SAFTKOKEREN

Illustrasjon: Juha Rossi

Magda trakk gardinet forsiktig til siden, slik at ikke naboen hennes, Liv, skulle se henne. Bæreposene Liv hadde i hendene, så tunge ut. Hun hadde sterke armer, såpass kunne Magda gi henne. Men utover det var hun ikke spesielt mye å samle på. I det siste hadde Liv fått det med å invitere Magda på kaffe en gang i uken. Magda avslo alltid. Liv var ikke venninnemateriale. Hun hadde sikkert en slik lottokupong i en av handleposene. Nå som mannen til Liv var død, virket det som om hun ga bort hele pensjonen sin til Norsk Tipping. Ja, ut over det hun la igjen på Prix, da. Det var ikke lite, det heller.

Det var noe helt annet å spe på pensjonen, enn å bruke den opp før den kom på konto.

Egentlig var det ikke Liv hun speidet etter, det var den unge gutten med det røde og svarte håret. Tåffer, som han kalte seg selv. Magda pleide alltid å si navnet hans tydelig, som for å understreke at hun visste hvem han var, og at hun slett ikke syntes noe om et så meningsløst kallenavn. Eller kallenavn i det hele tatt.

Liv passerte sin avdøde ektemanns rullator og forsvant inn ytterdøren i det gule huset sitt, uten å ha oppdaget Magda. Og der så Magda den umiskjennelige sveisen til Christoffer nede i gaten. Hun lot gardinet falle, ville ikke virke overivrig.

Det Magda var på vei til å gjøre, hadde hun gjort mange ganger før. Faktisk så hun på det som en slags borgerplikt, en mulighet til å gjøre godt. En forbindelse generasjonene imellom, kalte hun det. Ikke høyt, da.

Det ringte på døren, et innstendig signal, som om Christoffer av en eller annen grunn skulle lene hodet mot dørklokken. Han ville ikke finne på å gjøre det, selvsagt, hun hadde innprentet ham at han måtte oppføre seg helt naturlig på disse møtene.

Men hva var egentlig naturlig for en 18-åring i 2021?

Magda hadde ingen anelse.

Hun åpnet døren, og der sto Christoffer ikledd sine sedvanlige svarte jeans med flenger over knærne. Den imiterte skinnjakken hans så ikke ut til å holde oktobertemperaturen ute, han skalv så det klirret i sikkerhetsnålene som hang i jakken. Fingeren hans presset fortsatt på ringeklokken, til tross for at hun hadde åpnet.

«Takk, det holder nå,» sa Magda bestemt.

Guttungen reagerte ikke, stirret bare i retning av fingeren sin.

Magda dro ned hånden hans. Ringingen stoppet.

«Kom innenfor.» Magda trakk Christoffer inn i entreen. Så kikket hun opp og ned de folketomme gaten før hun slo igjen døren.

Christoffer så ikke godt ut. Håret, som vanligvis sto rett opp i en slags piggsveis, lå klistret inn mot hodebunnen. En strime av svette piplet ned fra tinningen. Huden var vekselvis rødflammet og kritthvit. Nå festet han et svømmende blikk på Magda. Han så henne, men så henne ikke likevel.

«Har du pillene?»

«Såfremt du har pengene.» Magda holdt frem hånden.

Christoffer stakk neven i baklommen og fisket opp noen sedler. Hånden skalv. «Det er alt jeg har. Hva kan du gi meg?»

Magda tok de tre hundre kronene og snudde ryggen til Christoffer. Så gikk hun ut på kjøkkenet og la pengene i knivskuffen, oppå bunken med sedler som allerede lå der, med ostehøvelen som vekt. Hun ville ikke at guttungen skulle se hvor hun oppbevarte fortjenesten sin, han kunne kanskje finne på å rane henne? Skjønt, han virket ufarlig nok.

Magda gikk ut igjen i gangen. Christoffer sto lent inntil korsstingsklokkestrengen som hang ved ytterdøren. Øynene var lukket, som om han sov. Hun fnøs over udugeligheten hans, klemte seg forbi ham og inn på det lille gjestetoalettet som lå rett ved inngangsdøren. Der hadde hun klargjort et brett med tabletter og en saks. For tre hundre kroner kunne han få… sju tabletter, besluttet Magda. Da var hun faktisk litt raus.

Med øvet hånd klippet hun av tre piller fra blisterpakningen. De resterende ville hun få solgt innen uken var omme, det var hun sikker på. Christoffer var ikke den eneste kunden hennes.

Hun så seg i speilet. Hun så den gode samfunnsborgeren hun var. En kvinne med grått, kort hår og flere rynker enn hun følte passet til sinnsstemningen. Så heldig de unge var, som hadde henne. Som sørget for at de ikke fikk piller som var trikset med. Rottegift, hadde hun hørt at noen puttet i stoff. Nei, takke seg til ekte vare. Trygt for dem og lukrativt for henne. Det var en god gjerning.

Det lød et mykt dunk fra entreen. Hva hadde han funnet på nå? Irritert gikk hun ut i gangen igjen, bare for å snuble i kroppen til Christoffer. Magda fór fremover og traff brystpanelet på motsatt side, det var bare så vidt hun ikke falt oppå Christoffer. Og da ville det vært vanskelig å karre seg på bena igjen, hun husket fortsatt den gangen hun ramlet ut av sengen etter en spesielt livaktig drøm.

Magda fant balansen, bøyde seg ned og rusket i skulderen hans. «Se å komme deg opp igjen, du kan ikke sove her.»

Christoffer svarte ikke.

«Du, ta deg sammen. Reis deg opp nå.»

Han lå fortsatt urørlig.

Magda dasket ham på kinnet. En gang. To ganger. Ikke et tegn til bevegelse.

Hva var det de pleide å gjøre på TV? Legge fingrene på halsen for å kjenne etter pulsen. Magda bøyde seg så langt korsryggen og knærne tillot, og la fingertuppene på høyresiden av halsen hans. Oppå tatoveringen av en drage. Hun grøsset. Antakelig ville ikke trykksverten påvirke pulsavlesningen, men hun var ikke sikker. Hva om det var arrvev på innsiden av huden?

Fingrene fant ingen puls. Magda flyttet fingrene litt rundt på den kaldsvette halsen, klemte hardere, ventet.

Ingen ting.

Hun retter ryggen, lente seg inntil klokkestrengen. Hva skulle hun gjøre nå?

Ringe ambulansen. Det var det eneste fornuftige. Hun så for seg de effektive, trygge menneskene i røde klær og gul bil. Blålys. Naboer som kikket over gjerdet. Som stilte spørsmål. Var det barnebarnet hennes som lå der? Ikke? Hvem var det da? Hva skulle han hos henne?

Hva skulle hun svare på det?

Hun hadde ikke noe troverdig svar.

Ambulansen var utelukket. Og definitivt politiet. Hun fikk ordne opp selv. Men hvordan? Hun rynket brynene.

Uansett hva hun landet på, så kunne han ikke ligge her. Til tross for den vonde ryggen, bøyde hun seg ned og stakk hendene under armene hans, oppunder armhulene. De kjentes varme gjennom skaien. Så trakk hun Christoffer møysommelig vekk fra døren. Det tok sin tid. Hodet hans slang fra side til side idet hun dro ham over dørterskelen og inn på gjesterommet.

Magda slapp taket i kroppen. Fortsatt ikke tegn til liv.

De røde flekkene i huden hans hadde bleknet, og svettestrimen hadde forsvunnet på veien fra entreen. Han så plutselig mye yngre ut, mykere, mer sårbar. Hun trengte en pust i bakken, så hun satte seg ned på den alltid oppredde gjestesengen med heklet sengeteppe og rosa plysjputer.

«Hva nå, Magda?» sa hun ut i luften.

Det ringte på døren. Hun reiste seg opp, kjente seg et øyeblikk ustø på bena. Hun skrittet rundt Christoffer og passet på å ikke hekte tøffelen i en av sikkerhetsnålene. Så gikk hun mot entredøren. Før hun åpnet, snudde hun seg og forsikret seg om at kroppen ikke var synlig fra døråpningen.

Alt vel. Hun åpnet døren på gløtt.

Herregud. Det var Liv, nysgjerrige Liv, spille-Liv.

«Hei, Magda. Du, jeg lurte på en sak.»

Det var oktober. Magda visste allerede hva det gjaldt. Liv, som hadde flere apaler i hagen, hadde ikke saftkoker. Magda, som hadde hugget ned epletrærne da mannen hennes døde, hadde saftkoker.

«Den saftkokeren din. Har du den fortsatt? Jeg skulle så gjerne lånt den.» Hun la hodet på skakke, noe som fikk henne til å minne om en spurv. Om hun hadde spart seg for tippingen i bare en måned, så kunne hun ha kjøpt seg den mest avanserte saftkokeren på Jernia, tenkte Magda.

«Jeg har så masse epler i år,» fortsatte Liv. «Du må gjerne få ferdig saft som takk, eller noe annet, kanskje?»

Magda foretrakk syrlig grapefruktjuice, selv om legen hennes sa det kunne påvirke medisinene hun tok. Eplesaft var for søtt for henne. Men så fikk hun en ide.

«Det er klart du skal få låne den, Liv. Faktisk kan du få saftkokeren, jeg kommer neppe til å safte mer i fremtiden. Jeg har jo ingen epletrær lenger. Men,» sa hun, da Liv så forbauset på henne, «jeg har en sak du må hjelpe meg med først.»

Hun trådte til side, så Liv fikk plass til å komme innenfor. Magda lukket døren og ba en liten bønn inni seg. Hvorvidt dette kom til å gå bra eller ikke, avhang av hvor mye Liv ønsket seg en saftkoker.

«Det jeg nå skal si, må ikke slippe ut forbi disse fire veggene. Er det forstått?»

Liv så uforstående på henne. Magda ble kald langs kravebena. Var ideen helt forstokket? Det var fortsatt ikke for sent å angre. Hun kunne dikte opp noe, kanskje om de kommunale planene for nye vannrør i gaten. Men det ville ikke løse problemet hennes.

Og hun ønsket at problemet skulle fordufte. Nå.

Det var blitt mørkt i gaten da Liv ringte på døren igjen. Magda hadde sittet i mørket ved kjøkkenvinduet fra litt før kveldsnytt og observert naboenes gule lampelys og blåflimrende TV-lys bli slått av, ett etter ett. Gaten var stort sett bebodd av pensjonister som henne selv, og småbarnsfamilier med utslitte foreldre. De fleste var i seng før halv tolv.

De hadde gaten for seg selv.

Liv så opprømt ut, som om hun skulle på bingo. Hun hadde kledd seg i en fornuftig anorakk som så ut til å være noen nummer for stor. På hendene hadde hun hansker, og ved siden av seg hadde hun mannens rullator. Magda gjorde tegn til at Liv ikke skulle si noe, bare få buksert rullatoren inn i entreen.

Inne på gjesterommet lå Christoffer nøyaktig slik de hadde forlatt ham noen timer tidligere. Han så fredelig ut, tenkte Magda. Eller kanskje hun bare ikke hadde sett så nøye på ham før. Kanskje han alltid hadde sett fredelig ut.

«Jeg fulgte med på nyhetene i kveld, det er ingen som har meldt ham savnet enda,» hvisket Liv. «Stakkars gutt. Så ung, og med hele livet foran seg.»

Magda nikket. «På den annen side, så ville ikke det livet vært spesielt verdt å leve, eller hva? Narkotika og rus. Ikke bra.»

«Men han fikk ikke sjansen til å endre seg,» innvendte Liv.

«Sant nok. Men det er verken din eller min feil. Skal vi gå i gang?»

Sammen klarte de å drapere kroppen til Christoffer over rullatoren. Eller, når sant skal sies, så var det Liv som gjorde mesteparten av jobben. Hun var virkelig sterk. Det var ikke så enkelt å flytte Christoffer, kroppen hans hadde blitt stivere og dermed mer uhåndterlig. De trillet rullatoren møysommelig inn på kjøkkenet.

På kjøkkenbordet sto saftkokeren. «Jeg har vasket den grundig og sjekket at alle delene er der,» sa Magda. Hun pekte på fem hundre kroner i velbrukte sedler som lå ved siden av kjelen. «Du skal ikke hjelpe meg for ingen ting, vet du.»

Liv mumlet noe Magda ikke riktig fikk tak i.

Kjøkkendøren åpnet ut mot car porten som huset den lille Yarisen til Magda. Hun låste opp bagasjerommet med nøkkelen, ville ikke at bilen skulle blinke og gi lyd slik den gjorde når hun åpnet den automatisk. Hun skjøv førstehjelpsputen, pleddet hun alltid hadde i bilen i tilfelle snøstorm og varseltrekanten til side for å gjøre rom for Christoffer. Liv veltet kroppen fra rullatoren og over kanten på bagasjerommet. De tok tak i hvert sitt ben og forsøkte å løfte ham inn.

Det gikk ikke.

«Er du myk i knærne?» Magda så på Liv.

«Antakelig mykere enn du. Hvordan det?»

«Jeg tror du må krabbe inn i baksetet, legge ned setet og forsøke å få tak i overkroppen fra den kanten. Så skyver jeg, mens du haler.»

Med unntak av at flengen i buksekneet til Christoffer hektet seg fast i tilhengerfestet, så fungerte planen. De brettet inn armene hans og la dem oppå brystet, og så bøyde de knærne hans så godt det lot seg gjøre. Stille lukket Magda bagasjedøren. Så satte hun seg bak rattet, og Liv tok plass ved siden av henne.

«Hvor skal vi?»

«Halvveis til Tistedal, opp langs Fosseveien. Jeg tenker vi stopper ved den lille broen over elven.»

Magda stanset bilen i veigrøften. Tista gikk flomstor og stri under broen. Det passet fint. Og fordi det småregnet, var det vanskelig for andre å se dem, om det skulle være noen i bedriftsbygningen på den andre siden av elven. Men alle vinduene var mørke. De hadde flaks.

«Vi skulle ha tatt med rullatoren,» sa Liv. «Om bare bilen din hadde vært større…»

Magda lot seg ikke merke med hvordan Liv lot ordene henge i luften. Hun hadde i alle fall bil, og førerkort også. Selv om det strengt tatt var inndratt.

De tok tak i Christoffer og halte ham ut av bagasjerommet og ned på bakken. Magda bøyde seg for å ta tak i armen hans, men Liv viftet henne unna.

«Jeg ordner dette best selv. Hold heller utkikk langs veien, du, og si fra om det kommer noen.» Hun smilte til Magda, som om de delte en hemmelighet. Og det gjorde de jo.

Magda betraktet Liv der hun forbausende ungdommelig grep tak i Christoffer og trakk ham bortover asfalten. Det harde underlaget gjorde at det ikke ble striper etter hælene hans. Det var et pluss, for mang en TV-forbryter var avslørt av nettopp slepespor.

I det fjerne hørte Magda motordur. Lyden ga ekko gjennom den trange dalen.

«Stå stille,» hveste hun til Liv.

Liv stoppet opp, slapp Christoffer og huket seg ned bak en busk. Magda satte seg i bilen og lot som om hun så i en kartbok. Hjertet hoppet over noen slag. Hun holdt pusten, nistirret i boken, merket at den var opp ned, men tok seg ikke tid til å snu den. Sitte helt stille nå. Motorduren ble etter hvert forvandlet til dunk-dunk-dunkingen fra et stereoanlegg, og ganske snart suste et digert flak av en amerikaner forbi dem.

Magda pustet ut, langt og skjelvende. Så steg hun ut av bilen igjen.

«Raggere,» hvisket Liv. Hun reiste seg. «De har ikke øyne for annet enn seg selv. Heldigvis.» Hun grep tak i Christoffer igjen. Han så ut til å ha blitt enda stivere.

En rigid kropp var antakelig lettere å håndtere, nå som ikke bagasjerommet var nødvendig lenger. Liv hadde buksert ham helt bort til midten av broen, inntil det rustne rekkverket. Det var god plass til å velte et lik uti elven under den nederste metallstangen. Magda ventet på at Liv skulle gi ham det siste dyttet. Men det så ut som om hun ba en bønn av noe slag. Magda hadde aldri brydd seg om kirken.

«Kom hit,» hvisket Liv. «Vi skyver ham uti sammen.»

Magda svingte bilen inn i car porten. Til tross for at det var sent, og en vanlig onsdag, hadde Magda invitert Liv på en solbærtoddy med rødvin i. Det var det minste hun kunne gjøre. Liv åpnet passasjerdøren og hutret i nattekulden. For å slette spor, som hun sa, hadde hun kastet både jakken og hanskene i elven.

«Kjøkkendøren din står på gløtt.» Liv pekte.

Magda ble urolig. Døren var utstyrt med smekklås. Hadde hun glemt å dytte den igjen?

De gikk inn på kjøkkenet, Magda først, Liv tett etter.

Magda merket med en gang at noe var annerledes.

Hun glemte forsiktigheten og slo på lyset.

Saftkokeren var borte. Det samme var pengesedlene. Og knivskuffen sto åpen, det var tomt under ostehøvelen.

«Det er ikke sant.» Magda sank ned på kjøkkenstolen. «Pengene er vekk. Og saftkokeren også. Hvordan skal jeg betale deg nå?»

Liv satte seg på den andre kjøkkenstolen. Hun grep hendene til Magda, ventet til Magda gjengjeldte blikket hennes.

«Kjære Magda. Jeg gjorde ikke dette for pengene, eller for saftkokeren, for den saks skyld. Jeg har en saftkoker hjemme.»

«Å?» Hva var det hun da ville ha? Sølvtøyet, kanskje, eller maleriet som hang over sofaen? Det var visst verdt over 20 000 kroner.

Liv så på henne og smilte mykt, som om Magda var et lite barn. Magda fikk en ekkel følelse, blikket til Liv fikk Magdas tanker til å virke smålige.

Var det det hun var?

Liv klemte hendene hennes. «Jeg gjorde det som en vennetjeneste. Venner gjør slikt for hverandre.»

Illustrasjon: Juha Rossi.

 

 

Kommentarer

kommentarer