugbrugsforeningen.
– Ja, og så var det jo noen parkkonserter utover våren, sier Roar. Stort mer var det ikke.
Tor Egill lurte veldig på hva han hadde begitt seg ut på. Hadde han forsaket Musikkhøgskolen for lunsjkonserter på Remmen?
– Jeg var inne hos administrasjonen for å høre om dette virkelig skulle være alt vi drev med, forteller han.
Tor Egill var ikke alene om å stille dette spørsmålet. Hele den unge avdelingen i Divisjonsmusikken ville mer. De ville ut og spille, og snart fikk de det som de ville.
– Ting endra seg ganske mye i løpet av noen få år, forteller Tor Egill. Vi sa i fra at vi ønska oss endring, og snart var vi ute på flere oppdrag.
Gradvis endret jobben seg. Det ble flere konserter, og korpset reiste oftere og oftere ut på turné.
– Vi hadde veldig mange reisedøgn i året etter hvert, forteller Roar. Det ble en livsstil. Det var en spennende periode, vi syntes det var veldig gøy å få spille så mye.
I 2001 gjorde Forsvaret alvor av sine stadige trusler om å legge ned Divisjonsmusikken. Nå var det ingen vei tilbake. Tilbake sto musikerne, rådville. Hva skulle de finne på nå? Ville det fungere med et nytt, sivilt ensemble? Mye var usikkert.
Roar husker den siste parkkonserten i Busterudparken godt.
– Det var flere av oss som var oppløst i tårer. Det var slutten på noe som var fint, og trygt. Vi visste jo ikke helt hva fremtiden ville bringe. Hva det nye Blåseensemblet ville bli.
– Det var en tung periode, sier Tor Egill, med mange tanker og mye usikkerhet. Vi kjempa for å bestå. Frem til vi visste helt sikkert at vi skulle videreføres som sivilt ensemble, var det tungt.
Opp av askene til Divisjonsmusikken oppsto Det Norske Blåseensemble; et sivilt ensemble med nye visjoner og målsetninger.
– Det er kanskje mest riktig å si at forandringen fortsatte etter at vi ble Blåseensemblet, sier Tor Egill. Det hadde jo allerede skjedd endring før vi ble sivile. Det gikk gradvis.
I dag er både besetning og repertoar ganske annerledes enn på åttitallet. Blåseensemblet spiller alt fra Zappa og Abba, til Bach og sanntidsmusikk. Det er ikke mange orkestre som opererer i samme sjangerbredde som Blåseensemblet.
Det kanskje er den klassiske musikken som ligger Roar og Tor Egills hjerte nærest, men de setter også pris på bredden ensemblet tilbyr i dag.
Hvordan er det å skulle spille så mye forskjellig?
– Det er både en styrke og en utfordring, sier Tor Egill. Selv om det er morsomt med bredde, er det er jo utfordrende for oss musikere. Men jeg er uansett veldig glad for at vi gjør så mye forskjellig.
– Ja, det er stadig nye utfordringer i denne jobben, sier Roar. Vi må ofte lære oss noe nytt. Vi er ganske forskjellige som musikere, og det føler jeg er en styrke i Blåseensemblet. Jeg lærer stadig av kollegene mine.
Det å være musiker er en jobb på linje med andre jobber. Ofte er det en tøff jobb, med mange sene timer, og mye øving. Men selv om Tor Egill og Roar har jobbet i Blåseensemblet siden de var i tjueårene, hender det rett som det er at de beveges av musikken de spiller.
Kan dere fremdeles bli rørt, når dere spiller konserter?
– Ja, absolutt, sier Roar. Når jeg spiller noe jeg virkelig liker, og kjenner god respons fra publikum, da er det utrolig fint å spille.
– Jeg kan også bli veldig rørt av enkeltstykker, forteller Tor Egill. I spesielle partier, kanskje på et spesielt sted i en tekst. Og så kan jeg fort bli rørt på 17. mai for eksempel. Når det blir litt høytidelig.
De har spilt sammen i Blåseensemblet i drøyt førti år, og fulgt hverandre gjennom hele karrieren.
Dere kommer til å pensjonere dere samtidig også, eller?
– Tja, hva sier du Roar, skal vi gå til sommeren da? ler Tor Egill.
Roar humrer.
– Hehe, ja jeg får vel henge på jeg da!
Men verken Tor Egill eller Roar har planer om å pensjonere seg med det første, de blir sittende side ved side i Blåseensemblet en god stund til.
– Jeg er jo veldig glad for at jeg jobber her, sier Tor Egill. Det er et godt miljø, med gode kolleger.
– Jeg har funnet min arbeidsplass, og min plass i livet, sier Roar. På første forsøk, så jeg er heldig sånn! Jeg får de utfordringene jeg trenger for å holde meg på alerten, og trives veldig godt. Jeg har faktisk aldri angret, eller ønsket meg noe annet.
Foto: Veronica van Groningen
Kommentarer