Musikk er kjærlighetens mat. Spill mer!

Slik starter fredagskvelden min, og «spill mer!» er akkurat det jeg sitter igjen og føler en time senere.

Inne i det nye bygget til Halden videregående skole nede på Porsnes, i en topp moderne black box, sitter en liten gjeng håpefulle publikummere og venter på at 2.klasse drama sin forestilling «Illyria» skal begynne. Her er både foreldre, søsken og andre som kjenner elevene godt, og stemningen er til å ta og føle på her vi sitter i halvmørket og skuer utover en helt enkel scene, med en liten opphøyning midt på.

Man trenger nemlig ikke et fancy scenerom, med masse kulisser og rekvisitter, for å klare å formidle de til tider store og svært sterke følelsene i dette stykket.

«Illyria» er en omskrivning, gjort av elevene selv, og regissør og lærer Maren Eikli Hiorth, basert på komedien «Helligtrekongersaften» av William Shakespeare. Her har man trukket ut hovedhandlingen i stykket, og blandet inn elementer fra de andre sidehistoriene i originalen. Elevene selv beskriver stykket som et drama om identitet, sorg og kjærlighet, som minner oss på hva som egentlig er viktig når alt kommer til alt. Og det syns jeg de klarer helt mesterlig!

Selv om scenen er enkel, skaper elevene nye rom og lokasjoner ved å flytte noen få, godt utvalgte møbler inn og ut.

Her har vi en benk med et sjakkspill når vi er hos Hertug Orsino. En vakker sjeselong, slik at den sjelesørgende Grevinne Olivia kan legge seg ned å være dramatisk. En åpningssekvens utført med et lekeskip som bæres over scenen, med en lommelykt som går av og på,, som illuderer skipsforliset som setter hele handlingen i gang.

Det hele er stilistisk og enkelt, men passer perfekt inn. For følelsene i stykket er nemlig så mange og så store, og det er forfriskende at scenografien er løst med enkle grep, slik at det ikke tar oppmerksomheten vekk fra det som er viktig her. Elevene selv er også scenearbeidere, og ting går på skinner, som et velsmurt maskineri fyker de over scenen med møbler og de få rekvisittene som er i bruk, plasserer det elegant ut og glir videre.

Ensemblet består av 7 unge, talentfulle skuespillere, hvor flere av de har to roller.

Hedvig spiller Viola, som kler seg ut som den unge mannen Cesario for å overleve etter forliset, og tar seg jobb som sendebud hos Hertugen. Hun er full av sorg etter at broren hennes døde i skipsforliset, eller, hun tror hvertfall at han er død. Hedvig mestrer de store følelsene rollen krever. Både sorgen og savnet etter broren, og den etterhvert gryende kjærligheten for Hertugen. I en helt nydelig scene hvor Cesario og Hertugen sitter ved sjakkbrettet og snakker om følelsene sine, uten å fortelle at det er den andre de begge er forelsket i, tør både hun og medspiller Mats å la stillheten bli liggende i rommet, mens de ser hverandre dypt inn i øynene. Tenkt å være 17 år å klare å formidle så mye gjennom blikket, vi var flere i publikum som bare hadde lyst til å rope ut «men så kyss hverandre da!»

Mats spiller den andre hovedrollen i dette stykket, Hertug Orsino. Han er egentlig forelsket i Grevinne Olivia, og ansetter Cesario som sendebud for å formidle poesi og overlevere gaver til den noe dramatiske Grevinnen.

Han dobler også som det komiske innslaget Den gamle damen, som får hele salen til å le høyt og hjertelig.

Mats har også en tilstedeværelse og en voksenhet i måten å spille på, som gjør at jeg rent glemmer at han «bare» er 17 år gammel og fortsatt elev på videregående. Han er fenomenal på tekst, og formidler Hertugens monologer med innlevelse, følelser som for meg fremstår som helt ekte og en forståelse av teksten selv voksne skuespillere kan slite med.

Kveldens morsomste karakter er Malvolio, hovmesteren, spilt av Lola. Med et komisk talent, skikkelige gode fysiske teaterferdigheter og teft for god timing, formidler Lola denne festlige, litt fortapte karakteren på en herlig måte. Malvolio er hovmester i hele byen, han er streng og tillater ikke festligheter og utskeielser! De andre setter ikke pris på dette strikte viset å bli behandlet på, så de lurer han inn i et narrespill, hvor han blir lurt til å tro at Grevinne Olivia er forelsket i ham. Det hele ender selvfølgelig med at han dummer seg skikkelig ut, i kveldens kuleste kostyme og aller beste soundtrack! Med «You can leave your hat on» ljomende ut av høyttalerne, knall gule bukser og en enorm pelskåpe kommer han dansende inn i Olivias stue, og jeg ler så mye at jeg nesten ramler av stolen min.

Violas bror Sebastian, som ikke døde i skipsforliset, befinner seg på et helt annet sted på øya. Runa tolker den skadede og lett forvirrede Sebastian på en god måte. Han har fått en hodeskade, og det eneste han vil er å finne søsteren sin. Her får vi også store følelser, det er sorg og savn, fortvilelse og desperasjon etter å finne igjen Viola. Runa er ikke redd for å spille på alle disse følelsene, gjerne på en gang, og blir på et tidspunkt sittende helt alene på scenen å gråte. Jeg får så lyst til å reise meg opp, finne frem et lommetørkle, stryke henne (eller altså, han) på ryggen og si at det kommer til å ordne seg.

Grevinne Olivia har også mistet broren sin, og hun sørger fortsatt. Kledd i svart, med mange sukk og dramatiske positurer på sjeselongen, får Emma virkelig frem de dramatiske og store gestene i dette stykket. Olivia vil ikke ha Hertugen, selv om han er forelsket i henne, hun har bare lyst til å sørge i fred. Helt til hun møter sendebudet Cesario, som hun straks blir forelsket i. Dette er en forviklingskomedie, og Emma klarer virkelig å få frem humoren i det hele. Hun får oss til å le med sine dramatiske, henslengte tirader fra sjeselongen, til de desperate bønnene mens hun ligger på gulvet og tviholder i Cesarios bein.

Trekløveret Kai, Runa (som dobler som Sebastian) og Amalie spiller tjenestefolket som lurer Malvolio til å tro at Hertuginnen er forelsket i han, og de spiller herlig sammen. Her får vi festscener med rom&cola, moderne musikk og dansing, oppgitthet over dramatiske grevinner, sluhet når de forfatter et brev og legger sine usle planer og et gjennomarbeidet og godt samspill. Jentene leverer replikkene sine på løpende bånd, med god timing og flere humoristiske innstikk. Jeg er spesielt imponert over at både Runa og Kai spiller to roller, og klarer å skape så tydelige og forskjellige karakterer bare ved å bytte om på et plagg i kostymet sitt.

Kai dobler som Annie, som har måttet stjele for å overleve, og som hjelper Sebastian med å lete etter søsteren sin. Mens Runa tar på seg en hatt, og er plutselig Sebastian.

Amalies tolkning av Maria, som er Grevinnens trofaste tjener, er god og stødig, der hun sitter å hekler og stadig vil være igjen i rommet når Grevinnen får besøk av Cesario.

På slutten av kvelden sitter jeg igjen og er skikkelig imponert over disse elevene. Her har de tatt et klassisk, tungt og veldig langt stykke, av selveste Shakespeare, og gjort det om til noe som er både moderne og klassisk på en gang. De har lært seg lange replikker og monologer, virkelig gått inn i teksten og formidler store og ganske voldsomme følelser på en mesterlig måte.

Hvis det er denne veien de unge talentene våre er på vei, så sier jeg bare: SPILL MER!