Petra har eget kontor

En katt er et selvstendig vesen. Særlig husets Petra. Hun er virkelig noe for seg selv. Men heldigvis svært mye også for sine omgivelser.
Hun er en skravle. Jeg har hatt katt mesteparten av livet, men aldri noen som ligner. Bengalere er slik, heter det seg. Petra er en særdeles syngende frøken. Jeg blir aldri lei av å skrive om hennes morsomme sider.
Nå har hun fått sitt eget kontor. Hun ville alltid så gjerne inn til min skrivestue. Det får hun også, men ikke hver dag. Det blir gjerne så mye å pille opp. Og så vil hun ligge på tastaturet. Rene katastrofen, det!
Så nå har hun fått et eget værelse. Ja, Os-kokken har åpnet døren til spisestuen. Så der trekker hun seg tilbake – når hun synes at bikkjene er blitt for slitsomme. En bonderokokko-sofa synes hun særlig om. Men også stolen ved siden av, som har pute, er noen hun kan tenke seg. Det deiligste sovetimer, er der – har hun mjauet til meg. Så har hun etterlatt seg et spor: Petra har brettet den provencalske bordduken tilside. Da kan hun legge seg der under duken på særdeles lyse dager. Sol er jo deilig å varme seg på, men noen ganger er livet under duken å foretrekke.
Sånn er det å være katt på Os.
Petra har nytt sommeren, virkelig. Når solen flommer over min dyne – er sto firbente på plass. Petra og hennes plageånd, Luna. De enser ikke hverandre når solen forgyller deres pelser. Solen er rene fredsmegleren.
Petra vil, som katter flest, spise litt hele dagen. Tunfisk og litt fra noen små kattebokser. Pluss litt tørt fra en liten pose. Alle Petraer må ha litt snacks. Og jordbær og plommer er heldigvis ikke de firbentes delikatesse. Hverken Petra, Tora eller Luna liker slikt menneskevås. Derimot har Tora og jeg gode stunder med en mandarin eller så. Slik er ståa på Os.

 


 

 

 

 


Kommentarer

kommentarer