– Musikken til Aiming for Enrike må oppleves

Navnet Aiming For Enrike dukket opp på radaren min for nesten ett år siden. Det tok dog en god stund før jeg fikk hørt på noe av musikken deres. Den slo meg som sær, men kul. Kul nok til at det var verdt å ta en tur ned til Bryggerhuset.
Tekst/foto: Øystein Thomas Bærkas-Buer

Det virket til å være en del folk som hadde møtt opp denne kvelden. Det ble en rolig start på kvelden i form av oppvarmer, Lars-Remy Hansen. Han kom alene med en kassegitar og fremførte noen fine, melankolske låter (Låter som ga undertegnede litt Marillion-vibber). Et par låter inn i settet sto det mange tilhørere foran scenen og hørte på, og folk ble mer og mer entusiastiske. Det tok ikke mange minuttene mellom oppvarmer og hovedattraksjonen, noe som alltid er hyggelig.

Da Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen entret scenen var det ganske fullt foran scenen. Det var tydelig at flere i publikum var kjent med duoens musikk fra før, og de var med fra første tone. Musikken til Aiming For Enrike er ganske intense saker, eller som de selv omtaler det; ”Superintens progressiv fuzzpop”. En passende beskrivelse. Det disse gutta leverer er ikke helt egnet til å sitte passivt og høre på. Det må oppleves. Opplevelsen kjennes dog litt annerledes enn andre konserter. På scenen er de plassert ansikt til ansikt og de har fullt fokus på hverandre. Kontakt med publikum var minimal, men pussig nok var det ikke kjedelig å se på. Dette var nesten som å se på performance kunst. Gitarist, Simen Følstad Nilsen, hadde hendene fulle med å skape dette lydbildet. Et lydbilde som kjøres igjennom flere forsterkere og et stort antall effektpedaler og loopstations. Han var like mye nede på gulvet og trykket på alle pedalene sine som han sto oppreist og spilte gitar. Tittelen ”gitarist” er ikke beskrivende nok. Jeg tror ”gitar DJ” er mer passende.

Til høyre på scenen satt trommeslager Tobias Ørnes Andersen. I mine øyne er dette Norges beste trommeslager (minst). Jeg har sett han spille flere ganger med hans tidligere band, Leprous, og hans nåværende band, Shining, og han slutter ikke å imponere. Det er så uhyre teknisk og likevel ufattelig hardslående og groovy at det er bare en nytelse å høre han spille. Han følger hvert eneste vink Nilsen gjør og får musikken til å svinge på en måte så det er umulig å ikke la seg rive med.
Dette er instrumentalmusikk med en del jamelementer i seg. Det kan det være litt vanskelig for en vanlig publikummer å skille sangene fra hverandre, men det var tydelig at mange i publikum ble glade da de hørte de første trommeslagene fra sangen, Newspeak, som kanskje er den mest kjente sangen deres.

Det er nok ikke vanskelig å forstå at jeg syns at dette var en helt fantastisk kveld på Bryggerhuset, men jeg tror nok at dette var en kveld som delte publikum litt. De som møtte opp fordi det var noe som skjedde på en fredagskveld på byen syns nok kanskje at dette var mest støy. Dette er sånn musikk som ofte blir møtt med den politisk korrekte ”Det var ikke helt min stil, men jeg skjønner at de er flinke”. Det er veldig forståelig. Sær instrumentalmusikk er ikke for alle.

Det var også en helt annen opplevelse å sitte bak i lokalet fremfor å stå foran scenen og se på. Let´s face it, Aiming For Enrike må ses! Lars-Remy Hansen sa ifra før han avsluttet settet sitt: ”Norges beste liveband”. Det bør være første hint om å se på. Til sommeren kommer duoen til Tons Of Rock, og jeg sier rett ut at å se dem spille igjen er det jeg ser mest frem til på årets festival. Ikke Slayer, ikke Five Finger Death Punch, ikke Blink 182, men Aiming For Enrike.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer