Om pappaer, lumpne søstre og sorg

Drøyt tretti barn og voksne møtte opp på Halden bibliotek på søndag for å høre bildebokforfatter Kaia Dahle Nyhus lese høyt om lumpne storesøstre, mammaer som forsvinner og alle de rare pappaene der ute i verden. 

En lesestund på biblioteket med barnebokforfatter og illustratør Kaia Dahle Nyhus er som en liten søndagsgave. Ikke bare kan Kaia tegne og skrive bøker, hun kan fortelle også. Når Kaia leser høyt, har alle barna ørene på. Det er teksten og tegningene  selvfølgelig, som fenger, men også Kaia selv. Hun leser ikke bare høyt for barna, hun leser nemlig sammen med barna også.

Rundt tretti barn og voksne hadde møtt opp på Halden bibliotek for å høre Kaia Dahle Nyhus lese fra egne bøker på søndag. Her ønsker Nina Ewart velkommen.

Kaia leste lenge. Men Kaia kan lese lenge hun, uten at hoder begynner å virre eller klatringen begynner. Du vet, den der klatringen i mammas eller pappas fang, den klatringen som er tegnet på at tålmodigheten snart er slutt. Kaia leste fra boken En dag drar mamma, som handler om en mamma som blir borte. Kanskje er mamma i fengsel, eller kanskje er hun død. Boken er en vakker fortelling om sorg, om å miste fotfestet. Og om hvordan vi håndterer sorg, både alene og sammen.

Den andre boken Kaia leste var fortellingen om den teite storesøsteren, som er utilgjengelig og lumpen og låser seg inn på rommet sitt. Til slutt åpner allikevel storesøster døren på gløtt for sin lillesøster. Jeg vet i hvert fall om én storesøster i publikum som følte seg truffet.

Storesøster vil ikke ha lillesøstre på rommet sitt. Kaia leser fra boken Hun som kaller seg søster.

-Den storesøsteren var sint, sier min fireårige følgesvenn på biblioteket denne søndagen, jeg liker ikke sånne sinte storesøstre.

Fireåringen satt i fanget på sin egen storesøster, som heldigvis ikke er fullt så sint og utilgjengelig som søsteren i boken. Fireåringen likte forøvrig boken om pappaer best.

Boken om pappaer, det var den siste boken Kaia leste høyt. Den heter Pappaer overalt, og handler om en liten gutt som samler på pappaer. Han har nemlig ingen pappa selv. Han systematiserer alle pappaer han ser og putter dem i kategorier. Og Kaia leste:

-Samlingen min ligger i mange esker. Jeg har flere enn jeg kan telle. Jeg har en eske for pappaer med bart og skjegg. I en annen eske har jeg kakepappaer, sånn som bløtkakepappaen og kokosbollepappaen og pannekakepappaen. 

Man kan finne pappaer over alt. I barnehagen, og i parken kanskje. Kaia leser høyt fra boken Pappaer overalt.

Jeg ønsket så inderlig at han vil finne sin pappa til slutt, eller at en av pappaene han hadde samlet kanskje var hans egen. Men det fikk vi ikke svaret på. For det er jo ikke sånn at alle alltid får de svarene de synes de trenger.

Hun liker å lage bøker om vanskelige temaer, Kaia.

-Jeg synes det er ekstra spennende, forteller Kaia, da føles det litt mer verdifullt. Jeg synes det er fint å skrive bøker som også foreldrene synes det er gøy å lese, for da får man jo en slags smitteeffekt. Jeg synes vi bør ha bøker om alle temaer. Hvis jeg oppdager at det er et tema det ikke er skrevet så mange bøker om så tenker jeg; her kan jeg fylle inn med en bok.

Alle Kaias bøker får til det der magiske med å treffe både voksne og barn. Illustrasjonene spiller selvfølgelig en viktig rolle her. De fantastiske tegningene til Kaia er halve fortellingen. De forteller om sinnstemninger. Illustrasjonenes strek, utsnitt og fargevalg forsterker og tydeliggjør teksten.

Etter høytlesning var det tid for tegning. Barna befalte, og Kaia tegnet. En storesøster! Barna ønsket seg en storesøster som var sur og glad samtidig, med krøllete hår. Ganske tykk skulle hun også være, og med spiss nese og stjerneøredobber. Storesøster skulle være seksten år.

Hvor gammel skal kjæresten være da, spør Kaia.

-Fem tusen år, roper en gutt.

-Så han er litt eldre enn storesøster da, kommenterer tegneren.

Barna befalte, Kaia tegnet.

Hvordan skriver man sånn at både barn og voksne skal forstå og bli underholdt?

-For å være helt ærlig så skriver jeg egentlig for meg selv, forteller Kaia, jeg skriver om det jeg synes er gøy – eller om det jeg synes var gøy da jeg var barn. Jeg er nok veldig lik sånn jeg var da jeg var barn, jeg trenger ikke å prøve så hardt for å huske hvordan det var å være barn. Den barnsligheten hjelper nok. Jeg liker allealderkonseptet, at det skal være noe for både barn og voksne i bøkene – og kanskje noe for ungdom også!

Ute på plassen foran biblioteket, etter en drøy time med høytlesning og tegning, er både lillesøster, storesøster og jeg enige om at vi hadde fått nok en fin bokopplevelse med Halden litteraturforening.

Les mer om Halden litteraturforening her.

Finn ut mer om Halden bibliotek her.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer