Noe så skreckloza, mjauet Petra. Hun hadde inntatt yndlingsplassen – soveværelsevinduet vendt mot Os skole. Hun tenker på alt det hvite som kom ned i natt. Det var slettes ikke ferdig måkt. Jeg skal ikke ned i det hvite elementet der. Slik mjauet Petra. Hun hadde en oppbragt søndags morgen. Mjauingen ville ingen ende ta.
Hennes vindusposisjon minner meg om min egen mormor i Oslo. Etterat hun hadde stengt igjen døren til sin melkeforretning, satt hun nummeret inntil pal i sitt stuevindu og myste på alle som kom og gikk forbi. Kjente hun noen, så knakket hun på vinduet og fikk seg en skravel – og kanskje en kaffevenninde på kjøpet. Det var enkle, men gode tider. Hun endte sitt liv på trygge St Josephs hospital i Halden.
Petra ser på meg og spør: Skal vi få enda mer vinter? Og legger til: Jeg har jo akkurat ligget i solen og kjent at våren er her.
Hva skal et enkelt menneske svare? Ja, lille venn, det kan bli mer hvitt. Men du som sitter i vinduet, du ser vel at lyset er blitt mye sterkere. Du sitter vel ikke i vinduet og sover?
Neida, svarer Petra tilbake og legger til: Men jeg hørte på katteradioen igår. Og den skogskatten som tar seg av værmeldingen der, han sa ingen ting om sne! Kanskje jeg heller skulle høre på Prestebakke Broadcasting? Også disse svære brøytebilene da. De skremmer en liten katt, slik de buldrer forbi.
Jeg har nå sittet og sett på fire stykker av familien Skjærpetta. De fløy avsted da buldrebilen kom susende for full gass. Jeg hørte de snakket noe om et skjæreting i det store Bøketreet i Lektor Adlers gate. Det var kommet inn flere spennende forslag, mente jeg den eldste i Skjærpetta-gjengen skvattet. Noen hadde forslag om å slippe etpar visittkort av løs karakter på buldrebilen.
Ja, slikt hører jeg fra min vindusposisjon. Skjønner du hvorfor jeg sitter der? Etterat jeg sluttet å titte på katte-tv, så er vindusplassen blitt min oppriktige nyhetskanal. Der ser jeg, der hører jeg. Det ble så rent for meget reklame på katte-tv. Akkurat som vi katter skulle være en kjøpesterk gruppe? Vi kjøper da ikke pizza eller hårspray?
Nei, ingenting er som mitt vindu. Der vet jeg siste nytt fra Os kirkegård. Jeg kan telle alle nye kranser. Og jeg ser når hundeeierne ikke tar opp bæsjen etter sitt kjæledyr. Så ille, atte! Hadde jeg vært katte-skatteminister i Halden, så hadde jeg sopt inn til kommumekassa.
Nei, nå vil jeg sove. Alt dette som skjer. En liten kattepus må hvile. Mjau, mjau.
Vi hørs og ses!
Kommentarer