Søren å katta. Klokken er bare 4, Petra!. Jeg fomler i i mørket. Kan ikke sette på lys, for da våkner både Os-kokken og bikkja. Men hvorfor kommer du så tidlig? Har du ramlet ned av radiatoren? Et enkelt mjau er ikke nok, altså! Nå ligger du absolutt rolig!
Klart jeg skal kose med deg, selvom det er i absolutt ukristelig tid. Litt der oppe mellom ørene, så markerte stryk på begge sider av hodet. Det er oppskriften. Jeg begynner å kjenne den, Petra. Sånn er det å være katt. Dere får det som dere vil, bortskjemte barn av tiden.
Nei, jeg vet at du er av gammel sort. I det minste var katter kjæledyr siden gammel egyptisk tid. Egentlig burde du hatt et navn fra den tiden – eller deromkring. Men så syntes jeg at du er like norsk som de berømte skogskattene. Og siden du som rasekatt er dømt til et innendørs liv – på grunn av den heftige trafikken i Gimleveien, så var saken biff. En votering i huset sa at navnet Petra passet som hånd i hanske. Siden du kom fra Sarp for åtte år siden, så har du bare vært til en stigende glede. Selvom du noen ganger skiter i at du må ta hensyn til de rare menneskene som du omgås.
Når alle vitaminpillene er lagt frem, så er de ikke til å leke med. De er til menneskene – for at de skal føle seg ungdommelige hele året rundt. Og når vi brått er kommet så langt som til julaften, da skal nissene og rensdyrene få stå i fred på spisebordet. Hører du etter nå, Petramor? Dette er ikke spøk, serru.
Pynten på juletreet, den skjønner jeg at er ubeskrivelig morsom for en velstammet kattepus. Den pynten som er under en meters høyde, den kan du sikle etter – og om nødvendig leke forsiktig med. Men selve juletreet, det er terra incognito, eller forbudt område. Tilbøyeligheter til lurerier blir straks straffet med utkastelse fra spisestuen. Og sånt er bittert.
Nei, Petra – nå har vi skravlet og kost i en stiv klokketime. Se å finne din plass på radiatoren igjen. Jeg skal forsøke med en aldri så liten blund.
Kommentarer