De flinke ansatte ved Halden bibliotek fortsetter med å anbefale bøker til KanDusis lesere! Her forteller biblioteksjef Sven Lilleheier om den kritikerroste Septologien, av Jon Fosse.
– Jeg leser egentlig mest spenningslitteratur i hverdagen, forteller Sven Lilleheier. Jeg liker litteratur som er lettlest og realistisk, og har et bra tempo. Men noen ganger er det deilig å leve seg inn i velskrevne romaner. Jon Fosse skriver godt, denne romanen får meg til å senke tempoet.
Septologien er delt opp i syv bøker fordelt på tre bind. Bøkene er oversatt til flere språk, de ble faktisk umiddelbart utgitt på 12 språk!
– Jon Fosse er kjent langt utover Norges grenser, og han har vunnet flere priser. Blant annet Brageprisen, for en av disse bøkene. Her i Norge har verket fått terningkast seks av flere anmeldere.
Septologiens første bok heter Det andre namnet. Hovedkarakteren i historien er kunstmaleren Asle.
– Handlingen dreier seg om livet til Asle. Han bor alene på Dylgja, et lite sted i Hardangerfjorden. Når vi møter ham, er kona hans død, og han er på vei inn til Bergen for å holde en utstilling, som han gjør hvert år i adventstiden. Mye av den første boka foregår på bilturene mellom Dylgja og Bergen, eller Bjørgvin, som det heter i boka.
Handlingen er ikke, som man kanskje skulle tro, lagt til middelalderens Bergen, men snarere til andre halvdel av 1900-tallet. Asle har kommet seg ut av et liv med rus. Gjennom stadige tilbakeblikk fortelles Asle liv, og veien mot kunstmaleryrket, bit for bit.
– Asle har fått et bedre liv, og reiser til Bjørgvin for å besøke vennen sin. Som også heter Asle. Og da undrer man jo litt, om det er Asle fra en annen tid vi møter for eksempel. Den andre Asle er nemlig en avdanket kunstmaler som sliter med rus.
Hovedkarakteren Asle finner vennen Asle på gata i Bjørgvin, der ligger han døddrukken og må følges til sykehus. Asle forsøker å overbevise vennen sin om å slutte å drikke.
– Hovedkarakteren Asle er en snill type, men han har vært litt uheldig i livet. Han blir jo utsatt for overgrep for eksempel, i barndommen.
Er dette triste bøker?
– Ja, det er jo mye som er trist. Asles liv er jo til tider trist, men det er jo lyspunkter og humor også. Dialogen mellom Asle og naboen Åsleik er eksempelvis ganske morsom. Dette er en bok som man humrer litt av også.
Asle tenker mye tilbake til barndommen, og hendelsene i nåtid kobles ofte opp mot barndommens minner. Menneskene Asle møter i løpet av historien, kobles sammen, de møter hverandre på et eller annet vis i løpet av historiens løp.
– Det går opp noen lys for leseren i den siste boken, da detter mange brikker på plass. Fosse er jo dramatiker, og det skinner gjennom i bøkene. Tempoet er veldig rytmisk, det er mye gjentagende ord og nærmest lyrisk til tider. Mot slutten er tempoet høyere, det bygger seg opp, litt som et teaterstykke som bygger seg opp mot slutten.
Fosse har skrevet nærmere 70 verk gjennom sitt forfatterskap, alt fra romaner, fortellinger, dikt, og barnelitteratur, til essay og skuespill. Alt på nynorsk.
– Jeg tenker ikke stort over det når jeg leser denne boka. Det gjør noe med atmosfæren, jeg synes faktisk at det er litt koselig. Jeg er ikke egentlig en forkjemper for nynorsk, men jeg synes det kan være veldig fint å lese nynorsk allikevel.
«Du ser ut som ein jentunge, seier Åsleik
Eller vel helst som ei gammal kjerring, seier han
og eg vert svar skuldig
Nei eg er inga gammal kjerring, seier eg så
Berre nesten då, seier Aslak
eller kanskje er eg litt som ei gammal kjerring
ikke veit eg, tenkjer eg, men kanskje litt dét òg?
det er ikke heilt feil å seia at eg er det, tenkjer eg,
i alle fall plar Åsleik seia det, anten det eller så
seier han at eg ser ut som ein russisk prest
Du liknar på ein russisk prest, seier han
Kvifor det? seier eg
Fordi du gjer det, du liknar på ein russisk prest,
seier han»
Det andre namnet
Jon Fosse