Ytring av Helge Bergseth Bangsmoen, 1. nestleder i Halden Ap
Det er gledelig å kunne registrere at den politiske debatten i Halden går stadig mer i ideologisk retning. Grunnleggende politiske skillelinjer synliggjøres og vi får en mer ordnet diskusjon med mindre rom for simple hersketeknikker og populisme. Det er sunt og vil gjøre det klart at posisjonens politiske prioriteringer, eller snarere mangel på prioriteringer, ikke er den eneste sanne veien for Halden-samfunnet.
Troen på at en kommune skal drives som en bedrift har sin opprinnelse i markedsliberalistiske idealer. Dette setter økonomi og profittmaksimering i første rekke, alt annet blir sekundært. I velferdsstaten er økonomi et middel til god tjenesteyting på lik linje med mange andre aspekter som virker sammen og ivaretar de universelle prinsippene vår felles velferd er tuftet på. I Halden kommune er økonomien blitt et mål i seg selv, og hos den politiske ledelsen er ikke velferden i fokus.
Innen samfunnsøkonomien snakker man gjerne om velmenende samfunnsledere som søker en maksimering av velferden i samfunnet. Hvis ikke dette er en oppgave som skal løses av folkevalgte og gjennom politisk styring, hvem ellers?
Økonomisk ulikhet og ulikhet i helse oppstår ikke av seg selv, men blir skapt. Dårlig folkehelse, lav sosial mobilitet og fattigdom er sammensatte utfordringer i samfunnet som ikke løses gjennom ensidig økonomisk fokus. Statsminister Erna Solberg har slått fast at tiden for de store velferdsreformene er forbi; jeg tror hun tar grundig feil i dette. Økte økonomiske forskjeller og flere barn som vokser opp i fattigdom blir da ikke annet enn en ønsket utvikling både nasjonalt og lokalt her i Halden. Hvor ligger bærekraftigheten i dette egentlig?
I vårt forslag til økonomiplan for årene 2019-2022 gjør vi et forsøk på gjenreise Halden som en velferdskommune og setter av betydelige summer til for eksempel bekjempelse av fattigdom og til tiltak for økt sysselsettingsgrad. Posisjonens økonomiplan er så langt øyet rekker en blåkopi av rådmannens forslag, helt uten politiske prioriteringer og grep for forbedret folkehelse og mot voksende urettferdighet. (For ordens skyld må det sies at begge disse økonomiplanene har samme inntektsgrunnlag. Det betyr at det er de samme pengene som fordeles, men det er store forskjeller i hvordan vi velger å bruke dem. Ap foreslår altså ikke å bruke penger som kommunen ikke har, som noen feilaktig påstår.)
Det er tydelig at for enkelte grupper i samfunnet har den sosiale mobiliteten stoppet opp og i stedet begynt å gå bakover. Den økonomiske politikken har ført med seg nye klasseskiller i samfunnet hvor lavinntektsgrupper ser ut til å stadig vekk forsvinne under den politiske radaren når inntektsfordeling og endrede velferdsordninger er tema. Listen begynner å bli lang: familier med lav inntekt, minstepensjonister, psykisk syke, kronisk syke, langtidssykemeldte, uføretrygdede, enslige forsørgere, sosialhjelpsmottakere, innvandrere, arbeidsledige, arbeidsledige innvandrere, innvandrere uten tilstrekkelig norskundervisning, personer med nedsatt funksjonsevne, minstepensjonister og andre grupper av eldre som sliter i hverdagen, og mange, mange fler – det hele er blitt såpass uhåndgripelig for en vanlig politiker at man har sett seg nødt til å innføre «utenforskap» som nytt begrep. Helt unødvendig spør du meg, her må vi ta tak i de tingene som virker, gjøre en forskjell og prioritere riktig politisk.
Myter om offentlig sektors ineffektivitet og andre paradoksale holdninger, som for eksempel at næringslivsledere øker sin innsats i takt med økt lønn og godtgjørelser mens folk som er arbeidsledige og syke får økt motivasjon til arbeid gjennom reduserte og lavest mulig ytelse fra det offentlige, lever fortsatt videre. Hvor lite informert går det egentlig an å være? Posisjonen i Halden kommune er svar skyldig; en økonomisk opprydning i kommunen må vel ikke være ensbetydende med å gjøre livet vanskeligere for allerede utsatte grupper i samfunnet?
Folkehelseinstituttet har siden 2012 publisert såkalte folkehelseprofiler for enhver kommune i Norge. De siste syv årene er det veldig lite spor av forbedringer i folkehelsa i Halden kommune. Alt ser ut til å være i sin skjønneste orden når velferdsordninger, politisk styring og demokratiske prinsipper bygges ned. Er det denne veien Halden-samfunnet ønsker å gå?
I våres har den nyeste folkehelseprofilen surra og gått gjennom de ulike politiske organene uten at noen virkelig har tatt tak i det den kan fortelle oss. I den kommende kommuneplanen står det skrevet: «Folkehelseprofilen har betydelig forbedringspotensiale», mens de konkrete tiltakene uteblir. Fra politisk hold er den eneste konklusjonen til nå at vi må senke skjenketiden på serveringstedene med en time. Stiller man feil spørsmål, får man feil svar. Spørsmålet er ikke når og hvor folk drikker, men heller hvorfor folk drikker mye alkohol.
Svaret er lite overraskende like komplisert som innholdet i det som kan utgjøre begrepet «folkehelse» og hva som kan forbedre den. Det må jobbes på bred front med mer velferd, mer tidlig innsats, mer likhet, mer solidaritet og medmenneskelighet, mer tillit til førstelinjetjenesten i kommunen og en offentlig sektor hvor ansatte gis tid til å bruke sin kompetanse på riktig måte. Det hele handler om politiske prioriteringer, der løsningene vil finnes i velferdskommunen og ikke i en kommune drevet som en vareproduserende aktør. Systematikken i at det går like dårlig eller dårligere i andre Østfold-kommuner er like liten som den politiske viljen til å gjøre noe med disse tingene i egen kommune. Det er på tide at vi tar velferden tilbake i fokus!
Kommentarer