PUSH GRENSENE

Fredag kveld var det duket for årets OD-forestilling med elevene fra musikk, dans og drama ved Halden videregående skole. 

Inntekten fra årets konsert går til ungdom på flukt i Sør-Sudan, og det var en fullstappet «sal» med publikummere som var klare til å sprenge noen grenser fredag kveld.

Jeg har fått beskjed om å møte opp ved parkeringsplassen på Risum ungdomsskole, og at det er viktig at jeg kler meg godt. Værmeldingen sier at det skal begynne å regne om en liten halvtime, men jeg er evig optimist, der jeg kikker opp på den mørke himmelen og konstaterer at jeg ikke kan se en eneste regnsky enda.

På stien som går fra parkeringsplassen og rundt skolen, møter vi på noen pussig kledde elever. De har slike smitteverndrakter man ser i amerikanske katastrofefilmer, og cowboyhatter! Ganske pussige, men veldig fine, og de gjør det veldig lett å forstå hvor vi skal gå.

Smitteverndrakter på Risum. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Her er smittevern i aller høyeste grad ivaretatt, med antibac-stativer plassert langs hele stien, elever i smitteverndrakter og god avstand mellom hver gruppe med publikummere.

Vi blir vist til plassene våre, som er satt opp med målebånd, for å sikre minst en meter i alle retninger!

Det er satt opp en stor scene, med masse lys både på scena og for oss i publikum, og gedigent lydanlegg hvor en velkomstmelding ruller gjennom høyttalerne som torden, og det tar ikke mange minuttene før jeg glemmer at jeg sitter i en stor sandkasse i en skolegård, og at det er meldt regn.

Det er ganske ambisiøst å skulle ha en time lang forestilling, utendørs, med regn på værmeldingen, i slutten av oktober! Jeg kan se frostrøyken foran meg hver gang jeg puster ut, og et lite øyeblikk blir jeg bekymret for at mine 3 strømpebukser, ullkåpe, hansker, lue og skjerf ikke er varmt nok. Men i det forestillingen starter, forsvinner også kulda fra kroppen min.

Åpningsnummeret, hvor de fleste av elevene medvirker, er mektig, imponerende og rett og slett dritkult! Det setter oss straks i riktig stemning, og forhåpningene til denne forestillingen stiger helt til himmels.

Åpningsnummeret. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Overgangen til andre nummer glir så sømløst at jeg må kikke i programmet. Er vi fortsatt på åpningen, eller har vi startet på det første musikk-innslaget? Her er det tydelig at ingenting er lagt til tilfeldighetene, hver minste lille detalj er gjennomtenkt og gjennomøvd til det sitter i fingerspissene på elevene.

Overganger er ofte vanskelige, særlig når det er mange elever og flere forskjellige kunstformer som skal vises frem, men her glir hele forestillingen som et særdeles velsmurt maskineri, hvor vi glir fra det ene til det andre med den største selvfølgelighet.

I løpet av kvelden skal vi få musikk i flere sjangre og stiler, teater og bevegelse.

Programmet er fullspekket av låter elevene har valgt ut selv, innslag som lærere har foreslått og teatersnutter elevene har improvisert frem selv. Med 14 innslag på programmet er dette virkelig en godt og blandet pose, hvor alle kan finne sin favoritt.

Problemet mitt er jo bare å finne ut hvem favorittene er, for alt er så sinnsykt bra!

Her er det både rolig og melankolsk, raskt og tempofylt, det er temperament og store følelser og ikke minst masse tankevekkende, sterkt og modig.

Jeg har selv gått musikk, dans og drama, jeg har sett mange forestillinger etter at jeg selv var ferdig på skolen, og jeg har jobbet der som gjestelærer. Jeg vet jo hvor kreative og engasjerte MDD elever er, men jeg blir allikevel helt sykt overrasket over det vi får servert. For noen elever! Det er disse ungdommene som skal ut i verden å bli fremtidens kulturarbeidere. De skal bli lærere og sykepleiere. Men også skuespillere, musikere og dansere.

De skal jobbe med lyd og lys, som inspisienter, regissører og produsenter.

De skal ta med seg alt det de lærer av å lage en forestilling som dette, og videreføre det til morgensdagens kulturliv. Og jeg har aldri kjent meg så trygg og håpefull med tanke på kultur Norges fremtid noen gang. For maken til dyktighet og engasjement skal du lete lenge etter!

Det å kunne sitte her i oktoberkvelden, midt i denne dustete korona-pandemien, å allikevel kjenne på samhold, på det å delta i noe større, og det å kunne nyte virkelig god kultur; det er noe jeg virkelig har savnet de siste månedene!

Etter åpning og litt musikalske innslag er det klart for det første teater-innslaget.

«1 like = 1 prayer», som elvene har jobbet frem selv, gjennom improvisasjon og utprøvelser sammen med den nyansatte læreren Maren Hiorth, er vakkert, men også sårt. Det er dypt og tankevekkende, og veldig relevant i tiden vi lever i.

En kommentar på samfunnet vi lever i, og den type menneske vi er, i møte med noen som ikke er like privilegerte som oss.

I vårt konstante jag på Instagram likes, hvor populariteten vår er viktigere for oss enn formålet vi samler inn penger til. Hvor vi utnytter de som har det vanskelig og trenger hjelp, for at vi skal se bra ut på sosiale medier. Hvor man leter etter det veldedige formålet for de som har det aller verst, bare for at vi selv skal se så bra ut som mulig.

Noen ganger skammer jeg meg over å være et privilegert menneske, og jeg sitter med en vond klump i magen når elevene går av scena.

Men vi glir, fortsatt helt sømløst, fra dette tankevekkende teaterstykket og over i mer musikk.

Og jeg er ganske raskt nødt til å omstille meg, for her vil både smilebåndet og dansefoten frem!

«Sweet home Chicago» med musikkelever og et helt vidunderlig kor, trekker raskt stemningen opp.

Og for et kor det er!

Jentene på musikklinja synger av full hals, de danser, smiler og flørter lekent med publikum. Disse jentene kan virkelig synge og showe, og er et perfekt tilbehør til vokalist Daniel Rosales.

Heldigvis er ikke dette siste gang vi stifter bekjentskap med jentene i løpet av kvelden, og jeg gleder meg allerede til neste innslag.

Kvelden er altså fullstappet med slike innslag. Tankevekkende og såre, morsomme og herlige, tøffe og rocka. Jeg går igjennom hele følelsesregisteret, og det er både latter og tårer.

Det er lenge siden jeg har følt så mye på så kort tid, og det er så deilig! Det er så fint at kultur kan vekke alle disse følelsene i oss, og det er så deilig å oppleve det sammen med alle de andre i publikum. Dette samholdet vi får når vi opplever dette sammen.

Det er faktisk grensesprengende i disse tider.

Jentekoret. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Elevene er grensesprengende også, i både profesjonaliteten de viser ved å produsere en forestilling som dette, i den vanvittige tilstedeværelsen de har på scena og i temaene og verkene de har valgt å vise oss.

Den lydløse forestillingen til 1.klasse drama, hvor bevegelsene og tilstedeværelsen til Gio Kraghe får tårene til å trille,  den vakre fløyelsstemmen til Catharina Hallman i «I can`t stand the rain» og latteren som sitter løst, men blir avløst av avsky for hvor fæle vi mennesker kan være mot hverandre i teatersnutten «Klasserom, klein og psykolog». Når Ingrid Kvalheim entrer scenen, med sitt flammende røde hår og utrolig vakre stemme, i låta «Run away», tror jeg nesten ikke at hjertet og hodet mitt tåler mer.

Gio Kraghe=til stede. Foto: Catharina Heide Amundsen.
Catharina Hallman synger «I can`t stand the rain. Foto: Catharina Heidi Amundsen.

Glemt er regnet, som har begynt å ramle ned, glemt er frostrøyken fra munnen, glemt er sandkassa jeg sitter i.

Verden føles på et eller annet vis normal igjen, og det er helt vidunderlig å bare få lov å drømme seg bort, og ta imot denne vakre musikken og denne gaven av en forestilling.

Når alle musikkelevene entrer scenen og fremfører «Colors of the wind» renner tårene i strie strømmer, og jeg ønsker at jeg kunne bli her for alltid.

Koret. Foto: Catharina Heide Amundsen.

For en forestilling. For noen elever. Og for en helt fantastisk fredags kveld.

Når jeg tusler sakte hjemover, mellom fakler og antibac-stativer, kjenner jeg på en enorm takknemlighet.

En takknemlighet for at vi har en linje som MDD her i Halden, for at vi har så dyktige og engasjerte ungdommer, som på tross av alle restriksjoner og vanskeligheter midt i en pandemi klarer å sette opp en forestilling som dette, en takknemlighet for alle de som kom å så på, som jeg fikk lov å dele denne opplevelsen med, og en takknemlighet for at verden, akkurat nå, kjennes litt normal ut igjen.

P:S: Vil du støtte årets Operasjon Dagsverk?

Denne forestillingen er til inntekt for OD, hvor årets penger går til å hjelpe ungdom på flukt i Sør-Sudan.

Alle billettinntekter går til formålet, og elevene har jobbet beinhardt for å sikre tilskudd fra både privatpersoner og næringsliv.

Du kan også bidra! Det gjør du ved å vippse valgfritt beløp til 631881.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer