Det finnes en verdensdag i FNs regi for i prinsipp absolutt alt, men det finnes neppe en Prosopagnosi-dag. Sikkert mest fordi svært få vet hva Prosopagnosi er i det hele tatt er, bortsett fra de som lider av det, undertegnede inkludert.
Og helt unikt er det jo ikke. I Sverige så er det rundt 200.000 som har syndromet, Kronprinsessan Victoria, som er en slags skytsengel for dem, inkludert. Med mindre dette er et særsvensk fenomen så bør det det bety at det er ca hundre tusen her til bjergs som også har det samme syndromet.
For det er et syndrom og ingen sykdom.
Hva vidt jeg vet har ingen dødd av det, bortsett eventuelt fra en smågangster i Bronx som hilste en mafios med ordene ‘Good morning, Al’, en mafios som ikke hadde en god morgen og i tillegg het Tony og ikke Al, som da skjøt stakkaren. (Har ikke dokumentasjon på dette)
Tillat meg å forklare hva Prosopagnosi er. Det er meget sjelden at jeg har behov for å bruke mine greskkunnskaper, men her er et unntak.‘Proso’ (prosopon, er vel det egentlige ordet) betyr ansikt, og ‘agnosi’ kan vel best oversettes som ‘kjenner ikke’. Man trenger altså ikke å ha gått på ‘Einsteins Schüle für genien’ for å skjønne at dette altså dreier seg om å ikke kjenne igjen folk.
Dette lærte jeg the hard way – altså at jeg hadde det syndromet -som tenåring i snackbar/burgeravdelingen til MacThors en gang på slutten av attenhundretallet. Hadde en times samtale med Tom Engelbrecht om å starte et band sammen, og det var en hyggelig samtale over en burger og en cola.
Til slutt sa min kompis med et smil; ‘Jeg heter Trond, og ikke Tom’. Nå hører det til historien at Holter (altså etternavnet til Trond) har stilt opp for meg ved en del musikalske korsveier, mens Tom stort sett spiller trommer ute i en skau.
Og til mitt knøttlille prosopagosiske forvar: Alle hadde samme frisør på den tiden, samme tupering og førti tonn med hårgele, så jeg gidder ikke å ta akkurat den utelukkende på meg…. Desto verre hva som skjedde for en måneds tid tilbake:
…Trodde jeg var selvkurert for syndromet, hilset sågar folk med navn, og så gikk det åt skogen etter alle nåler, eller pensler i dette tilfelle.
Ruslende, som alltid, tenkende på forestillingen om Radio Halden vimset jeg forbi Vannvogna, og der i sensommersolen sitter altså det nærmeste jeg har kommet en svigerfar, en kunstner fra Aremark som jeg skatter høyt.
‘Hei, Dag’ sier jeg. ‘Lenge siden. Kan jeg ta en kaffe med deg?’
Han smiler og sier ‘selvfølgelig’.
Tetyana (Tanya for de fleste) bringer kaffen til torgs og jeg presenterer de for hverandre, drar noen gloser om øynene til Dags datter og så starter Dag og jeg å snakke om kunst. For han er det, altså kunstner. Selv kan jeg ikke tegne en rett strek.
Først snakket vi om relativ ny kunst, primært Renoir, Amadeo Modiglani (ny er for ordens skyld improvissjonismens tidsalder) og for så vidt en og annen nordmann som frekventere mine Parienske favorittsteder for en hundre og vel så det års tider tidligere.
Deretter gikk vi (altså nestensvigerfar og jeg) tilbake til en ny kopp kaffe og snakket om vår felles venn Johannes Tvedt, som jeg hadde gleden av å musisere for på hans syttiårsbursdag, og som i tillegg lånte meg et par malerier som begge har blitt til sanger – hvilket var åsikten.
Og så kom vi til Munch – altså ikke museet, men mannen, først og fremst kunstneren. Et museum/galleri som jeg i sin tid utrolig nok har jobbet for, så selv om jeg ikke kan tegne en ren strek, så betyr ikke det det samme som at jeg ikke setter pris på kunst. Så min nestensvigerfar, Dag, og jeg snakket mye om Munch, malerkunst og en masse annet.
Til den tredje kaffekoppen kom der i sensommersolen og Dag ser på meg og sier; (Og her kommer prosagnosiagreia tilbake….)
‘Sorry; kunne sagt dette da du satt deg ned for en time siden ‘Jeg heter ikke Dag. Mitt navn er Knut Munch, og jeg kaller Edvard for onkel, selv om han ikke er det’.
Knut fortalte meg også at jeg ikke er den første som har forvekslet de to, altså Dag og Knut, for de er skummelt like, men jeg burde jo ha catchet dette da jeg så at den fabelaktige Dag Dues bart ikke var der, og så veldig mange år siden er det jo ikke at jeg spiste ribbe der oppe i Aremark. Rart fenomen; i det huset var det ribbe til frokost, lunsj, middag og kvelds hele juleuka. Guds lykke at det ble skutt en elg en og annen dag i sesongen, slik at man kunne spise noe annet inni mellom.
Ja, det er grunner til at jeg har hjertevarme for den noe pussige godhjertede familien.
Bh
David Benedict Parton
P.S: Prosopagnosi har ingenting med demens å gjøre, fordi det er et annet syndrom, men demens er jeg veldig opptatt av, og det er Halden Demens Forening, også. Dette er et tidlig juleønske, men jeg vil gjerne oppfordre alle til å gi et bidrag til demensforeneingen i år.
Kommentarer