Etter nesten seks år som vert og formidler på Rød Herregård går Kristin Søhoel av med AFP. Det betyr imidlertid ikke at den driftige damen blir virkesløs. Langt derifra.
Kristin Søhoel har ryddet kontorplassen sin på Rød, nå har hun hatt sin siste arbeidsdag på den ærverdige herregården. I snart seks år har hun vandret i herregårdens staselige rom daglig. Her har hun holdt omvisninger og foredrag i både hus og hage. I desember var Kristin ferdig som formidler ved Halden historiske Samlinger. Men hun blir på ingen måte virkesløs. Fra nå av skal Kristin nemlig egne sin tid til teksten.
Jeg besøker Kristin på en av hennes aller siste dager på jobb i Halden historiske Samlingers kontorfløy på Rød Herregård.
-Det har vært fantastisk å jobbe her, forteller Kristin. Aller mest fordi jeg har fått jobbe med mine største interesser: Historie, formidling og dramatisering. Men også fordi vi har et flott kollegium her, det er så mange hyggelige og dyktige mennesker som jobber i Halden historiske Samlinger.
Kristin har kanskje jobbet med historie og skuespill i Halden i flere år, men det var ikke der hennes kunstnervei begynte. Kristin vokste opp på Grefsen, og begynte på Østlandets Musikkonservatorium da hun var femten. Det var imidlertid ikke musikken som ble Kristins hovedvei videre, det var billedkunst! Kristin hadde vært hos selveste Odd Nerdrum flere ganger med bilder hun hadde malt som ungdom, og etter at hun hadde fullført musikkbarnehagepedagog-utdanningen på musikkonservatoriet begynte hun i lære hos den kjente kunstmaleren. Til sammen gikk Kristin hos Nerdrum i fem år.
Hva innebar det?
-Det innebar at jeg var modell, assistent og elev, og daglig var med ham i atelieret, forteller Kristin. Etter fem år hos Nerdrum tok jeg over et atelier i Pilestredet, der arbeidet jeg i flere år. Den gangen trodde jeg at jeg bare skulle male hele livet.
Sånn ble det ikke. Kristin livsvei er full av avstikkere som leder til nye hovedveier. En dag fikk Kristin en halv stilling på Riksteatret, iverkstedet og systuen. Det ble starten på en ny æra for kunstneren.
-På Riksteatret patinerte jeg kostymer, forteller Kristin, og det medførte at jeg ble sittende og se veldig mange prøver på teateret. Jeg overvar ofte prøvene for å se hvordan ting fungerte. Etter hvert begynte jeg å se på teater med litt andre øyne enn jeg hadde gjort som publikummer. Plutselig brettet teksten seg ut på en helt annen måte. Og da var det gjort. Jeg ble hekta på skuespill, og så begynte jeg å skrive selv.
Kristin malte og skrev skuespill.
-Det første stykket jeg fikk antatt var et samtidsstykke ved navn Syv Søstre, og det hadde premiere på Oslo Nye Teater i 1983. Teatersjefen på Det Norske Teateret, Svein Erik Brodal var veldig opptatt av norsk dramatikk. Han var en utrolig god samtalepartner for meg, og lærte meg masse. Han var veldig dyktig.
I årene etter Syv Søstre skrev Kristin flere skuespill for forskjellige scener. Skuespillene ble utgitt i bokform også. Kristin hadde rett og slett blitt dramatiker. Men noe behov for å stå på scenen har hun aldri hatt.
Hvordan var det første gangen du så din egen tekst levendegjort på scenen?
-Det var en underlig opplevelse. Som regel blir man positivt overrasket, for regissører og skuespillere kan se helt andre ting i teksten enn jeg har gjort selv. Det er veldig spennende.
På slutten av åttitallet fikk Kristin sin første bestilling på et historisk spill. Kongsvinger Festning ønsket seg et historisk skuespill med handling fra Napoleonskrigen. Kristin satte seg ned og skrev.
-Jeg endte opp med å skrive flere spill for Kongsvinger, stykket ble satt opp flere ganger. Det ble nye manus for hvert år, jeg endret bare fokuset litt for hvert spill.
Hvordan takler du kritikk?
-Hm, både og. Man har jo fått dårlig kritikk oppigjennom årene. Spesielt for et ungdomsstykke som het Hevnen, som ble spilt på Oslo Nye Teater. Men sånn er det jo i denne bransjen, det er mange meninger. Og det er mange meninger om hva teater skal brukes til også.
Kristin har selv ment mye og mangt om både teater og konserter i all offentlighet. I tillegg til å jobbe som dramatiker og kunstmaler ved teateret har hun også frilanset som anmelder. Da hun nærmet seg førti flyttet Kristin til Lillehammer. På tomta til det store tømmerhuset hun og ektemannen bodde i satt de opp et eget galleri. Ved siden av å drive galleri skrev Kristin teater- og konsertanmeldelser for Gudbrandsdølen Dagningen.
Var du en streng anmelder?
-Ja, jeg var nok det. Men jeg differensierte veldig. Det er stor forskjell på profesjonelle og amatører.
Galleridrift og frilanseri stoppet ikke den driftige kunstneren fra å skrive spill. Mens hun bodde på Lillehammer skrev Kristin hele tre spill for museet Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad.
-De to første stykkene for Aulestad regisserte jeg også selv. Det siste satte Terje Mærli opp. Det var i 2010. Da var det hundre år siden Bjørnson døde.
Kristin har gjort så mye mer enn det som allerede er nevnt, vi kan sitte her til i morgen skal vi ramse opp alt sammen. Dere skjønner hva jeg mener hvis dere leser Kristins side på Wikipedia.
-Jeg har fått lov til å gjøre mye spennende. Men historiske spill har på mange måter blitt «min greie». Entusiasmen min for akkurat dette handler nok om at jeg får dyrket to store interesser samtidig.
Kristin og ektemannen gikk hver sin vei. Da hadde Kristin bodd på Lillehammer i 17 år. Hun begynte å lure på om det var på tide med et miljøskifte.
Plutselig dukket det opp en anledning til å flytte sørover. I 2011 flyttet Kristins gode venninne kunstmaleren Trine Folmoe til Halden. Trine lurte på om ikke Kristin ville komme til Halden og drive galleriet hennes i Festningsgata. Og sånn havnet Kristin i Halden. I Galleri Bielenberg. I halvannet år drev Kristin Galleri Bielenberg, samtidig med at pennen gikk flittig.
I 2014 skrev Kristin sitt første historiske spill med handlingen satt i Halden.
-Da skrev jeg et spill for kommandantskapet, i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014. Det var Morten Milde som hadde regi, og det var flott å bli kjent med ham. Vi har fortsatt å jobbe sammen, og nå skal vi jo samarbeide om Alv Udda-spillet i årene som kommer.
Siden skrev Kristin flere historiske spill med handlingen satt til Halden, blant annet stenhoggerspillene i det gamle steinbruddet på Ystehede. Den første stenhoggerfestivalen gikk av stabelen i 2016. I 2018 var det klart for neste stenhoggerfestival, og premiere på Stenhoggerfestivalens andre spill: Et granittliv:
Nå dramatiser Kristin det første av to spill om skogskjempen Alv Udda, fra Frithjof E. Byes trilogi om livet i Tistedal, Halden og Femsjøen på 1600-tallet. Foreningen for fremme av Frithjof E. Byes forfatterskap, med forfatterens etterkommere i spissen, har tatt initiativet til åsette opp trilogien som utespill ved Femsjøen i 2021.
Det er mye research involvert i det å skrive et historisk spill.
Hvordan går du frem når du skal skrive?
-Dette er jo en dramatisering, og da er det viktig at tråden i fortellingen blir klar. Roman og scene er to forskjellige ting, og det er mange valg å ta i forhold til tekst og innhold. Når jeg derimot skriver historiske spill må jeg tenke helt annerledes.
I 2013 ble det utlyst en liten stilling som vert på Rød Herregård. Kristin bestemte seg for å søke.
-Man blir lei av å være frilans på sikt, jeg ønsket meg noe mer permanent. Og så synes jeg jo at historie er svært spennende.
Kristin har hatt det utrolig fint i årene på Rød.
-Jeg har vært privilegert som har fått lov til å jobbe her. Det er 300 år med historie å arbeide med her, det er så og si umulig å lære seg alt sammen. Men jeg har prøvd å lære meg nye ting om huset hele veien. Hver gang jeg har fått et overraskende spørsmål på en omvisning for eksempel, da har jeg alltid prøvd å finne svaret. Det er ansporende å få spørsmål! Jeg får kanskje aldri akkurat det samme spørsmålet igjen, men da har jeg lært meg noe nytt om huset. Og huset er én ting, men tenk på alle menneskene! Alle yrkene, alle ekteskapene, alle barna. Og forholdene til byen. Eierne her har vært store arbeidsgivere i Halden, det har vært mange ansatt her på Rød. Når man jobber her oppdager man nye ting hele tiden.
Vi tar oss en tur rundt i huset. Det gufser kaldt fra gangen inn til hovedhuset når Kristin lukker opp døra. Om sommeren er det omvisninger i huset hver uke, men i vinterhalvåret kan det gå lenge mellom hver omvisning.
Hvordan forløper en typisk arbeidsdag seg her på Rød?
-Det finnes ikke noe sånt som en typisk arbeidsdag. Dagene er veldig varierte! Noen dager holder jeg omvisninger, andre lager jeg innhold til foredrag og omvisninger. En dag kan jeg sitte med kontorarbeid, en annen dag julepynter vi bamsefar med rød sløyfe, slik Nils Anker gjorde som barn.
Akkurat i 2019 fikk ikke bamsefar ved trappa på seg julesløyfa si før jul. I fjor ble nemlig ikke herregården julepyntet i desember, man måtte prioritere flytteprosjektet på Øvre magasin i stedet. Flere tusen gjenstander ble fotografert og registrert før de flyttet til sitt nye oppholdssted på Nye Veveri i Tistedalen.
Har du noe favorittrom i huset?
-Nei, egentlig ikke. Hele huset er så flott, det er vanskelig å velge et favorittrom.
Vi fortsetter gjennom det røde rommet, og videre innover i stuene. Kristin stopper ved en svært vakker kjole som står utstilt i hjørnestuen.
-Denne kjolen er jo en av mine favorittgjenstander på huset. Den har tilhørt Maren Maria Tank, datter av Karen Krabbe Colbjørnsdatter og Carsten Tank d.e. Tenk, hun har faktisk gått rundt i dette huset med denne kjolen på for rundt 250 år siden. Det er ganske fantastisk.
Vi går videre gjennom de påfølgende rommene, og ut i den mørklagte ballsalen. Kristin drar fra gardinene, og slipper det stusselige desemberlyset inn.
-Karen Krabbe Colbjørnsdatter er en spennende figur, sier Kristin og stopper ved Karens maleri i ballsalen. Hun kom hit sammen med Carsten Tank 1733 og var den første husfruen her, slik vi kjenner Rød i dag. De reparerte og utvidet det som var en enkel gård til å bli en herregård.
Kristin har hatt utallige omvisninger i herregårdens hus og hage. Noen besøkende har vist seg å være av egen historisk verdi.
-Det hender det kommer folk på omvisning her som har familie som har jobbet på Rød herregård, etterkommere av folk som har jobbet som tjenestefolk på huset for eksempel. Det er utrolig morsomt høre dem fortelle. Vi har prøvd å samle på de historiene og ta vare på dem for ettertiden.
Vi går opp den store trappa til andre etasje, og siden gjennom både bibliotek og soverom. I det vesle barnerommet innerst i andre etasje kan man tydelig se hvilken klasse herskapet på Rød tilhørte. Det var nok ikke mange Haldenbarn som hadde så flotte barneleker som Ankerfamilien.
-Her bodde Anette Anker, forteller Kristin. Hun ble bare 27 år, hun døde i det som ble kalt for Spansken.
I rommet utenfor barnerommet står det et stort maleri lent opp mot en vegg. Maleriet forestiller fire karer som sleper på en nyskutt bjørn. Bjørnen er enorm.
Kristin peker og forklarer.
-Dette er Peter Martin Anker og hans gode venn og jaktkamerat, og så er det lensmannen, en kjentmann og Nini Roll Anker.
Vi stopper i biblioteket på vei ned igjen. Bøkene i det flotte biblioteket tilhørte familien Tank. Kristin viser meg familiens franske encyklopedi.
-Dette leksikonet ble utgitt i Paris fra 1751 til 1772, forteller hun. Det er mulig at Tankfamilien bestilte og fraktet dem hit til Norge etter hver som de ble gitt ut. Det er antagelig bare fem eller seks eksemplarer her i Norge. Det er noen helt fantastiske illustrasjoner i disse bøkene! Det er verdens første oppslagsverk, og de inneholder alle temaer som folk kunne tenke seg å lære noe om. Dette verket er nådigitalisert, så det går an å sitte å bla i dette på nett.
Kristin går rundt det enorme biljardbordet som dominerer biblioteket. Hun stopper ved en stor, gammel bok.
-Dette er den eldste boken i biblioteket, forteller hun. Det er Fredrik IIs bibel fra 1582.
Vi går ned igjen, Kristin låser dørene etter oss når vi går i retning kontorfløyen igjen. Om ikke så lenge har noen andre overtatt Kristins nøkler, og snart har hun låst seg ut av kontoret sitt for aller siste gang. Kristin er takknemlig for årene på Rød Herregård. Men hun ser frem mot de kommende årene også.
-Nå skal jeg konsentrere meg om tekst. Så egentlig går jeg tilbake til det jeg gjorde før. Det gleder jeg meg til. Nå er det full konsentrasjon på Alv Udda!
Det blir spennende! For når Kristin skriver blir det fine skuespill. Og det neste spillet får vi se på Femsjøen allerede neste år.
Kommentarer