Rakeferie

Før i verden hadde min kjære søster, Anna Sylvia, og jeg noe så merkverdig som rakeferie. Ja, jeg har skrevet riktig. Vi dro i begynnelsen av mai måned ikke til London eller Provence, men holdt oss i Halden – på Knardal. Knapt noe sted var vakrere – og vi hadde visse forpliktelser. Syntes vi. Hennes rakevennlige datter Siv har forstått det.

Jeg tenker særlig på det glade 1970-tallet. Vi var begge spreke så det rakk, søsteren og jeg.

I ruskete utstyr gikk vi til verket tidlig en morgen – og holdt på hver dag i over en uke. Uavbrudt. Vi hadde sånn cirka 20 + mål å rake. Ikke snaut, men givende – og adskillig moro fulgte med. Latter var et kjent begrep, dengang som nå.

Særdeles vakker var lønne-alleen på Knardal. Fra de mektige kronene drysset gule blomster over singel og sand. Og humlene suste. Det var et herlig syn – for oss som skjønte. Neste generasjon var ikke like begeistret for disse majestetiske trærne – og sagde dem ned. Akk og ve!

Vi rakte løvet i store hauger, som vi tente på hver dag i kveldingen. Jeg knabbet egenhendig parafin fra Fruas lager. Brått ble bålhaugene – fra å være sure til rett så lystige.

Det var nok ikke så populært alle steder- heller ikke hos Frua -, men vi jobbet nå et godt stykke unna nærmeste nabo. Om det var lov? Vi varslet nå brannvesenet, så de skulle skjønne at det ikke var hovedhuset som gikk opp i røk!

Sånn cirka sultentid hendte det at Frua ropte oss inn til god mat i spisestuen. Men først av med kjeledressen! Ellers var ikke mai og der omkring helt Fruas beste årstid, hun fyrte med parafin på soveværelset. Da hun sluttet, opplevde hun nok adskillig abstinens. Det hendte at hun lirte av seg noen sviende replikker. Hun hadde alltid noen på lur. Og var det ikke mat i hovedhuset, så måtte «Donna Anna» trå til  når skumringen dukket opp, En gang hadde hun en diger purre. Med litt egg, ble det en herlig purresouflet. Det var ingen grunn til å synes synd på oss. Vi gjorde det vi likte. Brød, smør og melk fantes alltid

Noen ganger fant vi eldre tiders blomster. Som akeleje, pinselijer og perleblomster – på steder som på Bestemammas storhetstid hadde vært brede bed – og sellende fulle av alle sorters velduftende blomster.

Da vi kom så langt som til den 19. om morgenen, så snek jeg meg ut til et hemmelig sted under et stort eketre. Der grodde det noe vi kalte franske fioler. De var mørkere i farven enn vanlige fioler og duftet utrolig godt. De fikk hedersplassen på Fruas frokostbrett den dagen.

Hver helg på denne tiden av året var vi å se med våre river – i tillegg til våre rakeferie. Ekenøttene satt litt ekstra hardt, men vi fikk dem opp. Vi fikk frisk luft  – og herlige replikker for gjennom luften.