Nye noveller fra Tom Ingar Eliassen

Tom Ingar Eliassen har begått en ny novellesamling. Dronningen av Danmark er allerede ute i landets bokandlerhyller.

Utgangspunktet er en likbil. En likbil, som kommer kjørende inn i en helt gjennomsnittlig norsk gate der barn spiller slåball ute i veien. En likbil, og en tennisball. Herfra har haldenforfatter Tom Ingar Eliassen spunnet fjorten tråder, fjorten noveller som står på egne ben, men allikevel henger sammen med hverandre. I dette flettverket møter vi en rekke menneskeskjebner.

– Alle novellene foregår i det samme universet, forteller Tom Ingar. Møtet mellom barna, tennisballen og likbilen er overbygningen. Teksten tar jo noen sideveier, men alle novellene har dette som utgangspunkt. Enten glir likbilen gjennom i historien, eller så er tennisballen i lufta.

«Vi møter mannen som er på stand-up, mens kona våker over sin dødssyke mor. En tidligere drapsmann forsøker å kvitte seg med hunden sin på kirkegården og treffer en liten gutt. En sønn henter farens gamle akvarier opp fra kjellermørke. Et gjensyn med kjæresten, etter at hun har vært i Hong-Kong, blir ikke som forventet. En mann forsøker å lage en skulptur av Bob Geldof, han får ikke skikkelig dreis på håret. To kvinner klarer ikke gi slipp på den samme mannen, i en forlatt campingvogn, ved hjelp av kirsebærlikør og sommerfugler, tvinger de ham frem, selv om han er død. »                              

Utdrag fra Cappelen Damms omtale av boken.

I Tom Ingars tidligere novellesamlinger fantes det ingen overbygninger, ingen røde tråder. Hvorfor skriver han nå historier som henger sammen?

– Det var nok for å utfordre meg sjøl litt. Det er en novellesamling, men det begynner å nærme seg romankonseptet. Jeg er veldig glad i å skrive noveller, og tror jeg kommer til å fortsette å skrive noveller. Men denne gangen ville jeg bruke novelleformen til å skrive en større historie, der alle enkelthistoriene utgjør en helhet.

Idéen til Dronningen av Danmark kom rett etter at Tom Ingar hadde levert fra seg forrige novellesamling; Det en gang så vakre, til trykken.

– Jeg fikk en overbærende idé ganske tidlig. Teksten tok raskt noen retninger som jeg ville utforske. Men det er jo ikke alltid jeg kommer meg dit jeg vil med teksten. Man må ha i bakhodet at man kommer frem til slutt, men kanskje til et annet sted. Det er befriende å kunne tenke sånn. Den idéen jeg starta med har forandra seg ganske mye underveis.

Er det teksten som tar styringa?

– Teksten bestemmer. Sånn er det alltid. Og så er det den evige kampen; det blir aldri bra nok. Den vissheten må jeg bare ha med meg, for det er den som driver meg videre.

Blir du overraska over hvor hvilke veier teksten tar?

– Ja, absolutt, det blir jeg stadig overraska over. Det er bare å håpe at det bærer. Det er alltid en kamp å finne frem. Man leter hele tiden etter noe man ikke vet hva er. Selv om man har en overbærende idé så skal det jo bli noe mer enn bare den ideen. Jeg må lete for å finne det, lytte til stemmene, og finne viljen i teksten. Det er ikke alltid like enkelt.

Foto: Anna Julia Granberg.

Tom Ingar trenger struktur og rammer for skrivingen, han kan ikke gå og vente på at inspirasjonen skal dukke opp. Han må sette seg ned ved tastaturet. Også de dagene han ikke aner hvor teksten skal gå videre.

– Man må rett og slett sette seg ned og stirre litt i papiret og håpe at det kommer noe. Den såkalte inspirasjonen, den kommer ikke av seg selv. Den kommer idet du skriver en setning, når du får til noe du har tro på. Den ene setningen skal jo føde den neste. Jeg har jo etter hvert lært meg at det er sånn det er. Noen dager får man ikke til noe, og andre dager er gode. Man må lure seg litt i gang, komme i flytsonen der teksten styrer deg, og ikke omvendt.

Slåss du med teksten?

– Ja,  jeg gjør i grunnen det. Det er ikke enkelt å skrive. Og det blir ikke enklere med tiden heller. Men jeg stresser ikke like mye med det som jeg gjorde før, jeg lever bedre med det. Det er en prosess, og en motstand man må vente ut før noe skjer.

Tom Ingar liker å skrive tekst med mye undertekst. Men det hender han blir i overkant snau.

– Jeg har en tendens til å lene meg litt mye på undertekst. Det er jo en hårfin balanse – det å få det til å bære med undertekst, samtidig med at det skal være en rammefortelling som gir mening i seg selv. Man må finne en måte å uttrykke noe som ikke blir sagt. Hvordan uttrykker man stillhet for eksempel? Det må jo stå noe på linjene.

Dronningen av Danmark er altså ute i bokhandlernes hyller, og du finner den naturligvis i nettbutikkene også.

Hvordan er det å gi  fra seg teksten til forlaget etter siste punktum er satt?

– Det er skremmende. Da er man jo glad for at man har en god redaktør. Men det er klart det er skremmende. Og jeg hater å lese tekst jeg har skrevet i ettertid. Teksten forandrer seg ikke, men det gjør jo jeg. Da er det viktig å tenke at dette har jeg skrevet nå, jeg går god for dette nå.

Boklansering er utelukket i dagens covidklima.

– Det er bare å sende den ut og håpe at den klarer seg. At noen leser den.

Det begynner med en likbil som kjører inn i en helt vanlig gate. Det slutter med et slag på en tennisball; en jente som får inn det perfekte slaget med balltreet. Resten må du lese sjøl. Det skal i hvert fall jeg gjøre.

Dronningen av Danmark fås kjøpt blant annet i Cappelen Damms nettbutikk

Forsidefoto: Anna Julia Granberg.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer