Revisjon på skyhøyt nivå!

Det er mørkt ute, det har såvidt begynt å snø, og trappene på Saubrugs ser ut til å aldri ta slutt. Et skilt med teksten «bare en trapp igjen nå» får de foran meg i køen til å le. Og latter, det skal det bli mer av, det kan jeg love deg!

Vel oppe i 3 etasje, i en nedlagt del av Saugbrugs fabrikken, med blinkende lysstoffrør i taket, noen tredemøller i et hjørne og en hel liten golfbane, komplett med baller, hull og av alle ting en sofa, står det noen stoler oppstilt.

Bak disse stolene, nesten usynlig, uten å gjøre noe vesen av seg, står det to vaskedamer å gnikker på de møkkete vinduene.

Foto: Catharina Heide Amundsen.

Noen begynner å plystre. Og inn på greenen kommer det slentrende en mann, velkledd og med en holdning som oser statsansatt! Dette er revisoren, den ordentlige revisoren, og han vil ha tak i noen som kan signere! Noen som kan ta ansvar. Noen som kan ta på seg skyld. Og det spiller ingen rolle hvem dette er, bare de kommer fra kommunen. Han kan til og med ta til takke med en vaskedame.

Herfra blir vi som publikum geleidet, på sømløst vis, inn i et kaos og virvar av en kommune. Her er absolutt ingen ting på stell, annet enn at vaskedama er meget klar over at hun har rett til en 30 minutters pause, som hun har store planer om å bruke på rullings og avisa. Forgjeves forsøker revisoren å få greie på hvor alle er, alle rådmenn, ordføreren og ansatte i kommunen, og hva i alle dager det er som har skjedd?!

– Men kjære vene, vi kan jo vise deg det! Nå spiller vi litt teater! Utbryter vaskedamen, som selvfølgelig har fått med seg hele handlingen. Hun vasker jo både på rådhuset, på sykehjemmet, på skolen og i kantina.

Foto: Catharina Heide Amundsen.

Alle de voksne i byen er borte, men barna deres er igjen. Og de ikler seg nå rollen som sine foreldre, for å fortelle Revisoren historien.

Det hele begynte da ordføreren fikk et brev om at det skulle komme en revisor! Og en revisor kom. Eller, byens befolkning TRODDE hvertfall at han var en revisor.

Herfra er det en saftig mølje av bestikkelser, anklagelser, penger som bytter hender og komplotter for å få byen til å fremstå som en perfekt liten by med bare rent mel i posen. Noe som er milevis fra sannheten.

Alle, fra den litt klåfingra skoleinspektøren, den forfyllede postsjefen, helsesjefen som kaster ut syke pasienter til den maktsyke, stormannsgale, relativt ufyselige borgermesteren, prøver å bestikke denne «revisoren» slik at han skal se bort fra alle feil, mangler og regelbrudd. Og det finnes ikke grenser for hva de vil gjøre for å få han til å revidere i deres favør. På en punkt gir borgermesteren til og med bort sin egen datter.

Foto: Catharina Heide Amundsen.

Det originale stykket ble skrevet for snart 200 år siden, men ensemblet har modernisert og aktualisert det på en sånn måte at man tenker: dette kunne faktisk vært Halden, eller en annen småby her i Norge.

Med moderne temaer som seksuell trakassering av ansatte, korrupsjon og komplett mangel på korrekt saksbehandling, passer stykket like godt inn i 2018 som i 1836.

Forestillingen er spekket med lunefull humor,  brilliante skuespillerprestasjoner, dans, fantastisk scenografi og skjeggete klagekor med flerstemt sang.

Det er veldig vanskelig å trekke frem enkeltpersoner, fordi alle rollene komplimenterer hverandre så godt og skuespillerprestasjonene er upåklagelige.

Allikevel føler jeg behov for å trekke frem enkelte trekk ved stykkets to hovedkarakterer:

Borgemesteren og Kløvstavold (den falske revisoren)

Begge disse rollene blir nemlig spilt av to skuespillere, samtidig.

Veronica Bålerud Mittet og Kristoffer Nicolaysen er begge Borgermesteren, og utfyller hverandre på en så god måte at man skulle tro de har vært siamesiske tvillinger på et tidspunkt.

Kristoffer og Veronica: Siamesiske tvillinger? Foto: Catharina Heide Amundsen.

Nicolaysen, som er elev på Risum, leker så lett og ledig med tekst og bevegelser, at han sømløst klarer å vikle seg inn i Mittets fantastiske tolkning av den samme karakteren. Borgermesteren snakker mye med seg selv, og derfor snakker de to mye med hverandre. At det er flere års aldersforskjell på de to, og at den ene er kvinne og den andre mann, spiller på en måte ingen rolle,  for til sammen skaper de en hel og gjennomtenkt karakter, med flere lag og sider. Noe som av og til er veldig vanskelig å få til når man spiller teater.

Nesten enda mer imponerende er hvordan Erik Aarum Kirkegaard og Ingvild Håkonsdatter Sivertsen portretterer hver sin side av den bedragerske Kløvstavold, på en så god måte at jeg av og til glemmer at det er to skuespillere som er denne karakteren. Måten de nærmest spiller stafett med hverandre av og på scenen, er så snedig løst og det virker nesten som de kler på seg hverandres fakter og spillestil.

Jeg er mektig imponert over nivået på alle aktørene og det er så fantastisk at dramalinja på Risum spytter ut den ene geniale skuespilleren etter den andre!

Det scenografiske, med trekasser og prosjekterte figurer, farger og bilder, mesterlig komponert av Klaus Jaeger, blandes sømløst med lyssettingen til Carl Olof «Lulle» Fält, og fylles perfekt ut av kostymene og rekvisittene til Trude Landsverk.

Duoen Ann-Elisabeth Lande (regissør) og Tord Akerbæk (dramaturg) er et dream-team, og forestillingen sitter som et skudd. Det er lekent, løst og hysterisk morsomt, samtidig som man blir sittende igjen med en ekkel følelse av at dette faktisk er virkeligheten mange steder i verden.

Foto: Catharina Heide Amundsen.

Revisoren:Revidert er en bearbeidet versjon av original historien, men med en helt ny form. Regien er eksperimentell, men allikevel klassisk. Man har lekt seg masse, samtidig som man har beholdt mye av den originale teksten. Det brukes video projiseringer som kulisser, men med kandelabre og en ordentlig kommunestyresal.

Vi lo så tårene trilla, helt fra vi gikk opp trappen, til vi var ute i kulden igjen, 2,5 time senere. Men ikke uten et lite stikk fra Borgermesteren på vei ut:

-Hva ler dere av? Dette er jo dere selv!

Forestillingen spilles også fredag 16.03, lørdag 17.03 og onsdag 21.03. Det er veldig begrenset med plasser på hver forestilling, så jeg anbefaler å kjøpe billett på forhånd. Så slipper man hvertfall å gå opp alle trappene til ingen nytte…

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer