Opera på Vannvogna

Torsdag kveld var det duket for sesongens siste Opera på by’n. Etter denne kvelden pakker Opera Østfold seg opp til Festningen og setter alle kluter til for å få i stand magi der i juni. Men først litt musikkmagi en helt vanlig ukedag for å jage bort regnet som henger over byen

Jeg er spent på kvelden, på hva vi kan forvente å høre. Det ryktes om en mix mellom opera musikal og folketoner når sopran Eli Kristin Hanssveen og pianist Gunnar Flagstad gjester Halden og Vannvogna Konsert & Kunsthall. Tema de to har satt for kvelden er «Eli synger det hun vil og Gunnar gjør så godt han kan». Veldig originalt og dønn ærlig.

Smilende og glitrende entrer kveldens hovedpersoner scenen og de første tonene fyller lokalet. Fra klassisk opera og La Traviata via Girl in 14g med et lite dykk ned i Sporvogn til begjær ender vi opp med jazz og My funny Valentine. En sang de nå føler de er gamle nok til å tørre og spille. Gunnar legger et fantastisk grunnlag for Eli til å boltre seg fritt. Samspillet dem imellom er nydelig og varmt. Mellom innslag trylles det fram myke toner fra piano som binder kvelden sammen og drar oss videre med på den musikalske reisen de, eller i alle fall Eli, har planlagt. Fra jazz til musikalen A little Night Music og «Send in the clowns». Den synges så sårt, så skjørt og så vakkert at man glemmer litt hvor man er.

«Nå er det snart friminutt» annonserer Gunnar fornøyd. Og man går ikke til friminutt uten å tenke at man vil tilbake inn, ikke sant? Vi dras med til Regimentes datter og «Salut à la France» hvor man, ifølge Eli, nesten kan høre regimentes hester komme dundrende. Eli beveger seg majestetisk rundt i lokalet, hilser og skåler, slenger ut kommentarer mellom sangstrofene «Hæ?? Har dere ikke sjampanje!!!» og svinser videre til neste bord. Hun eier all vår oppmerksomhet fra hun entrer scenen til hun går av. 

Enda mer glitrende entrer Eli scenen etter pausen og tar oss med til sørstatene i USA, til musikalen Porgy and Bess og udødelige Summertime, men i en litt annen versjon enn det vi er vane med. Det svinger! Det hele leveres jazzy, lekent og sprelsk. Eli og Gunnar får det til å se så lett ut og jo flere toner som fyller lokalet jo mer imponerte blir vi. For noen musikere vi har foran oss på scenen! 

Mellom innslagene snakker de om musikkglede, om Ella Fitzgeralds mantra «musikk er musikk», om at Verdi var datidens Michael Jackson og at opera er noe av det mest realistiske du kan få. Ja det er ofte trist, men det er jammen Dagsrevyen også. 

Vi får en mash-up mellom operaperler og my «Heart belongs to daddy» før vi vender nesa mot Norge, Innlandet og samarbeid mellom Prøysen og Egil Monn-Iversen. Noen ganger blir man bare overrasket over hvilke sanger som griper tak i hjertet og setter resten av verden på vent. For meg skulle det bli Trassvisa hennes Tora. «…- men neiggu om je gret». Det er mer enn hva jeg kan si..

Avslutningsvis får vi Violettas arie fra La Traviata og etter trampeklapp og bravorop en jazzy versjon av Autumn Leaves.

Kvelden har vist seg å være en coctail av klassisk opera, jazz, musikal og viser som ble ristet godt sammen med humor, anekdoter fra et langt liv som utøvede musikere og endeløs mengde sjarme. Vi var ikke så gæli’ publikum heller. Eli mente på at i morgen henter de oss i busser så drar vi sammen rundt på turné. Hun bør nok være litt forsiktig med slike forslag. Jeg tror alle som var tilstede på Vannvogna torsdag gladelig hadde blitt med for å høre Eli og Gunnar en kveld eller ti til.

Kommentarer

kommentarer