Han lager låtene sine hjemme i en krok i stua. Vokalen spilles aldri inn før etter at kona har lagt seg. Øystein Thomas Bærkas-Buer er ikke som mange andre artister, men han deler drømmen om å gi ut plate.
Det enkle er ofte det beste. Det gjelder i aller høyeste grad for hvordan Øystein fortalte vennene sine på facebook at han hadde lansert skive.
– Nå ligger skiva mi på Spotify. Please check it out!
Hvorfor gir du ut skive akkurat nå?
– Disse låtene er et utvalg av komposisjoner jeg har gjort de siste fem årene. Jeg sitter på en katalog med over 60 låter. Planen var opprinnelig å skrive et visst antall låter i en stil og så prøve å få til en utgivelse. Det har vært drømmen så lenge jeg kan huske, forklarer Øystein.
– P Problemet er at musikkbransjen har endret seg så mye de siste årene at den gamle drømmen om signering av plateselskap og salg av skiver ikke lenger er som den var.
I tillegg har han ikke noe band han spiller med lenger og friheten det gir gjør at han ikke har følt på noe press for å holde seg til en stil eller sjanger.
– Jeg lager bare det jeg føler for. Den røde tråden forsvinner litt. At jeg nå valgte å slippe skiva var et ”nå eller aldri”-tilfelle.
Øystein har tidligere spilt i flere band, blant annet Autumn Inspiration. Det var et progressivt rock/metalband som lot seg inspirere av blant annet Dream Theater, Opeth og Pain of Salvation.
– Låta, Melody of Light, er ei låt jeg lagde til det bandet og teksten er skrevet av min fetter Martin Thoresen. Den låta fikk en elektronisk makeover på skiva. Det siste sporet, The Bluebird’s Call, er en 22 minutter progressiv låt med tekst av Sveinung Sivertsen. Den ble også skrevet til det samme bandet, men vi kom aldri i gang med å spille den.
Han forteller at Sveinung også har skrevet teksten til Røtter.
– Den er mer folkinspirert med kun en kassegitar og litt tangenter.
Som regel spør man artister om hvilket studio de har spilt inn låtene i. Denne gangen trenger vi ikke å gjøre det.
– Alle sangene er laget hjemme i stua. Jeg har ei snill kone som har latt meg få et hjørne i stua som et lite hjemmestudio. Der henger det gitarer på veggen og jeg har alt det andre jeg trenger, forklarer Øystein.
– Som regel har jeg ingen plan når jeg setter i gang. Jeg kobler bare til en gitar, finner en lyd jeg liker og spiller noen toner. Kommer jeg over noen toner som snakker til meg så vokser sangen fort. Da kommer gjerne ideene på løpende bånd og jeg legger på bass, keyboard, trommer og annet som trengs med en gang.
Øystein jobber til daglig som lærer, så låtene skrives på kvelden.
– Skriveprosessen begynner gjerne ved 21-tiden på kvelden etter at barna våre har lagt seg.
Alle som gir ut ei skive har et spesielt forhold til låtene. Er det noen spesielle låter du vil trekke frem?
– De to låtene med størst betydning for meg og som jeg opprinnelig planla å lage et album av er de to første: The Man, Incognito og Norman. The Man, Incognito er også navnet på skiva. Disse er litt mer ”old-school” progrock som band som Pink Floyd, Genesis, Jethro Tull og Kansas. Dette er låter hvor jeg selv ville skrive tekstene fordi jeg følte jeg hadde noe å fortelle, forklarer han.
– The Man, Incognito er skrevet som en klassisk prog-epic med mange stilskifter og med en del gamle synth-og orgellyder. Kona mi, Hanne, er med å synger litt på denne og jeg fikk også en kamerat fra Skjeberg, Per Tørholen, til å spille sopransax. På Norman fikk jeg med en gjestesolist i form av Roy Løvli på synth.
Du jobber mye alene hjemme med låtene dine. Hvor henter du inspirasjon fra?
– Inspirasjon er alt og ingenting. Jeg har vært stor fan av progressiv rock i 20 år nå og det påvirker selvfølgelig en del. Men selv om jeg liker å høre at folk briljerer på instrumentene sine så bryr jeg meg ikke like mye om det nå som før. Jeg syns det er mer spennende å lage gode lydbilder og stemninger enn å spille kjempefort og komplisert, sier Øystein.
Nå ligger skiva tilgjengelig på Spotify og han er spent på responsen fremover. Men hva er målet?
– Jeg er litt usikker på hva målet mitt egentlig er. Jeg hadde som sagt et band i nesten 10 år som jeg hadde trua på. Vi hadde et helt album ferdigskrevet og var kommet et godt stykke i prosessen, men så la vi inn årene i stedet. Gutta jeg spilte med havnet plutselig i større og mer travle band (bl.a. Shining og Tristania). Det var vanskelig å tilpasse seg en musikalsk fremtid uten de gutta der og mye av musikken jeg lagde var mest tidsfordriv. Nå er det 5 år siden vi ga oss og jeg har vært «The man, Incognito» lenge nok, forklarer han optimistisk.
– Jeg ønsker veldig at noen skal oppdage musikken min og tenke at «dette var veldig bra». At det kan spre seg litt og få flere interesserte. Kan dette også resultere i at jeg finner noen som er interessert i å spille denne musikken så kan det ikke bli bedre.
Vil du høre skiva? Du finner den på Spotify, Tidal, iTunes, Amazon og Apple Music.
Kommentarer