Ragnhilds kyllinger

Påsken er en spesiell høytid. For meg har den skiftet valør – alt ettersom hvor jeg har vært i livet. Noe som alltid gjorde inntrykk på meg var Blomster-Wiigs vindu i Kongegården, der Ragnhild Jonassen drev sin berømte butikk. Til vanlig var vinduet fylt med allehånde blomster. Til påske var det fult av gúle små kyllinger, alldeles nyutklekkede og vakre. Jeg kunne stå der i evigheter for å beundre disse undre av noen skapninger, som pilte i alle himmelretninger under varmelampen. Jeg kunne knapt rive meg løs. Ikke engang Fruas putrende påskegryter gav meg større glede enn Ragnhilds kyllinger. De betagende gule og dunete nøstene, de dukker fortsatt hvert år opp i min synsrand – bare jeg hører ordet påske. En sorts evigvarende story.

I parentes bemerket fikk jeg etterhvert lov til å ha små kyllinger i en teboksa av tre på Knardal-kjøkkenet. Et stykke over Fruas magasinkomfyr, der var kyllingene min daglige glede når jeg kom hjem fra Gutteskolen. Jeg fikk ha dem inne til de ble store nok til å bli sluppet ut i hønsegården. Hvilken fryd jeg var til del.

Fra den gule påsketid husker jeg Fruas vakre bord i spisestuen på Knardal. Hvit duk, det fravek hun aldri. Nymotens, det var hun ikke. Og det ville nå heller ikke kledd spisestuen med tapeter fra 1840-tallet. Men naturligvis gule lysestaker, det hadde hun. Likeså etpar gule andrikker fra Arnold Wiigs kjeramikkbedrift, stappet med gåsunger. I tillegg ett liggende hvitt lam til hver kuvert. Jeg innbiller meg at de også kom fra det Wiigske foretag.

Middagsmenyen kunne variere, men hun laget alltid en rosa-stekt lammestek med rosenkål en av dagene. Kjøkkenet sydet av gode lukter. Sansene var pirret, innen vi satte oss til bords. Alltid bare familien, pluss presten Kielland – som jo var en viktig ingrediens i vårt landlige liv.

Om Frua spurte pappa hva det skulle være til dessert, var svaret ofte: – Ta gul gele med råkrem, du! Råkrem er stivpisket eggedosis og pisket krem i en rask blanding. En av dagene serverte hun gjerne fiskepudding fra Karl Storm Andersen på Fiskebrygga, iført en hvit vinsaus, håndpillede reker i overflod og hermetisk slikkarasparges. Til desseret kunne det bli sviskekompott med fløte – eller «påske-kommer-svit», som min kjære pappa hadde lært i sitt barndomshjem at det het!

Det hendte også at Frua serverte Pære Charlotte, som jo er hermetiske halve pærer med sjokoladekrem. Frua var i den heldige situasjon at hun gikk i kjelleren og hentet et glass egen-hendig hermetiske pærer, gjerne av sorten Grev Moltke, som hennes pode hadde bidratt til med å hente ned fra treet og etterpå rense, innen de kom på Fruas Norgesglass. Det var tider, det! Og påske ble det den gang også. Som nå.

Frua hadde forresten en himla god frokostrett, Sardinegg. En eske brisling-sardiner i tomat, knadd ut i en panne, med litt hakket sjalottløk. Hell på fløte. La det putre. Legg så på mange halve kokte egg i det hele – alt anrettet på et hyggelig fat. Server med brød og smør. Straks!

Hva om vi i disse corona-tider lagde litt mer mat sammen? Så ville vi kjenne påskens fellesskap – alle! Yte før nyte kan være et bra credo.

 

Kommentarer

kommentarer