Tirsdag kveld fikk Trond Henriksen endelig vise frem sitt aller første filmprosjekt i kultursalen. En nær fullsatt sal fikk se premieren på dokumentarfilmen om Tony Jensen og kompisen Håkon, som la ut på en helt spesiell sykkeltur sammen.
I kveld har jeg vært på en rørende reise med en sjukt imponerende gjeng. Jeg har ledd og jeg har grått, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke var alene i kultursalen om det. I kveld fikk jeg se de tidligere rusavhengige kompisene Håkon og Tony bryte barrierer og sprenge grenser, idet de setter seg på sykkelsetene med et hårete mål: nemlig å sykle fra Nordkapp til Harstad via Tromsø. Det er 950 kilometer det. På sju dager.
Tony og Håkon var ikke alene om å sykle den vanvittige ruta, til sammen var det en gjeng på 22 amatører som deltok sammen med Idretten skaper sjanser i det store sykkelrittet Arctic Race of Norway: opprinnelig et profesjonelt etapperitt for landeveissykkel. I år åpnet de løpet for amatører, og dermed var det åpent for folk som trenger å oppleve samhold og mestring.
Vi får se en gjeng som står steilt gjennom regn og blåst, tunge etapper og lange motbakker. Last og brast sykler de side om side, og støtter og heier hverandre frem når det er nødvendig.
Filmskaper Trond har fått frem den nydelige lagånden som vokser frem i gruppa underveis, men samtidig går han nært på syklistene, som forteller sannheten om såre rumper og brokete bakgrunner. Alt sammen er vakkert kryssklippa med flotte dronebilder av syklistene, og landskapet de rir forbi på veien. Morsomt er det også. Håkon fremkaller ofte latter i salen, som oftest avbildet med røyken i kjeften og med en kjapp kommentar på lur.
Filmskaper Trond har ikke sovet i natt.
– Jeg har ikke fått en blund på øyet jeg. Jeg er dritsliten.
Men Trond er lykkelig og fornøyd, selv om han er sliten.
– Det var helt surrealistisk i kveld. Jeg satt meg helt øverst i salen, det var utrolig hyggelig å se og høre folks reaksjoner.
Når Trond debuterer som filmskaper, er det på lavt budsjett. Han tør ikke å tenke på hvor mange timer han har brukt på hele prosessen. Redigeringa alene var en kjempejobb.
Trond kan kalle seg dokumentarist nå, han har lært utrolig mye. Men det har vært mange utfordringer underveis.
– Har du prøvd å filme et sykkelritt noen gang? Det er helt vanvittig. Flaks at jeg fikk låne racerbil av Jensen & Scheele.
Selv om Trond hadde dokumentarbrillene på da han laget filmen, ble han grepet av situasjonen.
– Jeg fikk et lite følelsessammenbrudd midt oppi alt sammen. Det tror jeg kanskje første er gang jeg har blitt så satt ut foran så mange mennesker. Jeg skulle si noen ord til hele gruppa underveis, og så brøt jeg helt sammen. Jeg var så stolt av Tony, og det han har fått til.
Hovedpersonen sjøl er også ganske overveldet.
– Jeg har gått med sommerfugler i magen i hele dag, jeg har vært skikkelig nervøs. Det er jo den første gangen jeg ser filmen!
Ble det emosjonelt?
– Å ja. Det var som å oppleve hele turen en gang til. Heldigvis var det mye humor! Galgenhumor er viktig på en sånn tur. Det var utrolig moro. Men vi var jo forbanna også, det var vi. Det hendte jeg ville kaste hele sykkelen.
Hvordan holdt dere motivasjonen oppe på en sånn tur?
– Man må se fremover. Ikke bakover. Og så er lagtenkinga viktig, at man tenker som et lag. Alle skal kjøre den samme skuta, så vi må dra i samme retning. Hvis vi drar sammen kommer vi lenger. Det føler jeg er veldig overførbart til hverdagen også.
Det er et par virkelig rørende øyeblikk i filmen, blant annet når Tony får en støttende hånd i ryggen av en lagkamerat opp en veldig tung bakke.
– Da var jeg så sliten. Jeg spør aldri etter hjelp, skal klare meg sjøl. Men da jeg kjente den hånda i ryggen, ble jeg helt satt ut. Da følte jeg veldig på lagfølelsen, og ble utrolig rørt. Hvordan kunne han vite at jeg trengte det akkurat da?
Hva er neste mål nå da?
– Nå skal jeg ta lappen. Etter jul. Det blir bra!
Dokumentarfilmen Gategutta – veien mot Arctic Race legges ut på YouTube 1. desember.
Kommentarer