Nick Curran & The Lowlifes – Reform School Girl (Eclecto Groove Records 2010)
Vi var på vei til spillejobb i Gøtebørg, og etter å ha passert Svinesund sier jeg til Olle:
«Nei, kanskje vi skulle sette på en skive? Jeg har med en i bagen jeg tror du kan like»
«Ja visst, kjør på» hører jeg han svare.
Jeg finner fram Nick Currans svanesang «Reform School Girl», og Olle utbryter: « Åja, den ja. Den er jo DRIT-tøff! Tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg jeg hørt på den daglig det siste året»
Konserten i Gøteborg ble ikke noe å skrive hjem om, men nok en gang hadde Olle og jeg bonda over en god skive.
Da 19 år gamle Nick Curran begynte sin profesjonelle karriere som gitarist i bandet til Ronnie Dawson lærte han verdien av å ikke sette seg selv eller musikken sin i bås.
Og nettopp dette høres veldig godt på plata «Reform School Girl» fra 2010.
Forankringen er 50-tallets blues og R&B, men Curran har latt seg inspirere av alt fra 60-tallets girl groups til 70-talls hardrock og boogie og kommet opp med et helt eget eksplosivt rock & roll-sound.
Jeg leste et sted at han høres ut som en blanding av Little Richard og The Ramones, og det er vel ikke så langt fra sannheten.
Det åpnes friskt med Etta James-klassikeren «Tough Lover» Ikke så ulik orginalen kanskje, men hakket kjappere og til dels røffere. Og det å være røffere enn Etta James er jo en bragd i seg selv bare det:
« She`s so tough she`ll make Venus come alive
She can do anything that she wants to do
«Step on Jesse James`s blue suede shoes»
Skulle nesten tro han sang om Etta James!
Andre låt ut er «Reel Rock Party» Litt skitten Stray Cats over denne. Egentlig ikke så tøff, men allikevel innafor.
Men, mine damer og herrer; i spor tre finner vi det i hvert fall jeg synes er platas høydepunkt, nemlig tittellåten «Reform School Girl»
Låta åpner med en trommeintro ala «Be My Baby», Ronettes-klassikeren fra 1963. Selv om låt-strukturen er lik den vi kjenner fra 60-talls girl-groups er det langt fra like pent og pyntelig hverken i instrumentering eller tekst. Hør bare på følgende tekststrofer:
« I met her one friday night, as we danced and I held her tight. When I found out, she just got out» eller
«She stole my heart and then she blew this town»
Skitten og varm gitarlyd, tøff «spilt inn i Chess Records på slutten av 50-tallet»-trommelyd.
Og akkurat her kommer dette med å la seg inspirere på tvers av ti-år inn. 60-talls girl-group-låt med 50-talls skitten blues-produksjon; helt suverent! Som om Bo Diddley skulle ha covret «Be My Baby» fem år før Ronettes i det hele tatt ga den ut!.
Andre tøffe låter er blant annet «Kill My Baby» med sitt stakkato-riff og tekst om slem jente (det var tydeligvis mange av dem i Currans univers), en fandenivoldsk Buddy Holly-rocker i «Psycho (slem jente igjen), og ikke minst «Ain`t No Good»
«Ain`t No Good» er en typisk Bo Diddley-låt (se, der har vi han igjen); den klassiske «bomp-bomp-bomp, bomp-bomp»- rytmen i gitarriffet, og hele EN akkord gjennom hele låta!
Kun en akkord høres kanskje litt lite ut, men ikke når man gjør det med en slik overbevisning, energi og galskap som her.
Her har Curran forøvrig snudd litt på rollene, så her er det jeg-personen som ikke er noe kul:
«I`m no good, baby can`t you see
So why are you in love with me
I never do nothing you ask me to
I`m no good baby, now we`re through»
Platas første – og eneste – ballade finner i vi i «Dream Girl». Sløv «langt etter midnatt i en røykfull bar med Screamin` Jay Hawkins som bartender»-blues.
Man forbinder muligens utrykket drømmejente med noe positivt, men ikke hos Curran;
«She`s got dagger eyes» eller «she`s the girl of my dreams, and I hope this nightmare don`t come true»
tyder vel på akkurat det motsatte.
Plata avsluttes med en cover av AC/DC-klassikeren «Rocker» som på mange måter oppsummerer hele skiva i tekstlinjene
«I`m a rocker, I`m a roller
I`m a rockin` rollin` man»
Et par ord om coveret helt til slutt.
Fargene er skittenrosa og sort, miljøet er et soverom. Foran den oppredde senga står en jente (selveste Reform School Girl, mon tro?) med et blikk på lærebøkene som ligger slengt, og et blikk på Nick Curran-bildet som henger på veggen. Om hun ønsker å bytte ut bøkene med Curran skal være usagt.
Arkiver under: rhythm & blues, rockabilly og punk.
Vil du lese flere anbefalinger fra Tempo? Ta en kikk her:
Kommentarer