En ny æra starter i Halden kunstforening når mangeårig leder for foreningen Mona Espelien takker av, og gir septeret videre til Wenche Høidal.
De fleste i Haldens kunstmiljø vet hvem hun er. Wenche har hatt gallerier, kurs og utstillinger over hele Halden by. I tillegg har hun faktisk vært leder for kunstforeningen før. I bunnen av Wenches kreativitet ligger fascinasjonen for farger. Den har hun hatt med seg siden før hun kunne gå.
– Jeg har et sterkt minne om at jeg sitter på armen til tanta mi som liten, forteller Wenche, og oppdager en sterk rødfarge gjennom et vindu. tror det var en blomst. Det gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg tror det var der min interesse for farger ble født.
Wenche vokste opp med en morfar som egentlig burde ha vært kunstmaler på heltid. Men morfaren var arbeiderklassemann, og gjorde som samfunnet forventet da han ble voksen: Han stiftet familie, og skaffet seg en jobb for å brødfø den. Men morfar malte på fritiden, og vesle Wenche lærte mye om malerkunsten i morfarens atelier i hagen.
– Jeg gikk på en måte i lære hos morfar. Da han døde bestemte jeg meg for å jobbe videre med det han hadde holdt på med. Da hadde jeg forstått at jeg elsket kunst, og at det ikke var en hobby – men en livsstil.
Men til tross for familiens kunstinteresse var det ingen av dem som dro på utstillinger i Haldens kunstgallerier. Folk fra arbeiderklassen pleide ikke å gjøre sånne ting.
– Det var et klasseskille i Halden på den tiden. Kunst var forbeholdt de rike. Vi var arbeiderklasse, faren min jobbet på skofabrikk. Vi følte nok at vi ikke hadde noe på kunstutstillinger å gjøre.
Men så skulle Halden kunstforening ha en utstilling på Tollboden. Wenche tok mot til seg, og overtalte moren til å bli med.
– Jeg husker at jeg tenkte da vi gikk nedover til byen; kan vi gjøre dette? Men det var så hyggelig på den utstillingen! Og det var jo ikke noe klasseskille der! Det var bare vi i arbeiderklassen som trodde det. Det ga meg så mye. Da forsto jeg at kunst er for alle.
Wenche utdannet seg til allmennlærer, og forming ble naturligvis hennes favorittfag på lærerhøgskolen. I mange år jobbet Wenche som allmennlærer på Hjortsberg, og også her elsket hun formingsfaget aller mest. Men Wenche ville lære mer. Hun tok flere fag på Remmen, blant annet fordypet hun seg enda mer i forming. I tillegg tok hun mellomfag kunsthistorie! På slutten av søttitallet begynte Wenche å jobbe på Risum ungdomsskole. I 1983 var hun med å starte Atelier Halden.
– Halden kunstforening var en forening for kunstelskere, ikke for utøvende kunstnere. Jeg og flere med meg savnet et tilholdssted for oss utøvende kunstnere. Derfor startet vi Atelier Halden.
Atelier Halden holdt et høyt aktivtetsnivå. De arrangerte kurs med både Halden-kunstnere og eksterne kunstnere, og de hadde felles atelier. De hadde eget galleri, og arrangerte diverse kunstturer for medlemmene. Foreningen ble et samlingspunkt for billedkunstnerne i Halden.
Etter 17 år som formingslærer på Risum ungdomsskole tok Wenche en beslutning som sjokkerte mange. Hun sluttet å jobbe som lærer, og skulle livnære seg på å være kunstner.
– Folk lurte på hva jeg drev med, de trodde jo ikke det gikk an å leve av kunsten. Men jeg orket ikke systemet lenger. Jeg elsket elevene mine, men jeg likte ikke å sette karakterer og forholde meg til det systemet. Jeg måtte bare ut av det.
Wenche startet firmaet Wenches Atelier. Hun fikk andre etasje i Tollboden til galleri, atelier og kursvirksomhet, og ble en del av det svensk-norske fellesskapet Foretaksomme kvinner i grenseland. Hanne Følstad var leder.
– Hanne coachet kvinner, og var en veileder. Jeg gikk hos henne en stund først før jeg våget å si opp jobben på Risum. Hanne var direkte, hun stilte krevende spørsmål og sa mange kloke ting. Det kreative felleskapet på Tollboden var veldig fint i den perioden det varte. Jeg har aldri angret på at jeg sluttet i jobben og ble kunstner på heltid. Jeg har klart meg hele veien, men det har jo vært perioder jeg ikke har hatt råd til sjampo. Det går det og.
Etter den spede begynnelsen på Tollboden har Wenche hatt atelier og tilholdssted på mange ulike steder i byen. Hun har også hatt atelier i Aremark! Atelieret WendA i Jernbanegata er det stedet hun har holdt til lengst. Men nå må hun ut derfra også.
Det å finne et tilholdssted for Halden kunstforening er en av Wenches hjertesaker som leder for kunstforeningen.
– Vi kunstnere trenger et sted å være! Et sted vi kan samles. Et sted der vi kan ha en permanent utstilling av kunsten foreningen eier, men også arrangere medlemsutstillinger og utstillinger med eksterne kunstnere.
Wenche drømmer om et Kunstnernes Hus i Halden. Gjerne sammen med andre kulturelle aktører.
En annen hjertesak for den nye lederen i Kunstforeningen er å fremme byens unge kunstnere.
– Det er veldig viktig med rekruttering av unge krefter inn i foreningen, vi trenger jo nytt og friskt blod! HUK er en viktig gren av Halden kunstforening, Sara Nygaard er leder der. De skal representere de unge kunstnerne i Halden. Jeg håper mange unge kunstnere vil strømme til!
Wenche har mange tanker rundt hva hun skal få til som leder i foreningen. Men hun synes det er litt skummelt å skulle følge i tidligere leder Mona Espeliens fotspor.
– Det å ta over etter Mona blir litt som å hoppe etter Wirkola. Mona har fått til utrolig mye bra i sin tid som leder. Det har vært høyt aktivitetsnivå, og mange spennende prosjekter. Jeg håper jeg får til like mye bra som henne!
Kommentarer