Perkusjonist blant blåsere

Ikke alle musikerne i Det Norske Blåseensemblet er blåsere. For eksempel perkusjonist André Fjørtoft, som fargelegger Blåseensemblets musikk med instrumenter som trommer, marimba, klokkespill og triangel.

André Fjørtoft vokste opp i Lillehammer.

– Jeg kommer fra arbeiderklassen. Ingen i min familie drev med musikk, sånt var ikke aktuelt i arbeiderklassen den gangen. Klasseskillet var stort. Men det har alltid vært en stor musikkinteresse i min familie.

Da han gikk i tredje klasse, begynte André å spille i korps.

– Noen i korpset mente jeg hadde god rytmesans, derfor fikk jeg utdelt trommer på første øving. Det syntes jeg var veldig kult. Korpset var stort og flott, og det var skikkelig stas å være med der. Vi var en fin gjeng, vi hadde mye moro. Jeg har venner derfra fremdeles.

Utover i ungdomsårene utvidet André slagverkvirksomheten, han begynte å spille på flere instrumenter, og investerte dessuten i et trommesett.

– Jeg spilte i rockeband i tenåra. Men jeg spilte faktisk piano også, da jeg var 12 begynte jeg å ta timer i piano. Det er ganske vanlig at slagverkere gjør det. Men jeg har aldri hatt tanker om å bytte instrument, det har aldri vært aktuelt.

Rockebandkarrieren ble lagt på hylla i slutten av ungdomsårene. André ble mer og mer trukket mot det klassiske.

– Jeg hadde nok alltid syntes symfoniorkester var spennende. Allerede som 12-åring så jeg Leningradfilharmonien i Oslo konserthus, og det var stort. Jeg kjente at dette var noe jeg ville drive med. Det satte spor.

I løpet av årene på musikklinja på videregående, spilte André mindre og mindre trommesett. Det var fullt fokus på klassisk slagverk. Så tilbragte André ett år på Toneheim Folkehøgskole. Han flyttet inn som ungkar og spellemann, men livet skjer! På Toneheim møtte André sin fremtidige kone Heidi, og da han flyttet ut av Toneheim igjen, var datteren Malin underveis.

Fokus og øving til tross, André kom ikke inn på Musikkhøgskolen etter året på Toneheim.

– Jeg skjønte at jeg kunne klare å komme inn hvis jeg bare fikk til å øve riktig. Jeg måtte ha noen nye lærere, og få noen andre impulser.

André satset for fullt. Han flyttet til Oslo, med en liten familie på flyttelasset. For å få det til å gå rundt, underviste André i skolekorps, men samtidig var det bånn gass på musikerdrømmen. Han tok privattimer med gode trommelærere, og lærte seg å øve målrettet. Det ga resultater. Den neste gangen André prøvespilte for Musikkhøgskolen, kom han inn.

– Det var veldig gøy. Det å være en del av det miljøet betød mye, og mange av dem jeg ble kjent med den gangen holder jeg kontakten med ennå.

Etter fire år på Musikkhøgskolen var André klar for å jobbe. Siden han var familiefar, sikret han inntekten med en liten undervisningsstilling i bunnen. Men det var frilanser han egentlig ville være, og det gikk han for også.

– Etter hvert kom jo frilanserjobbene. Men det var ikke langt unna at vi flytta til Vestfold, der var det en musikklærerstilling jeg lurte på å ta. Det hadde jo vært en trygg og stabil inntekt. Nå er jeg glad for at vi sto i det, og turte å ta sjansen på frilanserlivet.

I 2000 prøvespilte André for en vikarstilling i Divisjonsmusikken i Halden, og fikk den. Ikke lenge etterpå ble Divisjonsmusikken lagt ned, og mange år med turbulens ventet. Det sivile Blåseensemble måtte stadig forsvare sin eksistens.

Hvordan var den tiden?

– Det var intenst i perioder. Men jeg velger å se det positive i det, og tenke at grunnlaget for det vi gjør i dag ble lagt den gangen. Vi hadde mange tanker om både improvisasjon og sanntid ganske tidlig, som noe vi potensielt kunne satse på. Det gjaldt bare å få inn de riktige folka, som for eksempel Geir Lysne, som kom inn som kurator på sanntidsmusikken. Sånne ideer trenger man de riktige folkene for å få utført, for å få riktig metodikk på plass.

Andrés arbeidstittel er perkusjonist. Men hva innebærer det egentlig å være perkusjonist i et blåseorkester?

– Min oppgave er å lage lydlandskaper som fargelegger orkesterverket, og fylle inn lydbildet. Men en perkusjonist kan jo også ha samme funksjon som et trommesett på en rockekonsert, som skal holde tempoet gjennom konserten.

 

 

Har du sett André på scenen under en konsert med Blåseensemblet har du sikkert lagt merke til at han okkuperer et stort areal på scenen. Blant slagverksinstrumentene André kan finne på å ha på scenen samtidig finner vi både marimba, klokkespill, trommer, bongotrommer, cymbaler, vibrafon, gong – samt kubjeller, triangler – eller kanskje småsteiner i en metallboks.

– Jeg kan ha et oppsett som gjør at jeg må løpe flere meter under en konsert. De andre musikerne står jo stort sett stille, men jeg er veldig fysisk aktiv på scenen.

André må altså holde seg i form, han trener faktisk fem ganger i uka. Ikke bare skal han løpe noen meter frem og tilbake på konserter, men han må ha sterk muskulatur og god balanse også.

– Noen ganger går det så fort på scenen at jeg må stå på ett bein og spille, fordi jeg rett og slett ikke rekker fra den ene enden av oppsettet til den andre. Vi fungerer jo litt som toppidrettsutøvere vi musikere. Vi må prestere der og da. Det krever mye jobbing, og mange timers forberedelse. Oppsettet mitt er komplisert, og nøye gjennomtenkt. Det må det være for at det skal fungere på konsert.

Det hender at utstyret svikter. På en operagalla for noen år siden hadde lærreimen på en av Andrés cymbaler fått nok, og midt under konserten røk reima.

– Den ene cymbalen løsna fra reima, datt i gulvet med et brak og trilla bortover. Heldigvis var det høyt musikk akkurat da, men alle så jo at den datt og trilla av gårde. Det er sånt som folk husker i mange år etterpå. Mange publikummere har kommet bort til meg etter andre konserter senere og sagt: Jeg husker den operagallaen da du mista cymbalen!

André og kona Heidi bor her i Halden. Heidi er produksjonssjef i Blåseensemblet, så familiemessig er de heldedikert til Blåseensemblet!

– Jeg har en gjeng med fantastiske kolleger. De er så dyktige, og vi er en bra gjeng. Og er det veldig hyggelig å bo her i byen. Mange kjenner meg igjen på gata, og jeg kan slå av en prat med folk som har vært på konsertene våre. Det er utrolig hyggelig.

Som mange av de andre musikerne i Blåseensemblet, er André glad for bredden i repertoaret.

– Det er krevende, men gøy. Og det henger sammen med rollen vi har i lokalsamfunnet, og vårt mandat. Vårt samfunnsansvar er nettopp å forholde oss til mange sjangre. Vi kunne vært et rent pop-orkester, og alltid spilt for fulle hus – men det er jo ikke riktig. Vi skal naturligvis spille Abba på torget for mange tusen, det er kjempeviktig. Men det er også viktig at vi kan presentere de smale tingene, og fordype og grave oss ned i sånne ting som sanntidsmusikken. Det at vi har det nivået og den bredden vi har, gjør også at vi kan serve viktige, lokale aktører som Opera Østfold og Fargespill på en bra måte. Det er kjempeviktig.

Når André skal trekke fem en konsertopplevelse han husker, dukker det opp flere. Som den gangen de spilte sanntidsmusikk med den tyske stjernepianisten Michael Wollny, som lydspor til en Dracula-stumfilm i en gammel kinosal i Leipzig. Eller den gangen de spilte i kultursalen med den svenske artisten Lars Demian, og halve Reis satt i salen.

– Lars Demian er kjent i Reismiljøet, og han spilte en konsert med oss i kultursalen for noen år siden. Da vi kom inn på scenen så vi at det satt en hel gjeng fra Siste Reis i salen. Det var moro. Etterpå gikk jeg og Tarjei Grimsby bort på Siste Reis for å ta en øl, og mange kom bort til oss for å snakke om konserten. Det var kult musikalsk, men settinga på den konserten var også helt spesiell. Vi gjør så mye forskjellig, det er mye av moroa med Blåseensemblet.

Alle foto: Veronica van Groningen

Film: Stein Johnsen/Contentvideo.no

Vil du lese om flere av musikerne i Det Norske Blåseensemblet? Det kan du gjøre her: 

Trompetist og arrangør

Fløytespilleren fra Vestlandet

 

Tarjei og trombonen

En amerikansk fagottist i Halden

– Jeg elsker å spille konserter

Med lidenskap for hornet

 

 

 

 

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer