Much ado about nothing

Som overnevnte tittel, som er tjuvlånt av en viss dramatiker fra Stratford – Upon – Avon, langt på vei indikerer, så handler denne teksten/kronikken om stort sett ingen verdens ting.

Eller, for å vende det andre kinnet til og vise snev av godvilje; den handler om en av de kjedeligste kalenderdagene i året; andre nyttårsdag.

Greit, andre juledag og andre påskedag er om mulig enda verre, men man skal lete med lys og lykte for å finne noe å fylle en 2dre januar med.

Ikke engang på wikipedia finner man noe som helst av interesse knyttet til denne dagen, bortsett fra at kongen av svarte tangenter, Errol Gardner, fant sin siste skjeve septimakkord den andre januar 1977.

Og så er det naturligvis dagen til skytshelgenen Basilios den store, men det er jo allmennviten som det føles fåfengt å nevne – bare det sier litt om andre nyttårsdag.

Ikke en gang et hopprenn er å oppdrive på televisjonen denne udagen.

Så hva gjør man da?

Jo, man improviserer.

Man inviterer altså et lite band til kaffeslabberas/rødvinssmaking og tre tusen kilo med clementiner, ca. 70 timer etter siste konsert, til en form for jamsession.

I kjølevannet av den felles lovnaden at vi ikke skulle spille så mye som en halvtone sammen før påske. Snakk om nyttårsforsett…

Som dette bildet illustrerer på godt vis, så var dette en øving som var sjelsettende (eneste nesten positive ordet jeg kom på i forbifarten).

Ved hjelp av en lykkens gudinne, så kom heldigvis den eminente strengevirtous Rino Silden på besøk, og jamsessionen fikk ett etterlengtet løft.

Synd at bildet ble tatt før han kom, for i motsatt fall ville illustrasjonen fått et etterlengtet løft, også.

Dette er neppe det neste plakatbildet til Isle of White-festivalen, for å si det i moderate ordelag.

——-

Siden det, slik det dessverre på denne tiden av året som regel er, er triste ting å forholde seg til, så ble hele øvingen/jamsessionen en relativ rolig affære.

Litt på grunn av tristesser i form av ting man ikke rår over, men også litt fordi man i det minste forsøker å angripe et nytt år med lave skuldre.

Og et glass rødt. (Har for ordens skyld ingen ting med politisk overbevisning å gjøre).

Så etter at stor deler av mannskapet på skuta til Bob Malin mønstret av for en Cinderella Liberty (24 timers landlov), spilte Rino og undertegnede inn en låt for den fantastiske Hege Saugstad.

Det funket sånn ca halvveis.

Hadde det ikke vært for strengevirtousen, så hadde det ikke funket i det hele tatt.

Så, i den grad det finnes en moral i en tekst som i bunn og grunn ikke handler om noe;

Hvor hadde vi vært uten alle de flinke og dedikerte?

…Det får hete duga som sluttsetning for denne gang.

Bh

Oswall Blakk

…Vel; nesten som sluttsetning i det minste.

For spesielt interesserte kan det nevnes at A) i mangel av annen illustrasjon så er bildet i toppen av kronikken et promobilde av et band som ikke har et dugg av relevans for teksten som uansett er mye ‘ado about nothing’, B) at vokalisten Alma senere sluttet og C) at vi aldri, av en eller annen merkelig grunn, fikk en eneste spillejobb.

 

Kommentarer

kommentarer