Altså dette med de stille påskedagene, det kan plutselig bli litt annerledes. Ikke sånn å forstå at jeg har raket i haven eller hugget ved. Nei, mer det faktum at bengaleren Petra har lagt svært mye beslag på min oppmerksomhet. Det er langtifra nok å folde hendene og gjøre seg mild i røsten. Hennes intense indre liv vil mer enn å bare myse eller se en hel messe.
To skjærer utenfor soveværelset, de gir henne fornemmelse av god fuglestek. Slikt duger en langfredag. Da skjærer Petra tenner og forteller meg om mysteriet som bergtar henne. Hun ser på meg bedende: «Om jeg fanger en, kan du steke den til meg?»
«Hysj», Petra. Jeg har uten å tenke på det en morder i huset. Kanskje lystmorder – også!
Første påskedag, denne fredelige dag med solen høyt på himmelen. Petra har slumret lenge. Langt over frokosttid. Men når jeg så etterhvert får over meg tanker om en ørliten middagshvil, da gir hun meg bare et kvarter eller så på ryggen. Petra har funnet ut at om hun masserer min mave og mine lår med sine klør, så må jeg gi opp de gule kilder. Og det raskere en svint.
Opp og ned over bryst og mave. I marsjtakt. «Joda, jeg er våken, Petra!»
«Skal du kløes nå igjen?» Siste nytt er at hun skal kløes inne i ørene – og naturligvis bare i ett om gangen. Slike akter skal jo nytes. Da sikler hun en dråpe eller så fra ytterst på snuten. Og klør jeg henne så mellom ørene, er hun henført og bare ser meg inn i øynene. Hun maler. Ikke høyt, men oppriktig. Hun forstår seg på den søte kløe. Den sure svie har hun heldigvis sluppet.
«Kjekt det ble en hjemmepåske på deg», sier hun med sine bengalske mjauetoner.
Førstedag ble Petras dag!
Kommentarer